EMK artikkel 6 nr. 1 slår fast grunnprinsippet om rett til en rettferdig rettergang ved avgjørelsen av borgerlige rettigheter og plikter og straffesiktelser. Krav om rettferdig rettergang følger også av Grunnloven § 95. Bestemmelsene er like ved at det overordnede etter begge bestemmelsene er at rettergangen skal være rettferdig. EMK artikkel 6 er imidlertid mer utførlig. Innholdet i de to bestemmelsene er likevel antatt å være sammenfallende, og Høyesterett bruker jevnlig EMK ved tolkningen av Grunnloven § 95, se f.eks. Rt. 2014/1045.

Grunnkravet om at en rettergang («hearing») må være rettferdig («fair») kommer til uttrykk gjennom nærmere konkrete angitte garantier i artikkel 6 nr. 1, og visse minstegarantier i artikkel 6 nr. 3, men må også forstås som en rettslig standard hvor innholdet ikke er uttømmende angitt i konvensjonens ordlyd. Skatteetaten er ikke kjent med at EMD har gitt noen definisjon av kravet til en rettferdig rettergang utover å understreke at begrepet ikke kan tolkes for snevert, se https://hudoc.echr.coe.int/eng#{

Gregačević v. Croatia (avsnitt 49). Hva som utgjør rettferdig rettergang vil avhenge av de konkrete omstendighetene i hver enkelt sak. Vurderingen av om rettergangen har vært rettferdig vil ofte bero på en helhetsvurdering snarere enn en vurdering av enkelthendelser. Se De Legé v. the Netherlands (avsnitt 61).

EMD har stilt krav om en rekke ulike rettssikkerhetsgarantier under henvisning til at rettergangen må være «rettferdig». Eksempler på dette er kontradiksjonsprinsippet, adgang til rettslig prøving, hensynet til likestilling mellom partene, og at avgjørelsene i rimelig grad er begrunnet. I saker om «straff» er også selvinkrimineringsvernet innfortolket i kravet om rettferdig rettergang.