EMK artikkel 6 gjelder rettergang ved «borgerlige rettigheter og plikter» og ved «straffesiktelse». Saker om skatt er en del av den harde kjerne av statens prerogativer, og faller med det utenfor det som utgjør borgerlige rettigheter i konvensjonens betydning. Se Ferrazzini v. Italy (avsnitt 29) og Vegotex International S.A. v. Belgium (avsnitt 66). Rettighetene etter artikkel 6 får derfor bare anvendelse dersom skattesaken innebærer en «straffebeskyldning»/«straffesiktelse» («criminal charge») i konvensjonens forstand.

Både tilleggsskatt (skjerpet og ordinær) og overtredelsesgebyr anses som straff etter EMK, se f.eks. Jussila v. Finland (avsnitt 38) og Melgarejo Martinez de Abellanosa v. Spain (avsnitt 25). Se også Rt. 2000/996 (Bøhler), Rt.2002/509 (Sundt) og Rt. 2008/1409. Tvangsmulkt og bokføringspålegg anses derimot ikke som straff i konvensjonens betydning, se Rt. 2005/1269 og Rt. 2015/392.

I straffesaker er det i første rekke domstolene samt politi og påtalemyndighet som sørger for at den «siktede»/«beskyldte» får sine rettigheter etter denne artikkelen. For skattemyndighetene får bestemmelsene størst aktualitet i saker hvor det blir ilagt tilleggsskatt, samt ved bevissikring.

Fordi tilleggsskattesaker skiller seg ut fra den harde kjerne av strafferetten, vil ikke alle rettighetene som er innfortolket under rettferdig rettergang gjøre seg gjeldene med den samme tyngden som i rene straffesaker, se Jussila v. Finland (avsnitt 43) og HR-2023-1212-A (avsnitt 28). Domstolen fremhever at administrative reaksjoner er en særlig gruppe straff hvor overtredelsen i liten grad er forbundet med «stigma» og som gjerne skiller seg fra mer klassiske straffesaker i alvorlighetsgrad. Blant annet gjelder det ikke samme krav om muntlige forhandlinger ved ileggelse av tilleggsskatt som det gjøres i en sak hvor det kan idømmes fengsel. Også selvinkrimineringsvernet må ses i lys av dette.

Rettighetene innfortolket under rettferdig rettergang vil også kunne være av en slik art at de ikke nødvendigvis inntrer umiddelbart, se Rt. 2010/513 som gjaldt dokumentinnsyn.

Artikkel 6 gir et vern til «everyone» («enhver»). Uttrykket omfatter både fysiske og juridiske personer, med mindre det foreligger holdepunkter for å gjøre unntak, se Rt. 2011/800 hvor Høyesterett slo fast at juridiske personer kan påberope seg vernet mot selvinkriminering etter EMK.