Rettighetene etter artikkel 6 inntrer tidligst fra det tidspunktet det foreligger en «criminal charge» i konvensjonens betydning. Dersom skattepliktig ikke er «charged» i konvensjonens forstand, vil ikke rettighetene oppstilt under «rettferdig rettergang» komme til anvendelse i skattesaker. På den andre siden, dersom skattepliktig er «charged», vil rettighetene som oftest inntre umiddelbart, og gjelde hele den videre «straffesaken». Det vil si fra tidspunktet hvor det foreligger en «charge» og frem til det er truffet en endelig avgjørelse.

Begrepet «criminal charge» er konvensjonsautonomt, og oversettes ofte til det norske begrepet «straffesiktelse». Det er likevel viktig å merke seg at «criminal charge» ikke er sammenfallende med siktelsesbegrepet i nasjonal rett. Det er dermed ikke avgjørende at en skattepliktig er siktet etter straffeprosessloven i en kontrollsak for at rettighetene etter artikkel 6 skal kunne påberopes. I dommen inntatt i Rt 2002/ 509 (Sundt) oversetter Høyesterett begrepet med det nynorske «straffeskuldning» under henvisning til at begrepet er mer åpent enn «straffesiktelse», og ikke like lett knytter tanken til et begrep med særnorsk innhold.

Hvorvidt noen er «straffesiktet» i konvensjonens forstand beror på realitetene i saken, ikke formalitetene. «Siktelse» inntrer ved en offisiell meddelelse fra kompetent myndighet til individet om at det gjøres gjeldende at han har begått en straffbar handling, se Deweer v. Belgium (avsnitt 46). Dette innebærer at både varsel om, og ileggelse av, tilleggsskatt og overtredelsesgebyr vil innebære at skattepliktig er «straffesiktet». Alminnelig skattefastsetting (herunder kontroll), innkreving eller ileggelse av tvangsmulkt er derimot ikke hendelser som innebærer «siktelse», se f.eks. Rt. 2000/996 (Bøhler).

I rettspraksis er det drøftet hvor konkret et varsel om tilleggsskatt må være før skattepliktige er å anse som siktet. Det vises i denne sammenheng til Høyesteretts vurderinger i Rt. 2000/996 (Bøhler) og Rt. 2004/134 (avsnitt 35), hvor retten legger vekt på varslets utforming og den konkrete situasjon. Skatteetaten legger til grunn at ethvert skriftlig varsel fra skattemyndighetene om at det vurderes som aktuelt å ilegge tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr vil innebære «siktelse». Dette gjelder uavhengig av om varslet er blitt lest eller forstått av mottaker. I Deweer v. Belgium (avsnitt 46) har EMD har slått fast at man anses som siktet fra og med den offisielle underretningen til vedkommende om at han anses for å ha begått en straffbar handling.

Omstendigheter rundt situasjonen kan i enkelte tilfeller føre til at skattepliktig blir «siktet» på et tidligere tidspunkt enn ved varsel om tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr (offisiell meddelelse). Skattepliktig vil kunne være «siktet» dersom det er truffet andre tiltak som har tilsvarende konsekvenser, og som berører mistenktes situasjon på samme måte som en offisiell meddelelse om at det gjøres gjeldende at han begått en straffbar handling. Vilkårene for å anse noen som siktet på et tidligere tidspunkt, er at personens situasjon har blitt «vesentlig påvirket»/ «substantially affected» som en følge av at myndighetenes handlinger basert på en mistanke til vedkommende, se Ibrahim and others v. The United Kingdom (avsnitt 249) og Janosevic v. Sweden (avsnitt 91). For at det skal inntre en «siktelse» er det også krav om at tilknytningen mellom myndighetenes handling, og mistanken de har til at vedkommende har begått en kriminell handling, er av en viss styrke. Tilknytningen kan ikke være fjern eller hypotetisk, og det må foreligge en «spesifikk mistanke» se Weh v. Austria (avsnitt 52 og 56). Den spesifikke mistanken må videre bli formidlet på en måte som påvirker den enkeltes situasjon for at siktelse skal foreligge, slik som avhør, arrestasjon eller andre etterforskningsskritt som tydelig indikerer at de er mistenkt for en straffbar handling.

At skattekontoret setter i gang kontrolltiltak mot en skattepliktig uten å ha en klar oppfatning om det er forhold som gir grunnlag for tilleggsskatt, medfører ikke at vedkommende regnes som siktet etter EMK artikkel 6. Se Høyesteretts plenumsdom i Rt. 2000/996 (Bøhler) med henvisninger til EMDs praksis. Heller ikke det faktum at kontrollen er gjennomført av kontrollører som kun arbeider med alvorlige skatteunndragelser, eller at skattekontoret har igangsatt kontroll av den skattepliktige på bakgrunn av forutgående risikoanalyser og generelle segmentvurderinger som indikerer høy sannsynlighet for at kontrollen kommer til å munne ut i en sak om tilleggsskatt eller anmeldelse, vil være tilstrekkelig til at den skattepliktige anses «siktet». Derimot legges det til grunn at skattepliktig anses siktet dersom tingretten har fattet beslutning om bevissikring mot vedkommende, se § 10‑15 Bevissikring.

Fordi skattekontoret i stor utstrekning jobber risikobasert, vil kontrollene ofte ha bakgrunn i motstrid mellom tredjepartsopplysninger og fastsetting, tips eller risikoanalyser. Allerede fra kontrollens oppstart vil skattemyndighetene ofte ha en spesifikk mistanke om at den skattepliktige har brutt opplysningsplikten på en slik måte at det vil kunne lede til tilleggsskatt. Hvorvidt det skal ilegges tilleggsskatt vil likevel bero på en bred vurdering hvor det ikke uten videre kan legges til grunn at f.eks. tredjepartsopplysninger/tips og risikoanalyser som utløser kontrollen er korrekte. Før skattekontoret kan fatte endringsvedtak, skal både faktum og de rettslige konsekvensene undersøkes ytterligere. At det er mistanke om at saken etter ytterligere kontrollaktivitet vil ende i ileggelse av tilleggsskatt, vil ikke være tilstrekkelig til å utgjøre en «siktelse». Underveis i kontrollen vil mistanken rettet mot skattepliktig bli gradvis styrket eller svekket frem til kontrollen har kommet så langt at det enten varsles om tilleggsskatt og endring, eller at saken avsluttes. Heller ikke en sterk mistanke er tilstrekkelig til at skattepliktig anses «vesentlig påvirket» og dermed «siktet» før varsel. Av EMDs praksis følger det at det også må være truffet tiltak som har tilsvarende konsekvenser og som berører mistenktes situasjon på samme måte som en offisiell meddelelse om at det gjøres gjeldende at han eller hun har begått en straffbar handling.Se Deweer v. Belgium (avsnitt 46) og Eckle v. Germany (avsnitt 73). I tilknytning til skattemyndighetenes kontrollarbeid forstås dette som et krav om at myndighetene må ha tilkjennegjort sin vurdering for skattepliktig, f.eks. uttalt at det vil bli ilagt tilleggsskatt/at forholdet vil bli anmeldt eller ved domstolens beslutning om at vilkårene for bevissikring er til stede.

Skillet mellom administrative undersøkelser av faktiske forhold og «siktelse» har blant annet vært vurdert av Høyesterett i dommen inntatt i Rt. 2000/996 (Bøhler).