Disse spørsmålene har vært behandlet i Skattedirektoratets tidligere uttalelse av 12. november 2008 til Norges Bedriftsidrettsforbund som konkret gjaldt arbeidsgivers og bedriftsidrettslagets kjøp og utlån av sykler, joggesko og treningstøy til ansatte. I tillegg ble det gitt noen korte kommentarer til reglene om trimrom.

Temaet har også vært til behandling i Stortingets spørretime. Se finansminister Sigbjørn Johnsens brev til Stortinget av 11. januar 2010 som gir svar på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Gunnar Gundersen:

Det har skjedd en regelendring etter at Skattedirektoratets ga sin uttalelse til Norges Bedriftsidrettsforbund . Beløpsgrensen for skattefritak for gaver som er gitt etter en generell ordning i bedriften, er fra og med inntektsåret 2009 økt til kr 1 000 (var tidligere kr 600). Nedenfor gjengis de deler av uttalelsen som er av allmenn interesse. Fordi beløpsgrensen er hevet til kr 1 000,har vi oppdatert uttalelsen på dette punkt, se pkt. 1.1.1 og 2.1 nedenfor.

” […] Det stilles spørsmål om arbeidsgiver har fradragsrett ved dekning av kostnader til innkjøp av treningsutstyr gjennom bedriftsidrettslaget og om arbeidstaker er skattepliktig for fordel ved lån av treningsutstyret. I tillegg stilles det spørsmål om arbeidsgivers fradragsrett ved innredning av trimrom til sine ansatte. I pkt. 1 nedenfor gjennomgår vi kortfattet og generelt hva som er gjeldende rett, mens vi i pkt. 2 gir svar på de konkrete spørsmålene som er stilt. […]

1. Generelt om gjeldende rett

Spørsmålet om skatteplikt for den ansatte behandles i pkt. 1.1. nedenfor, mens spørsmålet om fradragsrett for arbeidsgiver gjennomgås i pkt. 1.2.

1.1 Spørsmålet om skatteplikt for den ansatte

Fordel i form av velferdstiltak i arbeidsforhold er i utgangspunktet skattepliktig inntekt for den ansatte, se skatteloven § 5-12, jf. § 5-1. Den ansattes fordel ved et tiltak kan likevel være skattefri dersom alle følgende vilkår er oppfylt (jf. Finansdepartementets samleforskrift til skatteloven av 19.11.1999 nr. 1158, heretter kalt FSFIN, § 5-15-6 første ledd):

• tiltaket kan karakteriseres som et velferdstiltak i skattelovens forstand (se pkt. 1.1.1 nedenfor)
• ytelsen består av en naturalytelse (se pkt. 1.1.2)
• tiltaket er rimelig (se pkt. 1.1.3), og
• tiltaket er for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedrifte

Består et tiltak av flere ytelser, må hver av ytelsene vurderes separat i forhold til disse reglene. Deretter må det vurderes om summen av alle ytelsene som inngår i kombinasjonen er rimelig.

1.1.1 Hva er velferdstiltak etter skatteloven

Velferdstiltak i skattelovens forstand er tiltak som:

•  henvender seg innad til de personer som er knyttet til foretaket/bedriften, og
• har til hensikt å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen og tilknytning til den, oftest i form av fellesarrangement.

Velferdstiltak må avgrenses mot gaver hvor det gjelder andre regler og mot dekning av private kostnader som behandles som skattepliktige naturalytelser i arbeidsforhold.

Gaver i arbeidsforhold er i utgangspunktet skattepliktig. Det er likevel gjort enkelte unntak under forutsetning av at gaven gis etter en generell ordning i bedriften, jf. FSFIN § 5-15-1 (6). Det fremgår bl.a. av FSFIN § 5-15-1 (5) at gave fra arbeidsgiver til ansatt ikke regnes om skattepliktig inntekt for mottakeren så langt arbeidsgiverens utgifter i løpet av inntektsåret ikke overstiger [1 000] kr for den enkelte lønnstaker og arbeidsgiver ikke krever fradrag for kostnadene. Bestemmelsen gjelder bare når gaven består av annet enn pengebeløp. Utgjør verdien av gaven mer enn [1 000] kr i løpet av inntektsåret skattlegges det overskytende.

1.1.2 Naturalytelse

Med naturalytelse i arbeidsforhold menes enhver ytelse i annet enn kontanter, sjekker eller lignende betalingsmidler som kommer i tillegg til kontantlønn.

1.1.3 Hva er rimelig

Ved vurderingen av om velferdstiltaket er rimelig må en bl.a. legge vekt på:

• om velferdstiltaket er vanlig i arbeidslivet
• verdien av det enkelte velferdstiltak
• om summen av de enkelte velferdstiltak i året som tilflyter en skattyter/som ytes fra en arbeidsgiver er av mindre økonomisk verdi

1.2 Spørsmålet om fradragsrett for arbeidsgiver

Arbeidsgiveren har i alminnelighet fradragsrett for kostnader til velferdstiltak når kostnadene er pådratt av hensyn til de ansattes interesser og er knyttet til arbeidsgiverens inntektsskapende aktivitet, (enten ved direkte fradragsføring eller aktivering med avskrivning eller oppgjør ved salg/utrangering). Dette gjelder enten velferdstiltaket er skattepliktig for mottakeren eller ikke.

Godkjennes ikke kostnadene som velferdstiltak, må det vurderes om kostnadene er fradragsberettiget etter andre regler, f.eks. som lønn.

2. Svar på de konkrete spørsmål

 

2.1. Treningstøy, joggesko og sykler

Det stilles spørsmål om arbeidstaker skattefritt kan få stilt joggesko, løpetøy og sykler til disposisjon fra bedriftsidrettslaget.

Vi forutsetter at arbeidstaker kun låner utstyret av bedriften/bedriftsidrettslaget og at utstyret fremdeles er bedriftens/bedriftsidrettslagets eiendom. I motsatt fall vil mottak av ytelsene kunne anses som gave i arbeidsforhold eller som skattepliktig naturalytelse i arbeidsforhold (se pkt. 1.1.1. ovenfor).

Videre må det skilles mellom hvorvidt utstyret utelukkende brukes i forbindelse med fellestrening eller konkurranser i regi av arbeidsgiver eller bedriftsidrettslaget, eller om utstyret tas med hjem og brukes hjemme eller i annen privat sammenheng. I sistnevnte tilfelle er vi utenfor rammen av hva som kan karakteriseres som et velferdstiltak, og fordelen ved å ta med ytelsen hjem er skattepliktig som naturalytelse i arbeidsforhold. I førstnevnte tilfelle vil ytelsen kunne karakteriseres som et velferdstiltak og spørsmålet blir da om ytelsen anses som rimelig. Likestilt med konkurranser i regi av arbeidsgiver eller bedriftsidrettslaget er konkurranser arrangert av andre, og hvor alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften eller medlemmer av bedriftsidrettslaget gis rett til å delta.  

Når det gjelder det tilfellet at den ansatte tar med seg treningstøyet hjem for å vaske det, er Skattedirektoratet av den oppfatning at dette ikke er skattepliktig forutsatt at utstyret ikke brukes privat. 

I pkt. 1.1.3 ovenfor er det redegjort for hvilke momenter som skal vektlegges i vurderingen av om velferdstiltaket er ”rimelig”. Ved vurderingen må en som nevnt legge vekt på om velferdstiltaket er vanlig i arbeidslivet og verdien av det enkelte velferdstiltak.  

Skattedirektoratet antar at utlån av treningstøy i form av fotballdrakter, håndballdrakter og drakter til andre lagidretter til bruk ved fellestreninger eller konkurranser i regi av arbeidsgiver eller bedriftsidrettslaget er vanlig i arbeidslivet og at verdien av fordelen av utlån normalt ligger innenfor rammen av det som arbeidstaker skattefritt kan motta.  

Når det gjelder joggesko og løpetøy, antar vi at det som i praksis er mest aktuelt er at arbeidstaker mottar dette som gave eller naturalytelse i arbeidsforhold ved at arbeidstaker får eiendomsretten til utstyret. Arbeidstaker kan dermed fritt ta med utstyret hjem og benytte det privat. Dette vil normalt være skattepliktig inntekt (med unntak av gave som ikke overstiger [1 000] kr i inntektsåret til den enkelte arbeidstaker, se nærmere ovenfor i pkt. 1.1.1.) Dersom det eventuelt kun dreier seg om utlån av joggesko og løpetøy til bruk ved fellestreninger eller konkurranser i regi av arbeidsgiver eller bedriftsidrettslaget, må man også her se på om velferdstiltaket er vanlig i arbeidslivet og verdien av det enkelte velferdstiltak.  

Vi kan dessverre ikke angi noen konkret beløpsmessig grense for hva som kan anses som ”rimelig”. Dette er en rettslig standard hvor svaret på hva som er rimelig vil kunne endre seg over tid idet det skal legges vekt på hva som er vanlig i arbeidslivet. I tillegg må det foretas en konkret vurdering basert på hvilken type utstyr som er lånt ut.  

Det spørres videre om skatteplikten for den ansatte dersom bedriftsidrettslaget kjøper inn sykler som deretter stilles til disposisjon for de ansatte.  

Skattedirektoratet har tidligere uttalt i brev av 7.10.1999 til et selskap (se Utv. 2000 s. 251) pkt. 5 at:

”Skattedirektoratet antar at innkjøp av sykler som lånes ut til de ansatte ikke vil kunne anses som en skattefri naturalytelse etter naturalytelsesforskriften § 6 [tilsvarer någjeldende FSFIN § 5-15-6 (1) om ”rimelige velferdstiltak”]. I likhet med vurderingen under punkt 2 legges det vekt på at slike ordninger først og fremst synes å dekke den enkelte ansattes eget behov for trening/mosjon. Dersom arbeidsgiver tilbyr de ansatte å kjøpe syklene til subsidiert pris, anses ytelsen også som en skattepliktig fordel vunnet ved arbeid etter skatteloven § 42 første ledd [se någjeldende skattelov § 5-1]. Det samme må legges til grunn for annet trenings- eller turutstyr.”

I uttalelsens pkt. 5 som er sitert ovenfor henvises til det pkt. 2 i uttalelsen som omhandler arbeidsgivers dekning av personlig medlemskap i helsestudio mv. Direktoratet uttalte bl.a. følgende i pkt. 2: 

”Dersom arbeidsgiver dekker utgiftene ved personlig medlemskap, vil ytelsen etter direktoratets oppfatning bli skattepliktig for de ansatte som fordel vunnet ved arbeid etter skatteloven § 42 første ledd. Dette gjelder også i de tilfeller tilbudet gjelder alle ansatte i bedriften. Vi antar at bestemmelsen om skattefrie velferdstiltak ikke kommer til anvendelse i slike tilfeller, fordi ytelsen ofte er av betydelig verdi, og fordi utdeling av personlige kort med fri bruk i utgangspunktet ikke kan anses som et ”velferdstiltak” i forskriftens forstand. Vi viser i denne sammenheng til Finansdepartementets kommentarer til forskriften, inntatt i Utv 1977 s 625, samt Lignings-ABC 1998 s 1121 hvor et velferdstiltak karakteriseres som tiltak som skal øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen. De typiske velferdstiltak vil ha større eller mindre preg av fellesarrangement for de ansatte. Utdeling av personlige kort med fri bruk, vil etter direktoratets oppfatning i stor grad være en ytelse fra arbeidsgiver for å dekke den ansattes egne behov for trening og mosjon. Det har etter direktoratets oppfatning liten betydning at betalingen eventuelt kanaliseres gjennom bedriftens idrettslag.” 

Finansdepartementet har i brev av 14.11.2001 til et revisjonsfirma opplyst at de ikke har merknader til den vurdering som Skattedirektoratet har foretatt og som er gjengitt i avsnittet ovenfor (se Utv. 2001 s. 1650). 

Det som er sagt om utlån av sykler i Skattedirektoratets brev pkt. 5, dreier seg om utlån av sykler til ansatte hvor det er forutsatt at den ansatte har anledning til å bruke sykkelen privat, herunder å ta den med hjem. Ytelsen er i så fall skattepliktig slik det er angitt i brevet. Det samme gjelder dersom sykkelen brukes til og fra jobb selv om sykkelen er bedriftens eiendom.  

Dersom den ansatte derimot får stilt sykkelen til disposisjon utelukkende i forbindelse med fellestrening eller konkurranser i regi av arbeidsgiver eller bedriftsidrettslaget vil dette etter direktoratets syn være et velferdstiltak. Hvorvidt velferdstiltaket er ”rimelig” avhenger bl.a. av verdien av velferdstiltaket.  

Vi kan dessverre heller ikke når det gjelder utlån av sykler angi noen konkret beløpsmessig grense for hva som kan anses som ”rimelig”. Som tidligere nevnt er dette en rettslig standard hvor svaret på hva som er rimelig vil kunne endre seg over tid idet [det] bl.a. skal legges vekt på hva som er vanlig i arbeidslivet.

Når det gjelder arbeidsgivers fradragsrett, henvises det til pkt. 1.2 ovenfor.

2.2 Trimrom

Når det gjelder arbeidsgivers fradragsrett for kostnader til innredning av trimrom for selskapets ansatte, vises det til det som er sagt ovenfor i pkt. 1.2. I tillegg vises det til Lignings-ABC 2007/08 og emnet ”Velferdstiltak i arbeidsforhold” pkt. 3 (på s. 1268-1269) og emnet ”Kostnader – allment om fradrag i alminnelig inntekt” på s. 668-670.

For ordens skyld påpekes at vurderingen av om velferdstiltaket er ”rimelig”, jf.               FSFIN § 5-15-6, bare har betydning for den ansattes skatteplikt. Denne vurderingen er ikke avgjørende for om arbeidsgiver får fradragsrett, jf. pkt. 1.2 ovenfor. […]”