Både Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og personopplysningsloven setter skranker for skattemyndighetenes adgang til å innhente informasjon.

I kontrollsammenheng er det nødvendig å se hen til både EMK art. 8 nr. 1 om retten til privatliv og til art. 6 retten til rettferdig rettergang, seKapittel 17 Forholdet til menneskerettighetene.

Personopplysningsloven setter rammene for behandling av personopplysninger. Personvern handler om retten til et privatliv og retten til å bestemme over egne personopplysninger. Opplysninger og vurderinger som er knyttet til en virksomhet faller som hovedregel utenfor lovens virkeområde. I praksis er det likevel tilfeller der opplysninger som i utgangspunktet relaterer seg til et selskap har en så sterk tilknytning til en ansatt eller annen enkeltperson tilknyttet selskapet at opplysningen må behandles som en personopplysning. For opplysninger knyttet til et enkeltpersonforetak vil opplysningene ofte være knyttet til eieren og dermed være personopplysninger. Personopplysninger er alle opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en person, enten personen er direkte identifisert eller ikke. Som personopplysninger anses blant annet navn, fødselsnummer, adresse, fødselsdato, IP-adresse, kjønn, bostedskommune, bolignummer og bilnummer.

Som et utslag av legalitetsprinsippet stiller personopplysningsloven og personvernforordningen krav om behandlingsgrunnlag for lovlig behandling av personopplysninger. Grunnlaget skal primært være samtykke, men for skattemyndighetene vil innsamling og behandling av opplysninger normalt være hjemlet i lov. Hvor inngripende en behandling er, vil påvirke kravet til tydelighet og styrke i lovhjemmelen. Ved innhenting av sensitive personopplysninger, må skattemyndighetene foreta en avveining mellom behovet for å få fremlagt opplysningene og personverninteressene til dem som vil bli eksponert. Det må for eksempel foreligge meget tungtveiende kontrollhensyn for at det skal være aktuelt å kreve innsyn i pasientjournalopplysninger i medhold av § 10‑1, se FIN 4. februar 2015. Se for øvrig i § 10‑1 annet ledd om Forholdet til taushetsplikten.