EMK P7-4 forbyr bare gjentatt straffeforfølging av samme forhold. I EMDs storkammerdom Sergey Zolotukhin v. Russia, er det lagt til grunn at avgjørelsen av hva som er samme forhold, kun skal skje etter en sammenligning av de faktiske elementene i de forfulgte forholdene, ikke de rettslige. Før Zolotukhin-dommen i 2009 ble spørsmålet om «samme forhold» løst ut fra en vurdering av «rettslig identitet». Rettspraksis fra før 2009 som tar stilling til hva som er samme forhold har derfor begrenset overføringsverdi. Det er samme forhold når begge forfølgningene har sitt utspring i et identisk faktum, eller i et faktum som i det vesentlige er det samme. I vurderingen av om fakta i begge prosessene er identiske eller vesentlig de samme, bør man se på faktumbeskrivelsene knyttet til både forbrytelsen som personen allerede har blitt dømt for, og den forbrytelsen vedkommende nå anklages for. Ved vurderingen av om det dreier seg om de samme forholdene skal det også ses hen til om de faktiske forholdene gjelder samme person, og om de er uløselig knyttet sammen i tid og sted. Se også A and B v. Norway.

Hvis anmeldelsen og tilleggsskatten gjelder overtredelser begått i forskjellige skattleggingsperioder, anses dette ikke som samme forhold selv om det er sammenheng mellom overtredelsene. Det er heller ikke samme forhold hvis tilleggsskattesaken og straffesaken gjelder forskjellige rettssubjekter. I et aksjeselskap kan for eksempel selskapet ilegges tilleggsskatt mens styreformannen eller daglig leder straffes for skattesvik. For et enkeltmannsforetak vil imidlertid ilagt tilleggsskatt stenge for en senere straffesak mot innehaveren om det samme forholdet. Se for eksempel Borgarting lagmannsretts dom av 19. mai 2003 (LB-2002-329). (Retten anså det ikke som «samme forhold» å ilegge skattepliktig tilleggsskatt for å ha gitt «uriktige eller ufullstendige opplysninger» i egen skattemelding, når han tidligere hadde blitt straffedømt for ikke å ha levert skattemelding for aksjeselskapet han var styreformann i for det samme inntektsåret.) Se også Skatteklagenemndas avgjørelse 22.08.2023 SKNS1-2023-48.

Overtredelse av straffelovens underslagsbestemmelse vil være et annet forhold enn overtredelse av skatteforvaltningsloven § 14‑3 (tilleggsskatt for opplysningssvikt), se BL-2002-3128. (Det var ikke til hinder for å reise straffesak for underslag av beløp som var tatt ut av kassen, at skattepliktig hadde blitt ilagt tilleggsskatt etter ligningsloven § 10‑2 som følge av at det samme beløpet ikke var oppgitt som lønn i selvangivelsen.)

Brudd på regnskapslovgivningen og brudd på skatteforvaltningsloven er ikke samme forhold. Se for eksempel Rt. 2004/1074, hvor det ikke var i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning at en skattepliktig som var ilagt tilleggsskatt og tilleggsavgift for manglende oppgitt inntekt og omsetning ble straffedømt for manglende regnskapsførsel. Dette er også lagt til grunn av EMD i f.eks. Shibendra DEV v. Sweden,

Det er heller ikke til hinder for å reise straffesak for manglende lønnsrapportering, at det er beregnet tilleggsskatt av unndratt arbeidsgiveravgift av det samme grunnlaget, se Rt. 2010/72. I denne dommen ble det også lagt til grunn at utarbeidelse av uriktig dokument til bruk for legitimasjon av ansattes inntjening, jf. den tidligere bestemmelsen i ligningsloven § 12‑1 nr. 1 bokstav b, er et annet forhold enn å gi uriktige opplysninger til skattemyndighetene om egne forhold. Tilsvarende antas å gjelde der skattepliktig utferdiger uriktig dokument som bare kan få betydning for egen fastsetting og deretter legger det til grunn i skattemeldingen.

Det er en viss adgang til å parallell behandling av saker etter både et strafferettslig og et administrativt sanksjonsspor. I de sakene dette har blitt akseptert av retten, har det vært lagt vekt på at det var saklig og tidsmessig sammenfall mellom ilagte sanksjoner i forvaltningssaken og straffesaken. Se også Rt. 2010/1121. For å sikre en ensartet praksis skal saken forelegges Skattedirektoratet via juridisk stab før avgjørelse om parallell behandling treffes.