Retten til rettergang innen rimelig tid
Etter EMK artikkel 6 har enhver rett til å få avgjort en sak om straff eller borgerlige rettigheter innen rimelig tid. Også etter Grunnloven§ 95 har enhver rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig domstol «innen rimelig tid». I dom HR-2016-225-S (avsnitt 26) legger Høyesterett til grunn at retten til rettergang innen rimelig tid etter Grunnloven § 95 første ledd har samme innhold som EMK artikkel 6. nr.1.
Kravet til saksbehandlingstid etter EMK artikkel 6 nr. 1 kommer kun til anvendelse på saker om tilleggsskatt og overtredelsesgebyr fordi disse anses som en «straffesiktelse» se Vilkåret om straffesiktelse/straffebeskyldning («criminal charge»). Kravet setter grenser for hvor lang tid det kan gå fra en opplysningspliktig er siktet til saken er endelig avgjort, enten ved endelig vedtak om tilleggsskatt/overtredelsesgebyr eller rettskraftig dom for forholdet. Kravet setter også grenser for hvor lang tid en sak kan ligge «inaktiv».
Starttidspunktet ved vurderingen av om en straffeanklage er avgjort innen rimelig tid er tidspunktet vedkommende ble «siktet» i konvensjonens forstand, se f.eks. Corigliano v. Italy (avsnitt 34). Sluttidspunktet vil være når det foreligger rettskraftig dom i saken eller endelig vedtak.
Hvor lang tid som kan gå uten at artikkel 6 nr. 1 er krenket, må avgjøres konkret i den enkelte sak. Relevante momenter er sakens kompleksitet og om tidsbruken skyldes den skattepliktige eller myndighetene. Det vil være av særlig betydning om det finnes perioder av inaktivitet som ikke skyldes den skattepliktige. I Rt. 2000/996 (Bøhler) la Høyesterett til grunn at også inaktive perioder før skattepliktig ble siktet kan ha betydning for vurderingen av om avgjørelsen er truffet innen rimelig tid. Dette medfører at det eksakte tidspunktet for når en siktelse foreligger, ikke nødvendigvis får så stor betydning i denne sammenheng. Forsinkelser som skyldes myndighetenes interne prioriteringer og en vanskelig arbeidssituasjon vil ikke være akseptert unnskyldningsgrunn. Situasjonen vil dessuten ofte være den at de faktiske forhold langt på vei er avklart før den skattepliktige anses siktet i konvensjonens forstand. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. Høyesterett uttalte i Rt. 2000/996 (Bøhler):
«Når kravet om avgjørelse innen rimelig tid skal gis anvendelse på likningsmyndighetenes behandling av en sak om tilleggsskatt, må det tas hensyn til at avgjørelsen om tilleggsskatt er direkte knyttet til avgjørelsen av selve skattesaken. Tilleggsskatt kan først beregnes når det foreligger en avgjørelse om selve skatten. Dersom skattesaken er komplisert, må dette tilsi en viss rommelighet ved bedømmelsen av tidsforløpet også i forhold til tilleggsskatten.»
I dommen fant Høyesterett at en saksbehandlingstid på elleve år ikke kunne forsvares. Videre uttalte Høyesterett, under henvisning til Hozee v. the Netherlands at en saksbehandlingstid på nesten åtte år krever en forklaring.
ID-17-1.009
Eksempler på saker om avgjørelse innen rimelig tid
EMD Hozee v. The NetherlandsEn saksbehandlingstid på nesten åtte år og seks måneder ble akseptert av domstolen i en omfattende og komplisert sak om skattesvik.EMD Georgiou v. The United KingdomEn klage over saksbehandlingstid i en tilleggsavgiftssak på seks og et halvt år ble avvist som åpenbart grunnløs. Domstolen viste til at klageren selv hadde akseptert at saken var spesielt kompleks. I denne saken hadde klagerens omfattende bruk av rettsmidler ført til unødvendige forsinkelser. Videre skyldtes den lange saksbehandlingstiden for en stor del klagerens manglende evne til å definere og avgrense sakens temaer. Det var ikke pekt på forsinkelser som myndighetene hadde ansvaret for, bortsett fra at det hadde tatt ni måneder fra avgiftstribunalets høring til avgjørelse ble avsagt. Dette kunne dog forklares ved at høringen hadde vart i 49 dager og var den mest langvarige avgiftsankesak i Storbritannia. Domstolen fant at saksbehandlingstiden kunne rettferdiggjøres på grunn av sakens kompleksitet og klagerens forhold.HRD Rt. 2011/1418Saken var en straffesak som gjaldt straffeutmåling ved overtredelse av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Det gikk fire år fra saksforholdet var avklart til siktelse ble tatt ut, og fire år fra skattepliktig fikk forhåndsvarsel om at tilleggsskatt ble vurdert. Høyesterett uttalte at det ikke var tvilsomt at dette innebar en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1. Krenkelsen måtte føre til en betydelig straffereduksjon.HRD Rt. 2004/134 I Rt. 2004 s.134 ble det lagt til grunn at en saksbehandlingstid på åtte år og seks måneder tilfredsstilte kravet til rimelig tid. Høyesterett kom til dette etter en konkret vurdering av sakens kompleksitet og karakter, skattepliktiges forhold og myndighetenes tidsbruk.HRD Rt. 2000/996 (Bøhler)I saken ble det lagt til grunn at en samlet saksbehandlingstid for skattemyndighetene og domstolene på ca. 11 og åtte år, medførte at ligningen ikke var avgjort innen rimelig tid. Det ble lagt til grunn at også inaktivitet før skattepliktig ble siktet kunne ha betydning ved vurderingen av om avgjørelsen var truffet innen rimelig tid. Avgjørelsen er basert på en konkret vurdering av de hendelser som førte til at saksbehandlingstiden ble så lang, og gir ikke noe eksakt svar på hva som anses som rimelig tid.Borgarting lagmannsretts dom av 19. mai 2003 (LB-2002-329)Det hadde gått åtte år fra varsel om endring ble sendt til dom ble avsagt. Dette fant retten å være så lang tid at det ble ansett som en konvensjonskrenkelse.Borgarting lagmannsretts dom av 17. desember 2001 (LB-2000-3350-2)I denne saken ble en behandlingstid på åtte år akseptert. Det ble lagt vekt på at saken var omfangsrik og kompleks, at tidsforbruket til dels måtte bebreides skattepliktig og at det var lite å bebreide myndighetene for den lange saksbehandlingstiden.Sivilombudet 13. november 2014 (sak 2014/1947)Saken hadde tatt i overkant av fem år, herunder ca. tre og et halvt år i forbindelse med utarbeiding av forslag til vedtak i Skatteklagenemda. Sakens karakter og kompleksitet kunne ikke rettferdiggjøre en så lang behandlingstid. Etter en helhetsvurdering innebar dette en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1.
Med henvisning til praksis fra EMD har Høyesterett lagt til grunn at det kan foreligge konvensjonsbrudd ikke bare der den totale saksbehandlingstiden har vært lang, men også der det har vært en for lang inaktiv periode i løpet av saksbehandlingstiden, se HR-2016-225 S (avsnitt 30 og 34). Den aktuelle saken var en straffesak der det hadde gått tre år og en måned fra den straffbare handlingen til avgjørelse i Høyesterett. Av dette utgjorde liggetid med total inaktivitet syv til åtte måneder. Høyesterett slo fast at den samlede saksbehandlingstiden lå godt innenfor det EMD har akseptert. Inaktivitet på syv til åtte måneder medførte ikke brudd i denne saken. I dommen inntatt i Rt. 2005/1210, som også gjaldt en straffesak, ble det konstatert brudd ved 12 måneder inaktivitet. Mye tilsier at grensen er noe høyere utenfor strafferettens kjerneområde, herunder innenfor området for tilleggsskatt og overtredelsesgebyr.
Skatteetaten legger til grunn at flere lengre avbrudd i saksbehandlingen med liggetid, som samlet utgjør 15 måneder eller mer, normalt anses som brudd på kravet om avgjørelse innen rimelig tid. Med lengre avbrudd menes perioder med liggetid som overstiger 10 uker. Om det i perioder i saksbehandlingen kun foregår internt arbeid med saken, som for eksempel at saksbehandler setter seg inn i sakens dokumenter, har interne møter og utfører annet arbeid i tilknytning til saken, regnes ikke dette som liggetid, selv om arbeidet ikke er synlig i korrespondanse med skattepliktige eller representant for skattepliktig. Om saksbehandlingen midlertidig stopper opp i påvente av kontrollopplysninger, for eksempel fra utenlandske skattemyndigheter, skal dette ikke anses som liggetid. Dårlig fremdrift i saksbehandlingen generelt kan imidlertid medføre at den totale saksbehandlingen blir for lang.
Dersom tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr ikke blir fastsatt, frafalt eller henlagt innen rimelig tid har skattepliktig krav på kompensasjon, se § 14‑12 Kompensasjon for urimelig lang saksbehandlingstid.