Den 4. oktober 2022 avsa EMD dom DE LEGÉ v. THE NETHERLANDS (coe.int) i sak med den nederlandske skattepliktige De Legé (CASE OF DE LEGÉ v. THE NETHERLANDS (Norsk sammendrag) - Lovdata Pro). Saken gjelder rekkevidden av selvinkrimineringsvernet, jf. EMK art. 6. EMD kom til at det ikke var i strid med De Legés rettigheter etter EMK art. 6 å pålegge han å utlevere bankkontoutskrifter fra en utenlandsk bank.

EMD uttalte bl.a. at skattesaker skiller seg ut fra mer rendyrkede straffesaker på en slik måte at de garantier for rettferdig rettergang som er nedfelt i EMK art. 6 ikke gjør seg gjeldende med den samme tyngden. Retten til ikke å inkriminere seg selv er ikke absolutt og graden av tvang er uforenelig med EMK art. 6 bare der den utsletter selve essensen i selvinkrimineringsvernet. Hvorvidt selvinkrimineringsvernet var krenket i en konkret sak måtte bero på en vurdering av arten og graden av tvangen, rettssikkerhetsgarantier i saksbehandlingen, og særlig bruken av materiale innhentet på denne måten. Det ble understreket at selvinkrimineringsvernet primært knytter seg opp mot retten til å nekte å avgi forklaring.

Det EMD legger til grunn for sin konklusjon i denne saken er i strid med klagesak som ble behandlet av Skattedirektoratet noen måneder før dom falt i saken med De Legé.

Faktum

Saksforholdet var i korte trekk at De Legé hadde bankkonto i en bank i Luxembourg som han ikke hadde informert nederlandske skattemyndigheter om. Etter luxembourgsk internrett kunne ikke banken i Luxembourg utlevere bankkontoutskriftene til nederlandske skattemyndigheter, men kontoutskriftene ble funnet av belgisk politi i forbindelse med en ransaking. De Legé ble av nederlandske skattemyndigheter varslet om muligheten for skjønnsfastsetting og ileggelse av tilleggsskatt hvis han ikke frivillig utleverte de aktuelle bankkontoutskriftene. Da skattemyndighetenes krav om utlevering av kontoutskrifter ikke ble besvart av De Legé, ble skatten fastsatt ved skjønn og han ble ilagt tilleggsskatt med 100 prosent. De Legé klagde over skjønnsfastsettingen og tilleggsskatten. På begjæring fra nederlandske skattemyndigheter bestemte retten i Haag at De Legé skulle få en frist på 14 dager til å utlevere de aktuelle bankkontoutskriftene. Deretter ville det påløpe en dagmulkt på 5 000 euro, begrenset oppad til 50 000 euro. De Legé anket ikke rettens avgjørelse og utleverte bankkontoutskriftene. Skattemyndighetene justerte skjønnsfastsettingen og tilleggsskatten i henhold til de reelle tallene. De Legé gjorde gjeldende at hans rettigheter etter EMK art. 6 var krenket. Dette ved at han hadde blitt presset til å inkriminere seg selv på et tidspunkt i saksgangen da han måtte anses for å være siktet.

EMD

Som utgangspunkt for vurderingen uttalte EMD (i avsnitt 62 i dommen) at skattesaker for konvensjonens formål skilte seg ut fra såkalt «hard core criminal law» på en slik måte at: «the guarantees of Article 6 under its criminal head will not necessarily apply with their full stringency». Dette innebærer at skattesaker skiller seg ut fra mer rendyrkede straffesaker på en slik måte at de garantier for rettferdig rettergang som er nedfelt i EMK. art. 6 ikke gjør seg gjeldende med den samme tyngden.

Ut fra en gjennomgang av tidligere rettspraksis fra EMD, fant EMD grunnlag for å stille opp to grunnvilkår for at selvinkrimineringsvernet etter EMK art. 6 skulle komme til anvendelse i en konkret sak. For det første måtte det være tale om en form for tvang («coercion or compulsion») som ble utøvet fra myndighetene sin side. For det andre måtte det være tale om en «criminal charge», jf. EMK art. 6, eller inkriminerende opplysninger innhentet utenfor rammen av en straffeprosessuell forfølgning, men som senere ble benyttet i forbindelse med en slik forfølgning (sagt på en annen måte: tvangen måtte være utført i den hensikt å skaffe informasjon som var egnet til å selvinkriminere).

EMD viste til at den har slått fast at retten til ikke å inkriminere seg selv ikke er absolutt, og at graden av tvang er uforenelig med EMK art. 6 bare der den utsletter selve essensen i selvinkrimineringsvernet. Selv om de to ovenfornevnte grunnvilkår var oppfylt var det ikke slik at selvinkrimineringsvernet automatisk måtte anses som krenket. Dette måtte bero på en vurdering av arten og graden av tvangen, rettssikkerhetsgarantier i saksbehandlingen, og særlig bruken av materiale innhentet på denne måten. Det ble understreket at selvinkrimineringsvernet primært knytter seg opp mot retten til å nekte å avgi forklaring. Et moment som måtte inngå i vurderingen av om tvangen som ble utøvet var uforenelig med EMK art. 6 ville være om bevismaterialet eksisterte uavhengig av den berørtes frie vilje. Videre måtte det ses hen til om beviset som ble krevd utlevert eksisterte forut for skattemyndighetenes undersøkelser eller om det var tale om dokumenter som ble til i anledning av den aktuelle undersøkelsessaken. I tillegg måtte det inngå som et moment i vurderingen om skattemyndighetene var kjent med eksistensen av beviset forut for undersøkelsen. Dette i motsetning til det situasjonen ville ha vært ved en «fisketur» hvor skattemyndighetene etterspurte dokumenter som kunne ha relevans for en skattesak, men som de ikke nødvendigvis hadde kjennskap til på forhånd. Til slutt var det på det rene at bevisinnhentingen ikke under noen omstendigheter måtte være i konflikt med torturforbudet i EMK art. 3.

EMD fant at de to ovenfor beskrevne grunnvilkårene for at selvinkrimineringsvernet skulle komme til anvendelse var oppfylt, men basert på en helhetlig vurdering ble det likevel konkludert med at De Legé ikke var beskyttet av EMK art. 6. Dette med den konsekvens at han ikke hadde en legitim rett til å motsette seg utlevering av de aktuelle bankkontoutskrifter. Som begrunnelse ble det vist til at det allerede var på det rene og påvist at De Legé hadde en bankkonto i Luxembourg. På den bakgrunn var det ikke grunnlag for å si at skattemyndighetene hadde begitt seg ut på en «fisketur». EMD fant at saken med De Legé skilte seg ut fra to saker som tidligere var blitt behandlet av domstolen og hvor det var blitt konstatert krenkelse av selvinkrimineringsvernet etter EMK art. 6: J.B. mot Sveits og Chambaz mot Sveits. I J.B. mot Sveits ble J.B. pålagt å gi ut alle dokumenter han hadde relatert til visse selskaper. I Chambaz mot Sveits ble Chambaz pålagt å gi ut alle dokumenter han hadde angående hans forretningsforhold knyttet til et bestemt selskap og alle dokumenter knyttet til banker hvor han oppbevarte eiendeler relatert til det aktuelle selskapet. Vi forstår EMD slik at de mente at sveitsiske skattemyndigheter ved å etterspørre alt av dokumentasjon uten at forespørselen var nærmere konkretisert i realiteten hadde begitt seg ut på en “fisketur”. Til slutt ble det fremhevet at fremgangsmetoden nederlandske myndigheter hadde benyttet for å få tilgang til opplysningene ikke kunne sies å utgjøre noe brudd på torturforbudet nedfelt i EMK art. 3.

Noen måneder forut for EMDs domsavsigelse i saken med De Legé kom Skattedirektoratet frem til et resultat i en klagesak som vanskelig lar seg forene med domspremissene fra saken med De Legé.

Skattedirektoratets kommentar – klagesak i Skattedirektoratet

Saksforholdet i klagesaken var i korte trekk at skattekontoret hadde gitt en utenlandsk skattepliktig bosatt i Norge et pålegg om å utlevere bankkontoutskrifter han hadde i en bank i utlandet. Det ble ikke varslet om eller ilagt reaksjon (tvangsmulkt) for manglende oppfyllelse av pålegget. Etter at skattepliktige først hadde benektet å ha noen bankkonti i utlandet ble han informert om at skattekontoret kjente til bankkonti skattepliktige hadde hatt i utlandet. Skattepliktige anførte at han nå måtte anses som siktet i saken, jf. EMK art. 6. Han klagde på pålegget og Skattedirektoratet ga skattepliktige medhold i klagen.

På bakgrunn av den gjennomgang og fortolkning EMD gjør av sin egen tidligere rettspraksis rundt selvinkrimineringsvernet i saken med De Legé er det vanskelig å se at det syn Skattedirektoratet bygger denne avgjørelsen på kan opprettholdes. Det må sies å være klare likhetstrekk mellom faktum i De Legé-saken og saken med bankkonti i utlandet. I begge tilfeller ber skattemyndighetene om å få utskrift av bankkonti de allerede vet at eksisterer uavhengig av skattepliktiges vilje. Det kan sies at De Legé var utsatt for sterkere pågang fra skattemyndighetene enn det den utenlandske skattepliktige bosatt i Norge var. I De Legé-saken ga nederlandske skattemyndigheter ut et varsel om ileggelse av tilleggsskatt, tilleggsskatt ble ilagt med 100 prosent og retten idømte en dagbot på 5 000 euro, begrenset oppad til 50 000 euro. I saken med bankkonti i utlandet var det kun gitt et utleveringspålegg uten noen nærmere spesifisert reaksjon ved manglende oppfyllelse av pålegget. Ikke under noen omstendigheter kan dette sies å komme i konflikt med torturforbudet i EMK art. 3.

Samlet sett kan skattekontorets opptreden i saken med bankkonti i utlandet – sett i lys av den standard som kommer til uttrykk i saken med De Legé – ikke sies å utgjøre et brudd på EMK art. 6.