Skattemyndighetene skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold. Fordi sakene som skattemyndighetene behandler er svært ulike, er det ikke hensiktsmessig med en felles frist. Det er likevel viktig at saker ferdigbehandles innen rimelig tid og ikke blir liggende ubehandlet, slik at forutberegneligheten for partene ivaretas. Hva som er «ugrunnet opphold» vil variere sterkt ut fra sakens art, størrelse, kompleksitet og i hvilken grad parten selv bidrar til sakens opplysning. For eksempel skal et krav om partsinnsyn i saksdokumenter behandles og avgjøres innen én til tre dager. Se § 5‑4 underGenerelt.

Akseptabel saksbehandlingstid varierer med sakens art og omfang. Mindre viktige og enkle saker må kunne forberedes og avgjøres raskere enn tyngre, prinsipielle og viktigere saker. Det har via domstolene utviklet seg en praksis hvor skattemyndighetene sin endringsadgang etter Kapittel 12 Endring uten klage kan tapes ved passivitet. Disse reglene gjelder i tillegg til § 5‑2. Reglene om passivitet kommer til anvendelse etter at en sak er tatt opp etter § 12‑1 innenfor fem- og tiårs-fristen og fram til skattekontorets vedtak.

Det er vanskelig å anslå hvor lang passiviteten må være før endringsadgangen bortfaller. Rettspraksis viser imidlertid at det skal svært mye til for at endringsadgangen tapes ved passivitet. Hovedvurderingen er knyttet til hva som har forårsaket den lange saksbehandlingstiden, og vil være en avveining mellom den skattepliktiges opptreden og skattemyndighetenes saksbehandling. Dersom den skattepliktige har gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger, og dette er årsaken til oppholdet, er det klart at oppholdet ikke er ugrunnet. Har skattepliktige derimot gitt de nødvendige opplysningene i saken og skattekontorets passivitet skaper en rimelig forventning om at saken er avsluttet, kan endringsadgangen bortfalle. Se Høyesteretts dom Rt. 1967/581 hvor passivitet på 4-5 år medførte at ligningskontorets endringsadgang bortfalt.

Om tilfeller hvor passivitet ikke ble tillagt avgjørende vekt, se Høyesteretts dom i Rt. 1990/189 (Faktum Forlag AS) i Utv.1990/271, Rt. 1992/236 i Utv.1992/1103 og Rt. 1995/1883 (Slørdahl) i Utv.1996/3. Se også Borgarting lagmannsretts dom av 18. november 1996 i Utv. 1997/74 (Hersløv) og Gulating lagmannsretts dom av 29. november 1996 i Utv. 1997/957 (Storheim).

Skattepliktig som er varslet om tilleggsskatt, har krav på at endelig avgjørelse skjer innen rimelig tid, jf. EMK art. 6 nr. 1. Se mer om dette underForbudet mot dobbel straffeforfølgning, EMK P 7-4.

Interne instrukser som skal sikre nødvendig fremdrift i (andre) prioriterte saker, kan til en viss grad føre til at oppholdet er tilstrekkelig begrunnet. Dersom saksbehandleren venter på svar eller opplysninger fra skattepliktig eller tredjepart, vil oppholdet være begrunnet. Følgende er uttalt i Prop. 38 L (2015-2016) kapittel 11.3.3: «Det er viktig at Skatteetaten ikke bruker unødig lang tid på å ferdigstille saker eller at saker blir liggende ubehandlet. Dette bør sikres gjennom måten Skatteetaten organiseres på, etatens interne retningslinjer og ellers gode arbeidsrutiner.»

Se også vurderingene i SKNS1-2022-44, der nemnda kom til at det ikke forelå passivitet.

Sivilombudet har i sak 2022-4813 uttalt at gjennomsnittlig saksbehandlingstid på to år ikke oppfyller kravene til saksbehandlingstid. Denne uttalelsen gjaldt klagebehandlingen i Skatteklagenemnda. I Sivilombudssak 2023/4617 var saksbehandlingstiden i en sak som gjaldt merverdiavgiftskompensasjon i overkant av tre og et halvt år før skattekontoret behandlet klagen. Klagesaken hadde i lange perioder blitt liggende i bero uten pågående behandling. Sivilombudet uttalte at lang saksbehandlingstid som følge av ren «liggetid» er særlig kritikkverdig. Ombudet uttalte at selv med de særlige krav til dokumentasjon som gjelder for merverdiavgiftskompensasjon, er det klart at en saksbehandlingstid på nærmere fire år før oversendelse til klageorganet, medfører et klart og alvorlig brudd på regelen om saksbehandlingstid.