§ 14‑3 første ledd

Tilleggsskatt ilegges skattepliktig og trekkpliktig som nevnt i § 8‑8 første og annet ledd, som gir uriktig eller ufullstendig opplysning til skattemyndighetene eller unnlater å gi pliktig opplysning, når opplysningssvikten kan føre til skattemessige fordeler.

Generelt

Første ledd inneholder de grunnleggende vilkårene for ileggelse av tilleggsskatt. Det objektive hovedvilkåret for tilleggsskatt er at skattepliktig eller trekkpliktig gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene eller unnlater å gi pliktig opplysninger. Samlet omtales dette som en «opplysningssvikt». Vilkåret om uriktige, ufullstendige eller unnlatelse av å gi pliktige opplysninger er alternative vilkår for tilleggsskatt. Det kan derfor ikke ilegges tilleggsskatt både for ufullstendige opplysninger og for unnlatelse av å inngi opplysninger om det samme grunnlaget. Det er videre et vilkår at opplysningssvikten kan føre til en skattemessig fordel. Om hvem som anses å være skattepliktig, se§ 1‑2 første ledd bokstav b.

Utgangspunktet for vurderingen av om skattepliktig har gitt «uriktige eller ufullstendige opplysninger» eller om han har unnlatt å gi pliktig opplysning, er om han har oppfylt sin opplysningsplikt. Spørsmålet om de uriktige eller ufullstendige opplysningene kunne ha ført til skattemessige fordeler skal vurderes ut fra tidspunktet opplysningene ble eller skulle blitt gitt, altså ved fristen for levering av skattemeldingen. Om innholdet i den skattepliktiges opplysningsplikt, se Kapittel 8 Opplysningsplikt for skattepliktige, trekkpliktige mv. I § 8‑1 Alminnelig opplysningsplikt markeres et samarbeids- og lojalitetsforhold mellom den enkelte skattepliktige og skattemyndighetene for at fastsettingen skal bli riktig. Skattepliktig skal «opptre aktsomt og lojalt slik at skatteplikten i rett tid blir klarlagt og oppfylt, og varsle skattemyndighetene om eventuelle feil». Foruten at skattepliktig i skattemeldingen skal fylle ut aktuelle poster/kort, skal han i skattemeldingen også gi «andre opplysninger som har betydning for fastsetting av skattegrunnlaget», jf.§ 8‑2 første ledd.

Dersom tvangsmulkt overstiger eventuell tilleggsskatt for samme forhold (unnlatt levering), skal det ikke beregnes tilleggsskatt for forholdet. Dersom det er en løpende tvangsmulkt for et annet forhold, for eksempel bokføringspålegg, er dette ikke til hinder for at tilleggsskatt ilegges i forbindelse med fastsetting av skatt.

Uriktige eller ufullstendige opplysninger

Det er gitt uriktige opplysninger når de opplysningene som den skattepliktige har gitt ikke stemmer med de faktiske forholdene. Opplysningene vil også være uriktige eller ufullstendige når den skattepliktige gir et fordreid eller mangelfullt bilde av de underliggende realitetene, selv om de opplysningene som gis, isolert sett er korrekte så langt de rekker. Det er en flytende grense mellom hva som er uriktige og hva som er ufullstendige opplysninger, men det har ingen stor betydning å trekke opp en grense mellom disse begrepene.

Om skattekontoret fastsetter det faktiske grunnlaget for skattefastsettingen ved skjønn etter skatteforvaltningsloven § 12‑2 og endringen innebærer en økning av inntekt, vil skattekontoret – forutsatt at beviskravene er oppfylt - også kunne ilegge den skattepliktige tilleggsskatt med henvisning til at det ble gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i den opprinnelig innsendte skattemeldingen. Nærmere om adgangen til å fastsette det faktiske grunnlaget for skattefastsettingen ved skjønn, seKapittel 12 Endring uten klage.

Objektiv standard

Skattepliktig anses å ha gitt ufullstendige opplysninger dersom han ikke har gitt de opplysningene som man etter en objektiv vurdering finner at han burde ha gitt, se HRD Rt. 1992/1588 (Loffland Brothers North Sea Inc.) I denne saken behandlet Høyesterett spørsmålet om ufullstendige opplysninger i forbindelse med endringsfristen i tidligere ligningslov § 9‑6 nr. 3 bokstav a. Dommen er fremdeles relevant ved vurderingen av hva som er uriktig eller ufullstendig etter skatteforvaltningsloven § 14‑3. Høyesterett uttalte: «Bestemmelsen i § 9‑6 nr. 3 a er klar nok dersom det gjelder opplysninger som bevisst er holdt tilbake, til tross for at skatteyteren forsto at de kunne ha betydning ved ligningen. Dette må likestilles med at han har gitt uriktige opplysninger. Også om det ikke foreligger bevisst tilbakeholdelse, kan det bli tale om å anse de gitte opplysninger som ufullstendige. Dersom det avgjørende skulle være at det objektivt sett foreligger ufullstendige opplysninger, og at skatteyteren rent faktisk har hatt kunnskap om disse, ville imidlertid toårsfristen få svært liten betydning. På den annen side synes det lite rimelig å legge skatteyterens helt subjektive vurdering av opplysningenes relevans til grunn ved avgjørelsen av om toårsfristen skal gjelde. Dette vil også medføre bevisproblemer for ligningsmyndighetene. Endringsreglene tar sikte på å oppnå riktige ligningsresultater og medvirke til at like tilfeller blir behandlet likt. Etter min mening må bestemmelsen forstås slik at toårsfristen gjelder der skattyteren har gitt alle de opplysninger man etter en objektiv vurdering finner at han burde ha gitt. Er det gitt opplysninger som gjør at ligningsmyndighetene må anses å ha fått tilstrekkelig grunnlag for å ta opp det aktuelle skattespørsmål, slik at de gjennom adgangen til å skaffe seg ytterligere opplysninger vil kunne få et tilstrekkelig vurderingsgrunnlag, bør opplysningene i utgangspunktet anses tilstrekkelige». Hvis det er tvil om et relevant faktisk forhold, må dermed den skattepliktige gjøre oppmerksom på det, slik at skattemyndighetene blir oppmerksomme på tvilen og kan foreta egne vurderinger, eventuelt etter å ha innhentet mer opplysninger.

Rettssetningene som følger av dommen («Loffland-standarden») gjelder den lojale skattepliktige. Dette følger både av § 8‑1 Alminnelig opplysningsplikt og av at skattepliktig skal gi de opplysninger som man etter en objektiv vurdering finner at han burde ha gitt. Klart illojale tilpasninger i hvordan opplysningene er gitt innebærer dermed et brudd på opplysningsplikten. Dette kan for eksempel være tilfelle der opplysninger bevisst gis på en måte som medfører risiko for at opplysningene ikke blir fanget opp av skattemyndighetene.

Skattepliktige som har underskudd til fremføring og samtidig har krysset av for «Ja» på kontrollspørsmålet i skattemeldingen om at det forelå endrede eierforhold, har som utgangspunkt vært lojal og har dermed ikke gitt ufullstendige eller uriktige opplysninger. Men resultatet kan bli annerledes om kontrollen avdekker at skattepliktige har forsøkt å fordekke eller manipulere faktum på noen måte. Da er skattepliktige ikke lenger lojal.

Skatteklagenemnda fant i sak SKNS1-2023-16 at skattepliktige, når man så på de innsendte opplysningene opp mot regelverket for behandling av fusjoner, ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt. Skattepliktige hadde ikke oppgitt skattepliktig effekt fra fusjonen på innsendte skjema, og nemnda fant at opplysningene i de innleverte oppgavene med vedlegg ikke var tilstrekkelig til at opplysningsplikten var oppfylt. Skatteklagenemnda vurderte det slik at skattekontoret, samlet sett, ikke hadde tilstrekkelige opplysninger til å identifisere et mulig skattemessig problem, og ut fra dette kunne stille ytterligere spørsmål. I sak SKNS1-2023-59 hadde ikke skattepliktig med underskudd til fremføring med ca. kr 21 400 000 opplyst at selskapet hadde fått endret eierforholdet slik at det inngår i et skattekonsern der det blir eid med mer enn 90 prosent av et annet selskap. Ved utfylling av skattemeldingen ble det uriktig krysset av nei istedenfor ja på spørsmålet om selskapet har fått endret eierforholdet slik at det inngår i et skattekonsern der det blir eid med mer enn 90 prosent av et annet selskap. Skattepliktige hadde heller ikke gitt supplerende opplysninger i skattemeldingen. Skatteklagenemnda konkluderte med at opplysningssvikten i skattemeldingen medførte at skattekontoret ikke hadde tilstrekkelig informasjon for å kunne vurdere om det fremførbare underskuddet skulle avskjæres etter dagjeldende skatteloven § 14‑90.

Skjerpet opplysningsplikt ved uklar skatterettslig løsning

Hvis den skatterettslige løsningen som den skattepliktige legger til grunn fremstår som uklar, må det gis supplerende opplysninger. For eksempel kan skattepliktig som har fylt ut alle pliktige meldinger, likevel ha plikt til å gi ytterligere opplysninger. Dersom skattepliktig har bygget på en rettsoppfatning som ut i fra rettskildesituasjonen på tidspunktet for innlevering fremstod som klar, og det derfor var lite naturlig for den skattepliktige å forestille seg at opplysningen kunne ha betydning for fastsettingen, er det ikke gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger.

Hvis det er uenighet mellom skattepliktig og skattemyndighetene om en skatterettslig løsning, og skattepliktig ikke innretter seg etter myndighetenes syn ved innlevering av melding, kan manglende opplysninger om dette inngå som et moment i en helhetsvurdering av om forholdet anses illojalt. I en slik vurdering vil det være sentralt om manglende opplysning medfører risiko for at opplysningen ikke blir fanget opp av skattemyndighetene.

Spørsmålet om uriktige eller ufullstendige opplysninger har vært prøvd flere ganger for Høyesterett.

Saken gjaldt spørsmål om vederlag ved et aksjesalg måtte regnes som «fordel vunnet ved arbeid» når selgerne i aksjesalgsavtalen hadde forpliktet seg til å fortsette sine ansettelsesforhold i konsernet og ikke drive konkurrerende virksomhet. Ingen av selgerne hadde opplyst i selvangivelsen om de særlige vilkårene i aksjesalgsavtalen. Høyesterett kom til at vilkårene i aksjesalgsavtalen medførte at det forelå «fordel vunnet ved arbeid». Det var videre gitt uriktige/ufullstendige opplysninger. Høyesterett uttalte i denne forbindelse at «ligningsloven § 4‑1 markerer «et samarbeids- og lojalitetsforhold mellom den enkelte skattyter og skattemyndighetene for at ligningen og skatteoppgjøret skal bli riktig», jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) side 76 første spalte. Avgjørende må dermed være hvilken konkret oppfordring den skattepliktige hadde til å gi den aktuelle opplysningen eller å legge fram det aktuelle dokumentet. Opplysningen må gis, eller dokumentet legges fram, dersom den skatterettslige løsningen kan være uklar. Unntak fra fristen [red anm: den tidligere toårsfristen] kan derimot ikke gjøres dersom det ut fra rettskildesituasjonen da selvangivelsen ble levert var lite naturlig for skattyteren å forestille seg at opplysningen eller dokumentet kunne ha skatterettslig betydning. Ved vurderingen av denne modifikasjonen må det imidlertid legges vekt på at opplysningsplikten etter ligningsloven § 4‑1 praktiseres «strengt», jf. Rt. 2006 side 333 avsnitt 43».HRD Rt. 2007/360 (Lyse Energi)Retten la til grunn at skattepliktig hadde gitt ufullstendige opplysninger selv om skattemyndighetene ved et nærmere studium av regnskapet kunne ha oppdaget forholdet. Høyesterett uttalte følgende i note (68): «Jeg er enig med overligningsnemnda og lagmannsretten i at selskapet har gitt ufullstendige opplysninger i forbindelse med ligningen for 1999. I note 21 til regnskapet for 1999 heter det blant annet at i «forbindelse med etableringen av Lyse konsernet ble 3 000 millioner kroner omdannet fra egenkapital til et ansvarlig lån fra eierne». Det er ikke riktig når det her opplyses at lånet på 3 milliarder kroner var etablert på dette tidspunkt. Det fremgår heller ikke av selve regnskapet for 1999 at lånet ikke var trådt i kraft. Det har vært anført at ligningsmyndighetene ved et nærmere studium av regnskapet kunne ha sluttet seg til at lånet ikke var etablert pr. 1. januar 1999. Dette er i og for seg riktig, men det kan ikke være tvilsomt at selskapets opplysningsplikt her må slå igjennom, jf. Rt-1997-1430. Spørsmålet er i og for seg ikke om regnskapet er ført i samsvar med god regnskapsskikk, men om det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger fra skattyteren i forbindelse med ligningsbehandlingen. Dersom de nødvendige opplysninger ikke fremgår av regnskapsmaterialet, må det i forbindelse med inngivelsen av selvangivelsen opplyses om dem på annen måte. Dette skjedde ikke i dette tilfellet. De ufullstendige opplysningene om lånet kunne utvilsomt ha ført til fastsetting av for lav skatt for selskapet.»HRD Rt. 1997/1430 (Elf Petroleum Norge AS)Retten la til grunn at selv om ligningsmyndighetene kunne ha sluttet seg til manglende avskrivingen ved et nærmere studium av det fremlagte regnskapsmaterialet, ikke kunne endre på selskapets plikt til å gi myndighetene direkte opplysninger om disse. Det var på det rene at Elf som vedlegg til selvangivelsen for 1986 oversendte resultatregnskap og balanse som var satt opp i tråd med det skattemessige oppgjørsskjema som ligningsmyndighetene hadde utarbeidet til bruk for aksjeselskaper. Både balansen og resultatregnskapet inneholdt de skattemessige avskrivningene. Høyesterett uttalte at «de nevnte bestemmelser illustrerer at de nakne regnskapstall - hva enten regnskapene er satt opp i henhold til ligningsmyndighetenes oppgjørsskjema eller de følger den oppstillingsmåte som er bestemt i aksjeloven - ofte må ledsages av supplerende opplysninger for å oppfylle opplysningsplikten.» I saken var det tale om opplysninger om vesentlige forhold som fikk direkte betydning for den inntektsskatt som Elf skulle betale og den fremgangsmåte som Elf etter grundige overveielser hadde fulgt, måtte i det minste fremstå som tvilsom.Borgarting lagmannsrett dom av 5. juni 2023 LB-2023-14919 - UTV-2023-1073Saken gjelder gyldigheten av vedtak fra Skatteklagenemnda, der skattyter ble ilagt tilleggsskatt. Hovedspørsmålet i saken er om vilkårene for tilleggsskatt i skatteforvaltningsloven §§ 14‑3 og 14-4 er oppfylt. Skattepliktige hadde ved en forglemmelse ikke fylt ut en inntektspost i skattemeldingen. Retten tok i sin vurdering utgangspunkt i at det ligger i skattyters opplysningsplikt etter skatteforvaltningsloven § 8‑1 at vedkommende skal «opptre aktsomt og lojalt slik at skatteplikten i rett tid blir klarlagt og oppfylt». Det ble videre konkludert med at skattepliktige ved ikke fylle ut post 1143/2.7 i RF-1221/skattemeldingen, som utgangspunkt ikke hadde gitt alle de opplysninger skattepliktige etter en objektiv vurdering burde ha gitt i skattemeldingen. Retten kom likevel til at opplysningsplikten var oppfylt baserte helhetsvurderingen hvor det var lagt vekt på opplysninger i vedlegg. De kom det ikke var gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger og at det dermed ikke var grunnlag for å ilegge tilleggsskatt.  Borgarting lagmannsretts dom av 7. mars 2023 LB-2022-142311 – UTV-2023-703Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om skattefastsettelse og ileggelse av tilleggsavgift. Hovedspørsmålet var hvordan merverdiavgiftsforskriften § 8‑2-2 om fordeling av fradrag for inngående avgift på anskaffelser til bruk både i avgiftsfri og avgiftspliktig virksomhet skulle forstås. Det var også et spørsmål om tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 21‑3. Ved bokettersynet ble det avdekket at selskapet ved sin bruk av fordelingsnøkkelen feilaktig hadde medtatt inntekter i form av renter, etableringsgebyr og termingebyr knyttet til kredittsalgene som en del av inntektene innenfor merverdiavgiftsloven og dermed hadde fradraget for inngående avgift knyttet til fellesanskaffelsene blitt for høyt. Det ble lagt til grunn at skattepliktige hadde trådt feil på et rettslig spørsmål som ikke var spesielt komplisert. Feilen kunne enkelt ha vært avklart dersom skattepliktige hadde spurt skattekontoret om råd, eller bedt om juridisk rådgivning knyttet til bruk av den fordelingsnøkkelen som forskriften gir anvisning på. Eventuelt kunne skattepliktige inngitt et forklarende vedlegg til oppgavene. Det ble påpekt at feilen som skattepliktige begikk medførte betydelige besparelser, sammenlignet med det som ville vært tilfellet ved en korrekt avgiftsinnberetning. Etter en samlet vurdering fant lagmannsretten at overtredelse var uaktsom. Lagmannsretten kunne heller ikke kan se at anvendelse av skatteforvaltningslovens bestemmelser om tilleggsskatt ville medført et annet resultat.Borgarting lagmannsretts dom av 24. januar 2023 LB-2022-68752 – UTV-2023-633Saken gjaldt gyldigheten av Skatteklagenemndas vedtak om fastsettelse av skatt og tilleggsskatt. Skatten var blitt fastsatt ved skjønn, jf. skatteforvaltningsloven § 12‑2, ettersom skattyter hadde vært registrert som utvandret og ikke hadde levert skattemelding til Norge for noen av årene. Det var ikke tvist om skatteplikten, men kun om omfanget av skatteplikten de aktuelle årene. Uenigheten gjaldt blant annet verdsettelsen av aksjene i et utenlandsk selskap, om det var sansynliggjort at skattepliktige hadde en fordring mot det utenlandske selskapet og i hvilket omfang det var grunnlag for å fordelsbeskatte skattepliktige for disposisjon over et garasjeanlegg. Når det gjaldt tilleggsskatt, var spørsmålet om det forelå klar sannsynlighetsovervekt for de konkrete beløpene som var fastsatt som grunnlag for tilleggsskatten det sentrale. Retten presiserte at beviskravet for ileggelse av tilleggsskatt innebærer at det ikke er tilstrekkelig at det er utøvd et forsvarlig skjønn. Lagmannsretten konkluderte med at beviskravet var oppfylt for alle de omtvistede forholdene i saken og opprettholdt ilagt tilleggsskatt. Borgarting lagmannsretts dom av 28. februar 2022 LB-2021-30574 – UTV-2022-567 Saken gjaldt gyldigheten av skattekontorets vedtak om bortfall av et selskaps rett til fremføring av underskudd etter at en av aksjonærene hadde kjøpt alle aksjene i selskapet. Det var videre spørsmål om en uriktig avkryssing i selskapets skattemelding likevel ikke ga grunnlag for ileggelse av tilleggsskatt, fordi korrekte opplysninger om det aktuelle forholdet var inngitt gjennom selskapets aksjonærregisteroppgaver. Den skattepliktige viste til at selskapet gjennom innlevering av korrekt aksjonærregisteroppgave hadde gitt skattemyndighetene et «tilstrekkelig grunnlag for å ta opp det aktuelle skattespørsmål, slik at de gjennom adgangen til å skaffe seg ytterligere opplysninger vil kunne få et tilstrekkelig vurderingsgrunnlag», jf. Rt 1992 s 1588 Loffland. Dette førte ikke frem for lagmannsretten. Staten hadde i denne sammenheng vist til flere rettsavgjørelser der det legges til grunn at det ikke kan forutsettes at ligningsmyndighetene ved behandling av ligningen skal kryssjekke de opplysningene som er gitt i skattemeldingen med opplysninger i aksjonærregisteret. Opplysninger skal gis i skattemeldingen, og tredjemannsopplysninger fra aksjonærregisteroppgaven er ikke en del av skattemeldingen (jfr. bla. TOSLO-2016-35275 Bravo Capital, LB-2016-10798 Parra og LG-2017-44511 Caiano Fisk). En anførsel fra saksøker om at nevnte praksis ikke lenger var relevant fordi man ved innføringen av skatteforvaltningsloven gikk over fra en vedtaksmodell til et system med egenfastsetting, samt at ligningsbehandlingen i de senere år også har blitt mer automatisert, ble avvist av lagmannsretten.

Skattepliktiges rettsanvendelse

Skattepliktig anses ikke for å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger selv om rettsanvendelsen er feil, så lenge det er redegjort tilstrekkelig for problemstillingen slik at skattemyndighetene selv kan foreta en vurdering.

«Foreløpig» melding

Der skattepliktig bevisst leverer en uriktig melding og hensikten er å levere en endringsmelding, men meldingen blir tatt ut til kontroll før korrigert melding foreligger, kan det ilegges tilleggsskatt dersom vilkårene er oppfylt. Dette gjelder selv om meldingen betegnes som «foreløpig» eller lignende. En slik endringsmelding anses ikke som frivillig retting, se§ 14‑4 første ledd bokstav d. Se for eksempel KMVA 6250. Den avgiftspliktige leverte omsetningsoppgaven ved forfall. I omsetningsoppgaven ble det opplyst at avgiftspliktig omsetning var kr 0 og at det også var kr 0 i fradragsberettiget inngående avgift, slik at det ble kr 0 å betale. Den avgiftspliktige opplyste under kontrollen at det var regnskapsfører som hadde sendt inn den uriktige oppgaven fordi regnskapet ikke var klart ved fristen for innsending av oppgaven. Skattekontoret la til grunn at den tilsiktede virkning med dette hadde vært å unngå purring og forsinkelsesavgift. Det ble ilagt tilleggsavgift med standard sats.

Om tvangsmulkt ved åpenbare feil, se§ 14‑1 første ledd.

Prejudisielle rettsforhold

Opplysningssvikten (og rettsanvendelsen) kan knytte seg til andre lovregler enn skatte- og avgiftsbestemmelser, for eksempel hvem som er den reelle eier av en fast eiendom. Som utgangspunkt anses skattepliktig å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger dersom han bygger på en feilaktig oppfatning av et slikt underliggende rettsforhold. Har han derimot redegjort for problemstillingen slik at skattemyndighetene selv kan foreta en vurdering, eventuelt etter å ha innhentet ytterligere informasjon, anses han å ha gitt tilstrekkelige opplysninger.

Plikt til å korrigere tidligere innleverte opplysninger

Blir den skattepliktige oppmerksom på faktiske forhold som gjør at den skattemessige vurderingen blir annerledes enn det som er lagt til grunn i skattemeldingen har den skattepliktige plikt til å korrigere egenfastsettingen, jf. skatteforvaltningsloven§ 8‑1 Alminnelig opplysningsplikt. Unnlatelse av å korrigere tidligere innleverte opplysninger kan omfattes av begrepet «uriktige eller ufullstendige opplysninger».

Et illustrerende eksempel er en avgjørelse fra Skatteklagenemnda, stor avdeling SKNS1-2021-75 der den skattepliktige ved egenfastsettingen hadde ført til fradrag tilskudd til oppstartselskaper etter skatteloven § 6‑53 (skatteinsentivordningen), men aksjene to år senere ble solgt før vilkåret om tre års eiertid var oppfylt. Når aksjene selges før det har gått tre kalenderår vil vilkårene for fradragsrett ikke være oppfylt selv om skattepliktige eide aksjene på tidspunktet fradrag ble gitt. Unnlatelse av å korrigere skattemeldingen ble ansett som en uriktig/ufullstendig opplysning og det ble ilagt tilleggsskatt.

Uriktig skatteoppgjør

En unnlatelse av å melde fra om uriktig skatteoppgjør er ikke en uriktig eller ufullstendig opplysning etter bestemmelsen. Det vil derfor ikke kunne anvendes tilleggsskatt på slikt grunnlag alene. Se Høyesteretts kjennelse Rt. 1999/1980 (Møller) i Utv. 2000/32, hvor Høyesterett uttaler at «det er lagt til grunn at denne bestemmelsen [ligningsloven § 10‑2 nr. 1] bare rammer den aktive forledelse og ikke passiv mottakelse av en uriktig ligning der feilen ikke kan bebreides skattyter», hvoretter Høyesterett viser til uttalelser i Lignings-ABC (1998-utgaven).

Skattepliktige som har fått tilsendt forhåndsutfylt skattemelding for formues- og inntektsskatt og som unnlater å supplere/korrigere de forhåndsutfylte opplysningene, anses å ha levert skattemeldingen. De behandles derfor etter reglene om tilleggsskatt for uriktige/ufullstendige opplysninger. Tilleggsskatt for ikke levert skattemelding med videre vil aldri være aktuelt for denne gruppen.

Feil i selskapsmeldingen vil normalt føre til feil i deltakernes skattemeldinger. I slike tilfeller vil hver deltaker være ansvarlig for opplysningene i sin skattemelding uavhengig av opplysningene i selskapsmeldingen.

Skattepliktig anses å ha gitt uriktige opplysninger hvis han opplyser om feil bostedsadresse i skattemeldingen eller unnlater å endre en uriktig forhåndsutfylt bostedsadresse. Årsaken til at opplysningene er uriktige i skattemeldingen kan være at vedkommende har unnlatt å melde flytting til folkeregisteret. Dersom vilkåret om skattemessig fordel er oppfylt, for eksempel fordi skattepliktig uriktig står oppført som bosatt i en kommune i tiltakssonen i Finnmark eller Nord-Troms, kan dette gi grunnlag for tilleggsskatt. Se nærmere SKD 2. oktober 2003 i Utv. 2003/1474.

Vilkåret om uriktig og ufullstendige opplysninger er normalt ikke oppfylt selv om det etter forhåndsregistreringen viser seg at omsetningskravet (beløpsgrensen for registrering) ikke blir oppfylt.

Hvordan opplysningene er gitt

Det er uten betydning hvordan de uriktige eller ufullstendige opplysningene er gitt til skattemyndighetene. De kan for eksempel være gitt i ulike skattemeldinger, ved klage eller ved annen skriftlig eller muntlig fremstilling. Skattepliktig anses å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger både hvor de uriktige eller ufullstendige opplysningene gjelder poster/kort som er forhåndsutfylt i skattemeldingen uten å være korrigert, og hvor opplysningene er ført opp eller unnlatt ført opp av skattepliktig.

Skattepliktig anses å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger

  • selv om han har gitt opplysningene i skattemeldingen eller vedlegg for en tidligere skattleggingsperiode, når opplysningene må anses pliktige i den aktuelle skattleggingsperioden, se eksempler på dette i Eidsivating lagmannsretts dommer av 8. april 1994 i Utv. 1994/472 og 20. oktober 1980 i Utv. 1982/16 og HRD Rt. 1995/1883, eller
  • dersom opplysningene er gitt på en slik måte at de var egnet til å misforstå, se Gulating lagmannsretts dom av 23. mars 1994 i Utv. 1994/464, eller
  • ved klart illojale tilpasninger i hvordan opplysningene er gitt. Dette kan for eksempel være tilfelle der opplysninger bevisst gis på en måte som medfører risiko for at opplysningene ikke blir fanget opp av skattemyndighetene. Se eksempelvis Skatteklagenemndas avgjørelser i Stor avdeling 01 NS 25/2018 (SKNS1-2018-25) og 01 NS 105/2020.
Nemndsavgjørelser om opplysningssvikt og merknader – tap på krav mva
Skatteklagenemnda har i flere saker vurdert merknader i mva-meldinger sendt inn i forbindelse med tapsføring av merverdiavgift etter mval. § 4‑7. I skatteklagenemndas avgjørelse 9. september 2020 Stor avdeling 01 NS 112/2020 ble det konkludert med at opplysningene i merknadene ikke var tilstrekkelig, og at det var gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger.
Skattekontoret hadde i sitt vedtak lagt til grunn at utestående fordringer hadde endret karakter til finansieringsbistand eller lignende med den følge at vilkårene for tapsføring med korrigering av beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften ikke var oppfylt, jf. mval. § 4‑7 første ledd. Spørsmålet var om det var grunnlag for å ilegge tilleggsskatt når det var inngitt merknad i mva-meldingen.
Skatteklagenemnda la til grunn at merknaden i den konkrete saken var ufullstendig i forhold til hva en objektiv fremstilling av faktum burde være. Det fremgikk blant annet ingen opplysninger om interessefellesskapet, eller hva kreditor har foretatt seg av aktivitet overfor debitor. Årsaken til tapsføringen fremgikk heller ikke.

Unnlatelse av å gi pliktige opplysninger

Tilleggsskatt kan også ilegges når skattepliktige unnlater å gi pliktige opplysninger. Dette kan være tilfelle hvor skattepliktige har levert pliktig melding, men har unnlatt å opplyse om forhold som er av betydning for fastsetting av skatten. Det kan også være at skattepliktig har unnlatt å levere pliktig skattemelding. Om hva som omfattes av skattemeldingen, se Kapittel 8 Opplysningsplikt for skattepliktige, trekkpliktige mv.

Manglende utfylling eller levering av tilleggsmelding vil ofte ha som konsekvens at det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i skattemeldingen. I slike tilfeller er det alternativet om tilleggsskatt for uriktige eller ufullstendige opplysninger som kan komme til anvendelse. Det er imidlertid ikke grunnlag for tilleggsskatt hvis skattemelding er levert og korrekt ført, men skattepliktig bare har unnlatt å legge ved tilleggsmelding. Vilkåret om at opplysningssvikten har ført til eller kunne ha ført til skattemessige fordeler vil ikke være oppfylt i disse tilfellene.

Ettersom selskap med deltakerfastsetting ikke er et eget skattesubjekt for formues- eller inntektsskatt, er det ikke hjemmel for å ilegge selskapet tilleggsskatt på grunn av manglende levering av selskapsmelding og/eller næringsoppgave. Det er heller ikke hjemmel for å ilegge deltakeren tilleggsskatt for manglende levering av selskapsmeldingen. Det kan imidlertid benyttes tvangsmulkt overfor selskapet inntil levering finner sted, se§ 14‑1 Tvangsmulkt.

Dersom deltakeren ikke oppgir inntekt fra selskapet, kan han få tilleggsskatt for å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger.

Ansvaret for opplysningssvikten

Plikten til å gi skattemyndighetene opplysninger og påse at opplysningene som gis er riktige og fullstendige, påhviler den skattepliktige. Dette gjelder også opplysninger som skriver seg fra andre og som er forhåndsutfylt av skattemyndighetene.

Skattepliktige i kildeskatteordningen for utenlandske arbeidstakere etter skatteloven kapittel 20 omfattes ikke av reglene om alminnelig opplysningsplikt. Det er arbeidsgiver som er opplysningspliktig, og som skal foreta lønnstrekket. Tilsvarende gjelder også skattepliktige der arbeidsgiver skal foreta lønnstrekk etter Svalbardskatteloven § 3-1 og Jan Mayen-skatteloven § 1, jf. Svalbardskatteloven § 3-2. Disse skattepliktige har dermed ikke gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, og kan derfor ikke ilegges tilleggsskatt etter skatteforvaltningsloven § 14‑3.

Tidligere var det gitt eksplisitte regler om identifikasjon med medhjelpere i merverdiavgiftsloven, særavgiftsloven og motorkjøretøy– og båtavgiftsloven. Det er ikke videreført noen egen bestemmelse om dette i skatteforvaltningsloven. Det er likevel klart at den skattepliktige er ansvarlig for opplysningene i skattemeldingen og at den skattepliktige har ansvaret for feil som medhjelpere har begått. Skattepliktiges ansvar endres i utgangspunktet ikke ved at vedkommende overlater det til andre, for eksempel revisor, advokat eller familiemedlemmer, å levere og/eller fylle ut skattemelding eller føre regnskapene/utarbeide årsoppgjør for seg, se Prop. 38 L (2015-2016) punkt 20.4.2.2. Se også HRD Rt. 1992/511 i Utv. 1992/856, hvor oppgave over aksjesalg var utarbeidet av en betrodd medarbeider, men undertegnet av skattepliktig, samt Skatteklagenemnda i sak SKNS1-2022-86 hvor utenlandsk personlig skattepliktig ble identifisert med at norsk rådgiver ikke hadde foretatt tilstrekkelige undersøkelser om et innleieselskap stiftet etter utenlandske regler var skattemessig hjemmehørende i Norge. Ansvaret gjelder også om opplysningssvikten skyldes feil i et dataprogram. Se Borgarting lagmannsretts dom av 4. november 1998 (AS Freia) i Utv. 1999/551, hvor manglende kontroll av bruken av dataprogrammet var uaktsomt, og skattepliktig ble identifisert med revisorfirmaet som utarbeidet ligningen. Om identifikasjon ved bruk av skjerpet tilleggsskatt, se§ 14‑6 første ledd.

Det skal ikke foretas identifikasjon ved svikaktig opptreden hos medhjelperen. Tilleggsskatt kan likevel ilegges hvis skattepliktig kan klandres for valget av medhjelper eller manglende oppfølging, eller hvis skattepliktig har hatt konkret kjennskap til opplysningssvikten. Se for eksempel KMVA 6903.

KMVA 6903 av 18. februar 2011Et utenlandsk selskap var ikke blitt registrert fordi representanten hadde unnlatt å sørge for registreringen i Merverdiavgiftsregisteret, slik han hadde påtatt seg. Han unnlot dermed også å innberette en netto avgift på noe over kr 10 000 000. Klagenemnda la til grunn at også selskapet til en viss grad kunne klandres for å ha unnlatt å følge opp at representanten oppfylte sine forpliktelser, selv om det var på det rene at representanten hadde begått et grovt pliktbrudd mot selskapet.

Der skattepliktig representeres ved verge, fordi vedkommende ikke er i stand til å ivareta egne økonomiske interesser, skal det ikke ilegges tilleggsskatt. Verge blir oppnevnt av Statsforvalter, og skattepliktige kan ikke lastes for feil vergen gjør. Forholdet anses som unnskyldelig for skattepliktige. Tilsvarende gjelder for feil begått av fullmektig oppnevnt etter fremtidsfullmakt i henhold til vergemålsloven kap. 10 når skattepliktige er kommet i en slik tilstand som er beskrevet i vergemålsloven § 78 og bistanden til fullmektigen er dekket av fullmakten.

Kan føre til skattemessige fordeler

Det er et vilkår for tilleggsskatt at opplysningssvikten kan føre til skattemessige fordeler. Dette kan for eksempel være aktuelt hvor

  • merverdiavgift er eller kunne blitt fastsatt for lavt,
  • brutto formue er eller kunne blitt fastsatt for lavt,
  • gjeldsfradraget er eller kunne blitt satt for høyt,
  • brutto inntekt/personinntekt er eller kunne blitt fastsatt for lavt,
  • et inntektsfradrag er eller kunne blitt fastsatt for høyt,
  • et skattefradrag er eller kunne blitt fastsatt for høyt,
  • det er eller kunne blitt anvendt lavere skatte- eller avgiftssatser enn det som er riktig,
  • det er eller kunne ha oppstått en rentefordel som følge av feilaktig tidfesting av en inntekts- eller fradragspost,
  • skattepliktige feilaktig er oppført med adresse i tiltakssonene i Finnmark og Nord-Troms,
  • det er beregnet en lavere utgående merverdiavgift enn det som er riktig ved uttak eller omsetning,
  • det er gjort et uriktig fradrag for inngående merverdiavgift ved kjøp av varer eller tjenester eller
  • det er fremsatt krav om trygdefritak når skattepliktige likevel er medlem av folketrygden.

I de tilfeller hvor skattepliktige unnlater å levere skattemelding, foreligger det også en opplysningssvikt. Når skattepliktige ikke leverer har hen unnlatt å egenfastsette. Dersom den unnlatte leveringen medfører at skattepliktige ikke fastsetter skyldig merverdiavgift, har den unnlatte egenfastsettingen ført til en skattemessig fordel. Størrelsen på den skattemessige fordelen blir da differansen mellom den manglende egenfastsettelsen (kr 0) og skattekontorets etterfølgende skjønnsfastsettelse. Tilsvarende gjelder for andre skattarter med mindre skjønnsfastsettelsen er null, det blir fastsatt underskudd eller at samlet brutto formue er så lav at den ikke blir ilagt formuesskatt.

Vilkåret «kan føre til skattemessige fordeler» innebærer at en unndragelse er fullbyrdet i det en uriktig melding er sendt inn til skattemyndighetene. Faren for at skattemyndighetene kan komme til å legge den uriktige meldingen til grunn for oppgjøret og at man dermed oppnår en skattemessig fordel er da til stede. Det er ikke et vilkår at den uriktige meldingen faktisk er lagt til grunn for oppgjøret og for eksempel at et tilgodebeløp er kommet til utbetaling. Der opplysningssvikten består i at skattepliktige ikke har sendt inn pliktig skattemelding, er unndragelsen fullbyrdet når innleveringsfristen er oversittet.

Ved sambeskatning for ektefeller forårsaket av fordelingsregler, kan ektefellen som har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, ilegges tilleggsskatt når vilkårene for tilleggsskatt er oppfylt. Dette gjelder selv om skatten må betales av den andre ektefellen på grunn av fordelingsregler.

Medfører de uriktige eller ufullstendige opplysningene at det etableres et underskudd eller at et underskudd øker, er vilkåret om at opplysningssvikten kan føre til skattemessig fordel oppfylt, hvis det er klar sannsynlighetsovervekt for at underskuddet kunne blitt utnyttet i fremtiden. Har den skattepliktige krevd fremføring av underskuddet er dette vilkåret som hovedregel oppfylt. Skattekontoret skal imidlertid ikke gjøre noe konkret vurdering av sannsynligheten for at et fremførbart underskudd rent faktisk vil gi en skattemessig fordel i fremtiden. Vilkåret «kan føre til skattemessige fordeler» er oppfylt når det er inngitt oppgave med uriktige opplysninger om et fremførbart underskudd, med mindre det prinsipielt kan utelukkes at opplysningssvikten kan føre til skattemessige fordeler – som i konkurstilfeller. Dette er også lagt til grunn i Oslo tingretts dom av 13. mai 2019 (SATS-saken TOSLO-2018-140013).

Har derimot den skattepliktige verken anvendt underskuddet eller krevd det fremført til et senere år, må det legges til grunn at vilkåret ikke er oppfylt fordi skattepliktig i så fall ikke oppnår en skattemessig fordel.

Skattemessig formuesverdi for aksjer fastsettes i forbindelse med fastsetting av skatten for selskapet, men får bare betydning ved fastsettingen overfor aksjonærene. Ettersom aksje- eller allmennaksjeselskap ikke oppnår noen skattemessig fordel, kan selskapet ikke ilegges tilleggsskatt selv om det har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger vedrørende fastsettingen av aksjenes formuesverdi. Fører de uriktige eller ufullstendige opplysningene fra selskapet til at aksjenes formuesverdi blir feil, og aksjonæren legger denne verdien til grunn i sin skattemelding, anses han i utgangspunktet å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Tilsvarende gjelder hvis det ennå ikke er fastsatt noen formuesverdi ved fastsettingen, og aksjonæren baserer seg på feilaktige opplysninger fra selskapet om formuesverdien. Har selskapet opprinnelig gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger og disse blir korrigert av skattemyndighetene slik at det fastsettes riktig verdi, kan aksjonæren ikke ilegges tilleggsskatt hvis han legger denne verdien til grunn i skattemelding. Dette gjelder selv om skattepliktig som representant for selskapet var ansvarlig for de uriktige opplysningene.

Utenlandske selskap som bare har skatteplikt til Norge for kildeskatt av utbytte fra norske selskap, har ikke opplysningsplikt til norske skattemyndigheter. Opplysningsplikten påhviler det norske utdelende selskapet. Det er ikke hjemmel for å ilegge det utenlandske selskapet tilleggsskatt. Se HRD 3. juni 2016 (HR-2016-01179-A), hvor et norsk heleid datterselskap av et utenlandsk offshoreselskap hadde gitt uriktige opplysninger i selvangivelsen. Det var hjemmel for å endre morselskapets ligning, men ikke for å ilegge morselskapet tilleggsskatt, ettersom det var datterselskapet som hadde gitt uriktige opplysninger.

Etter skatteforvaltningslovens bestemmelse om tilleggsskatt skal det anvendes tilleggsskatt ved fastsetting av beløp som uriktig er betegnet som merverdiavgift. Paragraf 14-3 har ikke den samme begrensningen som den tidligere bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 21‑3, som skilte mellom fastsetting etter merverdiavgiftsloven § 18‑1 og § 18‑2, og som utelukket bruk av tilleggsavgift ved beløp uriktig betegnet som merverdiavgift.

Situasjonen kan for eksempel være at en virksomhet som ikke er registrert, jf.§ 8‑13 annet ledd, fordi omsetningen ikke har passert omsetningsgrensen eller at virksomheten ikke blir ansett som næringsvirksomhet, likevel krever opp beløp benevnt som merverdiavgift. I tillegg kommer de tilfeller hvor det er en korrekt registrert virksomhet som har krevd opp beløp uriktig betegnet som merverdiavgift. Dette kan være fordi ytelsen er fritatt eller unntatt for merverdiavgift eller det er krevd opp merverdiavgift med et for stort beløp.

Ved fastsetting overfor virksomheter som fyller registreringsvilkårene, men som har unnlatt å registrere seg, skjer fastsettingen med hjemmel i § 12‑1 Endring av skattefastsetting mv. og en er da innenfor anvendelsesområdet for tilleggsskatt.

Det skal ikke ilegges tilleggsskatt der skattepliktig har beregnet feil innførselsmerverdiavgift for den del av avgift på bokført omsetning der skattepliktig har korresponderende fradragsrett. Se uttalelse fra Skattedirektoratet av 19. desember 2016.

I sak SKNS1-2022-76 bestred skattepliktige at opplysningssvikten kunne ført til skattemessige fordeler da feilaktig fradragsføring i mva-meldinger i stedet skulle vært ført mot og dekket gjennom nettoføringsordningen for merverdiavgift. Skatteklagenemnda slo fast at nettoføringsordningen ikke er en del av merverdiavgiftssystemet og dermed ikke relevant i vurderingen av om vilkårene for å ilegge tilleggsskatt er oppfylt, herunder om feilen kunne ført til skattemessige fordeler.

Uriktige opplysninger som kan medføre at et skattegrunnlag fastsettes hos en annen skattepliktig enn den rette, kan gi grunnlag for tilleggsskatt hos den rette skattepliktige. Dette gjelder selv om det for partene sett under ett ikke oppstår noen skattemessig fordel. Det er gjort unntak fra tilleggsskatt for såkalt inn-/ut-tilfeller for merverdiavgift, se§ 14‑4 første ledd bokstav c.

Vurderingen av om skattepliktig har eller kunne oppnådd en skattemessig fordel, påvirkes ikke av om skattepliktig har andre lovlige grunnlag for en tilsvarende reduksjon i skatten som den økningen avdekkingen av opplysningssvikten har medført, jf. HRD Rt. 1997/1117 (Schultz). At skattepliktig fikk adgang til økte avskrivninger som følge av at han ikke fikk fradrag for et underskudd som han feilaktig hadde ført opp, fikk ikke betydning for tilleggsskatten knyttet til underskuddet.

Se likevel om netto beregning av tilleggsskatt,§ 14‑5 Satser og beregningsgrunnlag for tilleggsskatt.

Beviskrav

Skattemyndighetene må bevise at de faktiske forholdene er slik at de objektive vilkårene for å ilegge tilleggsskatt er oppfylt, se Ot. prp. nr. 82 (2008-2009) punkt 8.9.

Det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at vilkårene i § 14‑3 første ledd er oppfylt for at det skal kunne ilegges tilleggsskatt, se HRD Rt. 2008/1409 (Sørum) og Ot.prp. nr. 82 (2008-2009) punkt 8.9.3.

Er det aktuelt med tilleggsskatt for uriktige eller ufullstendige opplysninger, må skattemyndighetene bevise at opplysningene som skattepliktige har gitt er uriktige eller ufullstendige med klar sannsynlighetsovervekt.

For at tilleggsskatt skal kunne ilegges som følge av at skattepliktig har unnlatt å gi pliktige opplysninger, må det bevises med klar sannsynlighetsovervekt at opplysningen ikke er gitt (for eksempel at skattemelding med videre ikke er levert).

I tillegg må skattemyndighetene bevise med klar sannsynlighetsovervekt at opplysningssvikten har ført til eller kan føre til skattemessige fordeler. Beviskravet gjelder også størrelsen på den skattemessige fordelen.

De største bevismessige utfordringene mht. om vilkårene for ileggelse av tilleggsskatt er oppfylt, vil ofte knytte seg til om størrelsen på den skattemessige fordelen er bevist med klar sannsynlighetsovervekt. Kravet til klar sannsynlighetsovervekt utelukker ikke bruk av skjønn.

I tilfeller der skattepliktige har unnlatt å gi pliktige opplysninger, typisk ved manglende levering av skattemelding, vil inntekten/omsetningen bli fastsatt ved skjønn. For å kunne ilegge tilleggsskatt for opplysningssvikten må da både opplysningssvikten og størrelsen på den skattemessige fordelen bevises med klar sannsynlighetsovervekt. Inntektsskjønn fastsatt på bakgrunn av grundige beregninger over disponible midler som skattepliktige må ha hatt for å dekke sine leveomkostninger (såkalte privatforbruksberegninger) vil i gitte tilfeller kunne bevise størrelsen på den skattepliktiges skattefordel med klar sannsynlighetsovervekt. Et eksempel på et tilfelle der Skatteklagenemnda kom til at beviskravene for å ilegge tilleggsskatt var oppfylt er i SKNS1-2021-39. Saken gjaldt et fastsatt inntektsskjønn på grunn av manglende levert skattemelding. Skattekontoret hadde skjønnsfastsatt inntekten basert på opplysninger gitt i innleverte mva-meldinger med diverse kostnadskorrigeringer i henhold til bransjestatistikk mv. Skatteklagenemnda la til grunn at bevisvilkårene for ileggelse av tilleggsskatt var oppfylt.

Hvorvidt det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for et gitt faktum, vil være en konkret vurdering ut fra forholdene i den enkelte sak. Det må derfor foretas en fornyet vurdering av bevisene i den underliggende skattesaken for å vurdere om vilkårene for tilleggsskatt er oppfylt.

HR-2017-967-A, AmoréHøyesterett tok i Amorésaken stilling til både om skjønnsfastsettelsen var gyldig og om vilkårene for å ilegge tilleggsskatt var til stede for et selskap i restaurantbransjen som hadde fått skatte- og avgiftsgrunnlaget for tre inntektsår fastsatt ved skjønn. Ved fastsettelsen hadde skattekontoret skjønnsfastsatt selskapets kontantomsetning. Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at skattekontorets skjønn var gyldig. Angående hva som måtte bevises med klar sannsynlighetsovervekt i forhold til ileggelse av tilleggsskatt uttalte Høyesterett:(47) Dette innebærer at for at Y skal kunne ilegges den ilagte tilleggsskatten og -avgiften, må det bevises med klar sannsynlighetsovervekt at selskapet hadde en omsetning de aktuelle årene som minst tilsvarte den som ble fastsatt ved skjønn. Beviskravet oppfylles ikke ved å konstatere, slik skattekontoret gjorde i vedtaket, at «det [er] foretatt en forsvarlig skjønnsmessig beregning» av omsetningen. Et forsvarlig skjønn gir ingen tilstrekkelig trygghet for at skjønnsresultatet minst tilsvarer med den virkelige omsetningen. Selv ikke den simple sannsynlighetsovervekt som kreves etter ligningsloven § 8‑1 for å fastsette en inntekts størrelse, er her tilstrekkelig.(48) I praksis betyr dette at denne delen av vedtaket er gyldig bare dersom det bevises med klar sannsynlighetsovervekt at andelen av Ys omsetning som ble betalt med kontanter, minst var 22,7 prosent i 2009, 20,5 prosent i 2010 og 17,9 prosent i 2011. Denne bevisbedømmelsen har domstolene myndighet og plikt til å utføre på selvstendig grunnlag når spørsmålet forelegges.(49) Selv om jeg har vært i tvil, har jeg kommet til at beviskravet er oppfylt. Jeg viser her til det jeg allerede har fremholdt, og peker særlig på at den kontantandelen skattekontoret fastsatte ved skjønn, fremstår som forsiktig sett i lys av kontantbruken ellers i bransjen. I tillegg viser jeg til at Ys registrerte kontantandel gikk opp fra omkring 9 prosent i 2011 til nærmere 14 prosent i 2013, og så ned til 12 prosent i 2014, etter at selskapet i 2012 fikk installert videoovervåkning og en mer betryggende kassafunksjonalitet i restauranten. Alle fremlagte opplysninger tilsier imidlertid at kontantbruken i samfunnet sank gradvis gjennom hele den perioden saken gjelder, og senere. En rekonstruksjon av kontantbruken i Ys restaurant fra 2009 til 2011 i lys av disse etterfølgende observasjonene, underbygger etter min mening skattekontorets fastsatte omsetningstall.(50) Jeg har på denne bakgrunn kommet til at også den delen av vedtaket som ilegger Y tilleggsskatt og -avgift, er gyldig. (51) For så vidt gjelder den tilleggsskatten som er ilagt B og A, kommer i tillegg den usikkerhet som måtte knytte seg til om de har mottatt den del av selskapets omsetning som ikke har blitt registrert. Jeg mener imidlertid at denne tilleggsusikkerheten er så liten at beviskravet er oppfylt også for deres del. Det innebærer at også de delene av vedtakene som ilegger dem tilleggsskatt, er gyldige.»Borgarting lagmannsrett LB-2009-94866 – UTV-2010-597 Lagmannsretten fant det ikke godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at skattepliktige hadde unndratt inntekter fra beskatning i det omfang overligningsnemnda hadde konkludert med. Overligningsnemnda hadde i det alt vesentlige basert seg på de opplysninger som kom frem i et politiavhør av 25. januar 2002. Lagmannsretten mente at de opplysningene som kom frem om skattepliktiges inntekter i politiavhøret var gjennomgående snaue, ufullstendige og lite presise. Det skattepliktige meddelte om inntekter var ifølge lagmannsretten i begrenset grad gitt sammen med grunnleggende opplysninger om for eksempel tid, sted, oppdragsgivere og oppdragenes omfang og hyppighet. Samlet sett mente lagmannsretten at informasjonen om unndratte inntekter fremstod som mangelfull. Angående beviskravet om klar sannsynlighetsovervekt uttalte retten:«Selv om kravet til klar sannsynlighetsovervekt i saker om tilleggsskatt ikke er like strengt som det generelle beviskravet i straffesaker, er det tale om et krav til bevisenes styrke som er betydelig skjerpet i forhold til alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er ligningsmyndighetenes plikt å bevise skattyterens skyld.Lagmannsretten understreker at kravet til klar sannsynlighetsovervekt ikke utelukker bruk av skjønn. Ved vurderingen av bevisenes styrke skal det foretas en helhetsvurdering av alle relevante momenter, og det er på det rene at skjønnsmessige elementer kan inngå i en slik totalvurdering. Det bemerkes i den forbindelse at det ikke kan oppstilles noe krav om klar sannsynlighetsovervekt «krone for krone» – i betydningen fra første krone, slik ankende part har anført.Etter lagmannsrettens oppfatning bærer overligningsnemndas bevisvurdering preg av å være nærmest rene skjønnsmessige betraktninger. Disse fremstår bare i varierende grad som forankret i de faktiske bevis. Ligningsmyndighetene har ikke foretatt noen selvstendige undersøkelser for å få verifisert eller konkretisert hvilke inntekter A har unndratt fra beskatning, og overligningsnemnda har ved bevisvurderingen lagt betydelig vekt på at A ikke har kunnet – eller villet – sannsynliggjøre at ligningsmyndighetenes skjønnsutøvelse er feil. Det bemerkes ellers særskilt at verken ligningsnemnda eller overligningsnemnda har drøftet betydningen av at A ga opplysningene om sine ulike inntektskilder til politiet i en situasjon hvor han var pågrepet og siktet for alvorlige straffbare forhold av en helt annen karakter enn skatteunndragelse. Dette er en ytterligere svakhet ved bevisvurderingen.Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten det klart at det ikke kan anses bevist med klar sannsynlighetsovervekt at A i de aktuelle årene har hatt inntekter i minst den størrelsesorden som overligningsnemnda har lagt til grunn i vedtaket om ileggelse av tilleggsskatt. Lagmannsretten finner derfor at As ligning for årene 1998, 1999, 2000, 2001 og 2002 skal oppheves for så vidt gjelder ilignet tilleggsskatt.»

Det følger av merverdiavgiftsloven § 15‑10 første ledd at inngående merverdiavgift må dokumenteres med bilag for å være fradragsberettiget. Det følger videre av § 15‑10 annet ledd at avgiftssubjektet skal beregne utgående merverdiavgift, med mindre det ved regnskapsmateriale eller på annen måte som avgiftsmyndighetene godkjenner, kan godtgjøres at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved omsetningen eller uttaket. Dersom en skattepliktig i forbindelse med kontroll av innlevert mva-melding ikke legger frem dokumentasjon i samsvar med kravene i § 15‑10 må mva-meldingen anses for å være uriktig slik at fastsettingen kan tas opp til endring i medhold av skatteforvaltningsloven § 12‑1. I tilfeller der myndighetsfastsetting kun baserer seg på at dokumentasjonskravene i merverdiavgiftsloven § 15‑10 ikke er oppfylt, må det vurderes konkret om vilkårene for tilleggsskatt er oppfylt. Manglende dokumentasjon vil være et av momentene som vurderes, men dette i seg selv vil normalt ikke være tilstrekkelig for at beviskravene for ileggelse av tilleggsskatt anses oppfylt. Det vises til at det vil knytte seg usikkerhet til de faktiske forhold, bl.a. om størrelsen på den skattepliktige fordelen er bevist med klar sannsynlighetsovervekt.

Om beviskrav ved skjerpet tilleggsskatt, se§ 14‑6 første ledd. Om beviskrav ved unnskyldelige forhold, se under Beviskrav under annet ledd.

Det gjelder ikke et generelt opportunitetsprinsipp

De fleste administrative sanksjoner er utformet slik at forvaltningen har adgang til, men ikke plikt til å ilegge en sanksjon. Dette kan omtales som et opportunitetsprinsipp. For ileggelse av tilleggsskatt gjelder det likevel ikke et slikt generelt prinsipp. Lovgiver har ved flere anledninger bevisst avstått fra å innføre en slik skjønnsmessig adgang for skattemyndighetene til å unnlate å ilegge tilleggsskatt av rimelighetshensyn i konkrete saker, sml. Prop. 38 L (2015-2016) punkt 20.4.2.3. Begrunnelsen for dette er risikoen for forskjellsbehandling og hensynet til forutberegnelighet, og at reglene om unntak fra tilleggsskatt antas å fange opp de fleste tilfellene hvor vilkår for dette er innfridd, og saken er besluttet tatt opp til endring.

Det er imidlertid lagt til grunn av departementet ved flere anledninger at skattemyndighetene til en viss grad kan unnlate å ilegge tilleggsskatt begrunnet i ressurs- og kapasitetshensyn hos skattekontoret, sml. Ot.prp. nr. 82 (2008–2009) punkt 8.5.3. Skattedirektoratet legger til grunn at hovedregelen er at tilleggsskatt skal ilegges der vilkårene er oppfylt, og at unnlatelse av å ilegge tilleggsskatt ut fra ressurshensyn ikke kan brukes i enkeltsaker basert på ressurssituasjonen ved det enkelte skattekontor.

For å ivareta hensynet til likebehandling forutsettes det for bruk av unntaket at det er gitt overordnede føringer om dette for det enkelte skattefastsettingsåret, med generell virkning for konkrete typetilfeller hvor tilleggsskatt skal nedprioriteres av ressurshensyn. Slike føringer vil gis og administreres av Skattedirektoratet.

Et eksempel der Skattedirektoratet av ressurshensyn har gitt slik føring, er tilfeller der Skatteetaten har veiledet på bakgrunn av kontrollopplysninger (CRS/FATCA) og det er gitt konkret informasjon f.eks. om hvilke konti vi har fått opplysninger om. For skattepliktig som har mottatt slik veiledning, er det besluttet at tilleggsskatt ikke ilegges når skattepliktige egenendrer eller anmoder om endring for samme forhold som det er veiledet om.

I enkeltsaker kan det likevel unnlates å utrede spørsmålet om tilleggsskatt fordi det vil kreve uforholdsmessig store ressurser å avklare om vilkårene for tilleggsskatt er oppfylt i forhold til det som kan oppnås. Skattedirektoratet legger til grunn at dette gjelder i svært begrenset omfang.