Artikkel 13 stiller krav om at det skal finnes effektive nasjonale kontrollmekanismer som kan vurdere om det foreligger en krenkelse av rettighetene etter konvensjonen, og som kan rette opp i eventuelle krenkelser. I SP følger denne retten av artikkel 2 (3). I Norge er en slik rettighet en del av innholdet i Grunnloven § 89.

I storkammerdommen Kudla v. Poland (avsnitt 152) beskriver EMD formålet med artikkel 13 slik:

«The objekt of Article 13, as emerges from the travaux prépartoires […], is to provide a means whereby individuals can obtain relief at national level for violations of their Convention rights before having to set in motion the international machinery of complaint before the Court. »

Det sentrale er at staten må sikre enhver effektiv adgang til å få prøvd om rettighetene etter konvensjonen er krenket, og i så fall reparere krenkelsen på en hensiktsmessig måte. Artikkel 13 regulerer ikke virkningene av en krenkelse, men overlater dette til de nasjonale myndigheter og domstoler. EMD og FN-domstolen har imidlertid gitt noen føringer i rettspraksis, se under.

I henhold til EMDs praksis kreves det ikke at man har fått sine rettigheter og friheter etter konvensjonen krenket for å ha en rett til en effektiv prøving på det nasjonale plan. Det er tilstrekkelig at klageren har et prosedabelt krav «arguable claim», se f.eks. Boyle and Rice v. The United Kingdom (avsnitt 52). Terskelen for hva som er et prosedabelt krav er i hovedsak sammenfallende med avvisningsgrunnen «åpenbar grunnløs» i EMK artikkel 35 (3)(a).

Retten til effektivt rettsmiddel gjelder prøving av en «nasjonal myndighet» Det er ikke et krav at prøvingsinstansen er en domstol. Prøving i for eksempel. Skatteklagenemnda og administrativ prøving kan være tilstrekkelig. Hvis prøvingsinstansen ikke er judisiell, vil dens prøvingskompetanse og rettsikkerhetsnivå være relevant for å bedømme om prøvingen er effektiv. Se f.eks. se Al-Nashif v. Bulgaria (avsnitt 132).

For at et rettsmiddel skal være effektivt etter artikkel 13, må det tas stilling til

realiteten i anførselen om konvensjonsbrudd og gis tilstrekkelig reparasjon

(«appropriate relief»). sSe. f.eks. Avanesyan v. Russia (avsnitt 27). I

utgangspunktet har statene en viss grad av frihet til å bestemme hva

reparasjonen skal bestå i. I enkelte saker kan det være tilstrekkelig etter artikkel 13 å slå fast at det foreligger krenkelse, se Varnava and others v. Turkey (avsnitt 224). I tilfeller der beskyttelsesbehovet og virkningene for skadelidte gjør det nødvendig å markere krenkelsen på en mer kraftfull måte enn bare å konstatere, kreves ytterligere oppreisning. Oppreisning slik som økonomisk erstatning må tilkjennes i den utstrekning det er nødvendig for å reparere krenkelsen, se f.eks. HR-2024-1169-A.

I saker om brudd på retten til rettergang innen rimelig tid, foreligger det en sterk presumpsjon for at erstatning for ikke-økonomisk tap er nødvendig for å gi tilstrekkelig reparasjon etter EMK artikkel 13, jf. Scordnio v. Italy (No. 1) og Rt. 2000/996 (Bøhler). Slik erstatning gis etter reglene i skatteforvaltningsloven § 14‑12. Se § 14‑12 Kompensasjon for urimelig lang saksbehandlingstid for omtale av hvordan erstatningen utmåles.

For å sikre en ensartet praksis skal saker om oppreisning etter menneskerettighetsbrudd forelegges Skattedirektoratet via juridisk stab. Dette gjelder ikke oppreisning som gis etter skatteforvaltningsloven § 14‑12.