1. INNLEDNING
Vi viser til deres brev av 8. september 2021 til Finansdepartementet på vegne av Norsk Forening for Klinisk Sexologi
(«Foreningen»). Departementet har i brev av 13. september 2021 bedt oss om å besvare henvendelsen. Vi beklager den lange saksbehandlingstiden. Norsk forening for klinisk Sexologi består av medlemmer med NACS-autorisasjon, som yter rådgivning mv. knyttet til sex og seksualitet, hvor de fleste er autorisert helsepersonell etter helsepersonelloven § 48.
Spørsmålet som er reist er om unntaket for helsetjenester i mval. § 3-2 kan komme til anvendelse på de tjenester som
ytes.

2. INNSENDERS FREMSTILLING AV FAKTUM OG JUSS
Fra innsenders redegjørelse i brev til Finansdepartementet av 8. september 2021 hitsettes følgende:

«Det vises til Helse- og omsorgsdepartementets brev av 18. mai 2021, hvor spesialistavdelingen besvarer spørsmål
som ble stilt av Norsk Forening for Klinisk Sexologi i brev av 13. april i år.

I svaret avklares det at en «autorisasjon», en såkalt NACS-autorisasjon, ikke oppfyller kravene til å ansees som
helsepersonell jf. helsepersonell loven § 48.

Ettersom saken er noe mer komplisert enn det som muligens har fremkommet i brevet som ble sendt, sender vi over
ytterligere informasjon i et forsøk på å avklare hvorvidt det skal beregnes merverdiavgift av de nedenfor beskrevne
tjenester som ytes.

Dette gjelder forståelsen av merverdiavgiftslovens bestemmelser, §§ 3-1 og 3-2, særlig spørsmål knyttet til alternativ
behandling.

I det følgende benyttes begrepet «Helsepersonell» som en samlebetegnelse på personer med utdannelse som lege,
jordmor, sykepleier mv. som har autorisasjon etter helsepersonelloven § 48.

Nærmere om personalet som yter tjenester

Norsk forening for klinisk Sexologi («heretter omtalt som «Foreningen») består av medlemmer som arbeider med
spørsmål knyttet til sex og seksualitet. Dette dreier seg for det aller meste om helsepersonell som er autorisert etter
helsepersonell loven § 48. Mange av disse har også en NACS-autorisasjon, men, som vi forstår av departementets
brev av 18. mai 2021 er dette uten interesse i denne sammenheng. Herværende brev dreier seg således kun om en
avgiftsrettslig avklaring knyttet til de av Foreningens medlemmer som er autorisert etter helsepersonell loven § 48.

Det skal videre opplyses at sexolog ikke er en beskyttet tittel, dette er også tidligere kommunisert fra skatteetaten i
deres svar på innsendt forespørsel. Det skal derfor presiseres at når det ytes tjenester fra de av Foreningens
medlemmer som her søker avklaring så er det Helsepersonell som yter disse tjenestene, og ikke «hvem som helst»
som kaller seg Sexolog.

Det som skiller Foreningens medlemmer, er at de etter endt utdanning til Helsepersonell har valgt å spesialisere seg
innenfor fagområder som dreier seg om seksualitet. Undervisningen som leder til spesialisering innenfor fagområdet
sex og seksualitet skjer som et universitetsstudium, selve studiet og behandlingsmetoder det undervises i baserer
seg på forskning. Med andre ord er det ingen forskjell i denne spesialiseringen enn ved enhver annen spesialisering
innenfor medisinstudiet. Dette er ikke forskjellig fra om en ferdig utdannet lege spesialiserer seg innenfor fagområder
som f.eks. dreier seg om kneskader. Utdannelsen for å bli Helsepersonell den samme, det er kun spesialiseringen
etter endt utdannelse som er forskjellig. Det vises i denne sammenhengen til f.eks. Universitetet i Agder som tilbyr
Sexologi som en etter- og videreutdanning, og da som et påbyggingsstudium til f.eks. lege, sykepleier og psykolog.

For ordens skyld vedlegges rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, heretter referert til som
«Kunnskapssenteret», nr. 2 -2012, som viser at sexologi er forskningsbasert/evidensbasert.

Kunnskapssenteret lå på tidspunktet for avleggelsen av rapporten som en egen statsetat underlagt helde- og
omsorgsdepartementet, fra 2016 ble Kunnskapssenteret innlemmet som en divisjon i Folkehelse instituttet under
navnet Kunnskapssenteret for helsetjenesten. Rapporten det henvises til er med andre ord avlagt av en etat direkte
underlagt Helse og omsorgsdepartementet.

(...)

Hvor kommer pasientene fra

En veldig stor andel av de pasienter som behandles av Foreningens medlemmer blir henvist til Foreningens
medlemmer fra det offentlige helsevesenet. Dette vil typisk være tilfellet hvor en pasient henvender seg til f.eks. sin
fastlege eller jordmor med spørsmål knyttet til seksualitet og hvor den aktuelle lege eller jordmor følger et behov for
å henvise pasienten til en spesialist. Denne spesialisten vil typisk være ett av medlemmene i Foreningen. En del
pasienter henvender seg også direkte til de steder hvor Foreningens medlemmer arbeider. Det fremgår også på blant
annet helsenorge.no at også Helsedirektoratet gjør dette. Som et eksempel på hvordan dette skjer vises det
helsenorge.no/sex-og-samliv/kreft-og-seksualitet/#sexologisk-rådgivning, her henvises pasienten direkte fra
helsenorges hjemmesider og til hjemmesiden til Foreningen, www.finnenesexolog.no.

Nærmere om tilknytningen mellom helsevesenet og sexologer

Det finnes flere forskjellige tilknytninger mellom helsevesenet og sexologer og dermed også flere forskjellige måter
sexologenes pasienter kommer til sexologen.

Det er Leger/psykologer som har hjemmel/driftsavtale med Helse SørØst/Vest/Midt/Nord og som har full refusjon på
alt de gjør, inkludert å snakke om sexologi (alternativ behandling).

Annet helsepersonell som jobber i helseforetak, men som også tilbyr sexologi som del av tilbudet. Eksempelvis er det
psykiatriske sykepleiere ansatt på DPS (Distrikts Psykiatrisk Senter) i helseforetak, men som kun har sexologiske
pasienter. Disse betaler kun ordinær egenandel og blir henvist på ordinær måte. Helsepersonell som jordmor og som
også leverer tjenester knyttet til sex og seksualitet.

Det er også Helsepersonell som sykepleier, helsesykepleier, jordmor som etablerer klinikk der de tilbyr sexologisk
rådgivning.

Nærmere om tjenesten som ytes

Det er ikke et spesifikt sett tjenester som ytes og tjenesteytingen vil heller ikke skje på samme måte. Behandlingen
vil være avhengig av hvilken tilstand pasienten har. Det kan dreie seg om behandling igjennom samtale med
Helsepersonell og/eller medikamentell behandling mv. Heller ikke dette skiller seg fra enhver annen behandling man
får både i det offentlige og private helsevesenet. Vi antar, uten at dette er kontrollert at behandlingen hos en offentlig
lege/sykepleier/jordmor, spesialisert innenfor seksualitet vil gi nøyaktig den samme behandlingen som det
behandlingen vil være om vedkommende bli henvist til et av Foreningens medlemmer.

Det er således ikke noe annen, eller annerledes behandling som tilbys av det autoriserte helsepersonellet, med sex
og seksualitet som spesialfelt og som er medlemmer i Foreningen enn det som tilbys av det offentlige eller av andre.
At Foreningens medlemmer også har en NACS-autorisasjon endrer ikke dette.

Forholdet til merverdiavgiftslovens bestemmelser

Det følger av merverdiavgiftsloven at all omsetning av varer og tjenester er avgiftspliktig, jf. mval. § 3-1 med mindre
det finnes et unntak fra avgiftsplikten. Det aktuelle unntaket i denne sammenhengen følger av merverdiavgiftsloven §
3-2 som gir et generelt unntak fra merverdiavgift ved omsetning og formidling av helsetjenester.

Unntaket i § 3-2 inneholder flere unntak, men den interessante i denne sammenhengen er bokstav d):

«Omsetning og formidling av helsetjenester er unntatt fra loven, herunder tjenester som d) ytes av yrkesgrupper
med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven.»

Det følger videre av § 3-2 (3) at omsetning og formidling av alternativ behandling etter lov om alternativ behandling
av sykdom mv. er unntatt fra loven dersom behandlingen

a. inngår som en integrert og sammenhengende del av helsehjelp etter helsepersonelloven som finansieres helt
eller delvis av det offentlige og

b. ytes av autorisert helsepersonell uten særskilt vederlag.

Det fremgår av lov om alternativ behandling av sykdom mv. § 2 at:
«Med alternativ behandling så menes behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som
ikke utøves av autorisert helsepersonell. Behandling som utøves i helse- og omsorgstjenesten eller av
autorisert helsepersonell, omfattes likevel av begrepet alternativ behandling når det brukes metoder som i all
vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten.»

Det skal i denne sammenhengen presiseres at den behandling, eller «metoder» som er begrepet som benyttes i
ovenstående lovtekst, er identisk som det man som pasient kan forvente å få hvis man skulle henvendt seg til en lege
ansatt i den offentlige helse- og omsorgstjenesten. Metodene/behandlingen som benyttes er et resultat av den
etterutdanningen som den enkelte har tatt.

Utfordringen i foreliggende sak er at den offentlige helsetjenesten i liten grad yter tjenester knyttet til seksualitet og
når behovet oppstår så vil svært mange pasienter oppleve å bli henvist til nettopp Foreningens medlemmer.

I den grad det finnes noe sammenlikningsgrunnlag, og noe er det selvsagt, vil behandlingen («metodene») være de
samme.

Fordi «metodene» er sammenfallende, og fordi tjenestene ytes av Helsepersonell kan ikke tjenestene falle inn under
lov om alternativ behandling av sykdom mv. § 2 tredje ledd.

Oppsummert så er det ikke noe «alternativt» ved behandlingen Helsepersonellet yter.

Fordi merverdiavgiftsloven § 3-2 (3) dreier seg om omsetning og formidling av behandling etter lov om alternativ
behandling for sykdom mv. vil bestemmelsen ikke komme til anvendelse for Helsepersonell som yter tjenester som
dreier seg om sex og seksualitet. Det er således ikke nødvendig å avgjøre hvorvidt tjenestene som ytes inngår som
en integrert og sammenhengende del av helsehjelp som helt eller delvis finansieres av det offentlige, da dette er en
vurdering som først skal gjøres hvis det leveres tjenester som faller inn under lov om alternativ behandling for sykdom
mv.

Det vil videre være slik at når Foreningens medlemmer yter helsetjenester, så vil dette være tjenester som ytes utenfor helse- og omsorgssektoren, men av autorisert helsepersonell, men man vil benytte de samme «metodene» som benyttes både i den offentlige helse- og omsorgssektoren og av andre private aktører. Når det gjelder helsetjenester som omhandler sex og seksualitet så følger «metoden» eller behandlingen av pasienten, av den undervisningen som leder til Helsepersonellets spesialisering.

Det er i tillegg viktig å presisere at Foreningens behandlinger verken er eller fremstår som «alternative», det benyttes
ingen former for alternative behandlingsformer.

Etter foreningens syn vil det dermed være slik at de tjenester foreningens medlemmer, som er Helsepersonell, yter
vil falle innenfor det alminnelige unntaket for helsetjenester i merverdiavgiftsloven § 3-2 (1).

3. SPØRSMÅL

i. Omfattes behandlingen som foreningens medlemmer, som er autorisert helsepersonell, yter av unntaket i
merverdiavgiftsloven § 3-2 første ledd bokstav d, og
ii. Omfattes behandlingen som foreningens medlemmer, som er autorisert helsepersonell, yter av unntaket
   for alternativ behandling i merverdiavgiftsloven § 3-2 tredje ledd.

4. SKATTEDIREKTORATETS KONKLUSJON

Omsetning av sexologi-tjenester, slik de er beskrevet i det foreliggende tilfelle, faller utenfor unntaket for omsetning av
helsetjenester i mval. § 3-2. Vederlag som betales for de aktuelle tjenester skal dermed avgiftsberegnes etter
hovedregelen i mval. § 3-1 første ledd.

5. SKATTEDIREKTORATETS VURDERING

5.1. Innledning

Spørsmålet som er reist, er om tjenester knyttet til sexologi, som nærmere beskrevet av innsender, og som ytes av
Foreningens medlemmer, faller inn under unntaket for omsetning av helsetjenester i mval. § 3-2. Det er opplyst at
tjenestene utføres av personer som er autorisert som helsepersonell. Et sentralt spørsmål er om tjenestene av den grunn omfattes av unntaket i første ledd bokstav d, som angir at «tjenester som ... ytes av yrkesgrupper med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven» omfattes av unntaket. Det er også reist spørsmål om unntaket i tredje ledd, som gjelder omsetning og formidling av alternativ behandling etter lov om alternativ behandling av sykdom mv., kan komme til anvendelse. Skattedirektorat vil i pkt. 5.2. redegjøre for noen rettslige utgangspunkter, etterfulgt av vår redegjørelse for vurderingen av de forelagte spørsmål i pkt. 5.3.

5.2. Rettslige utgangspunkter

Merverdiavgiftslovens hovedregel er at det skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer og tjenester, jf.
mval. § 3-1 første ledd. Unntakene fra hovedregelen skal tolkes snevert. Det kan bl.a. vises til Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) s. 44-45, hvor man i forbindelse med innføring av generell avgiftsplikt på tjenester i 2001, uttrykte at man ikke har «hatt som formål å gjøre innskrenkninger i den etablerte avgiftsplikten fra før reformens iverksettelse, men å utvide avgiftsgrunnlaget.»

Da unntaket for helsetjenester kom inn i loven i 2001, var begrunnelsen særlig de vesentlige ulikheter det er i relasjon til betaling, bl.a. ved at man for en rekke tjenester bare betaler egenandel. Også valget av hvilke helsetjenester som skulle inngå i unntaket, ble drøftet. I Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) pkt. 7.2.2.5 sluttet departementet seg til Storvikutvalgets syn i NOU 1990:11, om at utgangspunkt skulles tas i folketrygdlovens refusjonsbestemmelser i lovens kapittel 5 om stønad ved helsetjenester. Dette er også reflektert i dagens mval. § 3-2 første ledd bokstav c, som angir at «tjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel 5 og 10» er unntatt fra loven. Under høringen hevdet enkelte at denne henvisning ville innebære et for snevert unntak. På denne bakgrunn presiserte departementet at ...

«(…) henvisningen til folketrygdloven betyr [ikke] at avgiftsunntaket er avgrenset til bare å gjelde disse tjenestene.
Det utelukkes derfor ikke at visse former for forebyggende og rehabiliterende tjenester kan omfattes av unntaket for
helsetjenester. Etter departementets syn må det imidlertid stilles strenge krav til hvilke andre tjenester som kan anses
omfattet av unntaket for helsepersonell. Viktige momenter vil da være om tjenesten utføres av autorisert
helsepersonell, om tilbudet også gis av det offentlige helsevesenet mv.» (våre uthevelser).

Henvisningen til folketrygdloven kan altså ikke forstås uttømmende. At dette gjelder generelt, følger også av ordlyden
(«herunder»). I Merverdiavgiftshåndboken (2023) kap. 3.2.2 er det imidlertid uttrykt: «Omfanget og sammenhengen
mellom tjenester omfattet av oppregningen under bokstav a til e innebærer likevel at den praktisk sett fremtrer som
tilnærmet uttømmende». At unntaket skal forstås strengt, har også støtte i motivene for så vidt gjelder bokstav d, idet
departementet presiserer at det må «stilles strenge krav» til hvilke andre tjenester som kan anses omfattet av dette
alternativet.

5.3. Omfattes sexologenes tjenester av unntaket i mval. § 3-2 første ledd bokstav d?

Merverdiavgiftsloven § 3-2 første ledd bokstav d lyder:

«Omsetning og formidling av helsetjenester er unntatt fra loven, herunder tjenester som ytes av yrkesgrupper med
autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven.»

Skattedirektoratet vil først presisere at unntaket ikke kan komme til anvendelse alene fordi den som utfører de aktuelle har NACS-autorisasjon i henhold til den ordning som Foreningen har sammen med den nordiske sexologiforeningen (NACS). Dette synes heller ikke å være anført fra Foreningens side. Mval. § 3-2 første ledd bokstav d taler om autorisasjonen etter helsepersonelloven. Spørsmålet er om unntaket kan komme til anvendelse fordi de personer som utfører tjenester knyttet til sexologi er autorisert f.eks. som hjelpesykepleier eller sykepleier, som altså er autorisasjoner etter denne loven.

Ifølge hpl. § 1 er helsepersonellovens formål å «bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.» Helsepersonelloven § 48 første ledd regner opp i alt 33 grupper som omfattes av «autorisasjonsordningen etter denne loven». Videre tilligger det ifølge annet ledd helsedepartementet å avgjøre om yrkesgrupper, som ikke er nevnt i første ledd, kan gis autorisasjon etter søknad.

Sexologer er ikke blant de yrkesgrupper som regnes opp i i hpl. § 48 første ledd nr. 1-33. De er heller ikke tildelt
autorisasjon etter annet ledd.

At sexologer som yrkesgruppe ikke omfattes av helsepersonellovens autorisasjonsordning, trekker etter vårt syn i retning av at deres tjenester faller utenfor mval. § 3-2 første ledd bokstav d, selv om altså de personer som utfører tjenestene faktisk er autorisert, f.eks. som hjelpepleier eller sykepleier. Bestemmelsens ordlyd gir også en viss støtte for dette. Flertallsbenevnelsen «yrkesgrupper» kan sies å antyde at yrkesgruppen som sådan må være underlagt ordningen, se også hpl. § 48 første ledd som taler om «grupper» i flertall.

Også uttalelser i bestemmelsens etterarbeider gir en en viss støtte for en slik forståelse. Det er, som vi kommer tilbake til i pkt. 5.3, fra 1. januar 2022 innført et unntak i tredje ledd for alternativ behandling, og fra 1. januar 2022 er osteopater og naprapater omfattet av autorisasjonsordningen for helsepersonell i helsepersonelloven § 48, se
Merverdiavgiftshåndboken (19. utgave 2023) kap. 3-2.4. Av interesse i denne omgang er lovgivers tidligere syn på
naprapater og osteopater og forholdet til første ledd bokstav d. I Prop. 1 LS (2021-2022) s. 166 er det i den sammenheng uttalt:

«Dersom naprapater og osteopater blir omfattet av helsepersonelloven, vil omsetning og formidling av deres
helsetjenester omfattes av unntaket i merverdiavgiftsloven § 3-2 første ledd bokstav d om unntaket for yrkesgrupper
med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven.»

Når synspunktet var at naprapater og osteopater, for å kunne omfattes av første ledd bokstav d, måtte ha sin egen
autorisasjonsordning etter helsepersonelloven, er det nærliggende å hevde at det samme må gjelde for sexologer. Det kan heller ikke tillegges betydning, som innsender er inne på, at utdanningen til sexolog for medlemmenes del, kan anses som en spesialisering innenfor et yrke som allerede omfattes av helsepersonelloven. Å legge avgjørende vekt på dette, ville innebære at den gruppen sexologer dette gjelder behandles avgiftsmessig mer gunstig enn andre sexologer, som tilbyr tilsvarende tjenester, men uten autorisasjon. Det sentrale må være at autorisasjon etter helsepersonelloven ikke er nødvendig for å kunne operere som sexolog. Vår konklusjon er at de tjenester, som Foreningens medlemmer utfører, faller utenfor unntaket i mval. § 3-2 første ledd bokstav d.

5.4. Omfattes sexologenes tjenester av unntaket for alternativ behandling i mval. § 3-2 tredje ledd?

Mval. § 3-2 tredje ledd ledd lyder:

(3) Omsetning og formidling av alternativ behandling etter lov om alternativ behandling av sykdom mv., er unntatt fra
loven kun dersom behandlingen

a. inngår som en integrert og sammenhengende del av helsehjelp etter helsepersonelloven som finansieres helt eller
delvis av det offentlige, og

b. ytes av autorisert helsepersonell uten særskilt vederlag»

Med «alternativ behandling» menes alternativ behandling som definert i lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. Etter lovens § 2 tredje ledd er alternativ behandling:

«(…) helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert
helsepersonell. Behandling som utøves i helse- og omsorgstjenesten eller av autorisert helsepersonell, omfattes
likevel av begrepet alternativ behandling når det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten.» 

I Prop 1. LS (2020-2021) pkt. 9.2. ble det foretatt en vurdering av unntaket for alternativ behandling. Det det bl.a. påpekt at «alternativ behandling er tjenester som er godt egnet for avgiftsplikt, og at det ikke er avgiftstekniske eller andre hensyn som tilsier at disse tjenestene ikke skal avgiftsbelegges på lik linje med andre varer og tjenester». På denne bakgrunn ble tidligere unntaket i mval. § 3-3 for alternativ behandling opphevet, og en ny bestemmelse i mval. § 3-2 tredje ledd kom inn ved lov 21. desember 2020 nr. 168. Den reelle virkning er at det ble innført generell avgiftsplikt ved omsetning og formidling av alternativ behandling. I Merverdiavgiftshåndboken (19. utgave 2023) kap. 3-2.4 beskrives dette slik:

«Det innebærer at en rekke utøvere som er registrert i Registeret for utøvere av alternativ behandling er
merverdiavgiftspliktige fra 1. januar 2021. (…) Nytt tredje ledd bokstav a fastsetter at omsetning og formidling av
alternativ behandling bare skal unntas fra loven når behandlingen inngår som en integrert og sammenhengende del
av helsehjelp etter helsepersonelloven som finansieres helt eller delvis av det offentlige.»

Skattedirektoratet ser først på spørsmålet om den behandling som ytes av Foreningens medlemmer «inngår som en
integrert og sammenhengende del av helsehjelp etter helsepersonelloven som finansieres helt eller delvis av det
offentlige», jf. mval. § 3-2 tredje ledd bokstav a.

En naturlig tolkning av ordlyden tilsier at den aktuelle tjenesten må ha en naturlig tilknytning til den helsehjelp som hjemles i helsepersonelloven. I Prop 1 LS (2020-2021) pkt. 9.2.4 er det uttalt følgende om vilkåret:

«Systematisert samarbeid eller integrering av alternativ behandling i den offentlige helse- og omsorgstjenesten har et
begrenset omfang. I praksis antas dette først og fremst å gjelde akupunktur, som enkelte leger i primærhelsetjenesten
bruker mot kvalme eller som smertelindring/-behandling, men også på sykehus hvor det brukes i noe omfang i
smertebehandling eller som smertelindring ved fødsel eller for å dempe kvalme ved cellegiftbehandling eller fødsel.»

Skattedirektoratet kan ikke se at vilkåret er oppfylt i foreliggende tilfelle. Vi kan ikke se at den behandlingen som ytes, i tilstrekkelig grad, er en «integrert og sammenhengende del» av den helsehjelp som følger av helsepersonelloven. Vi
viser blant annet til Foreningens uttalelse i sin henvendelse til Skattedirektoratet hvor det heter at:

«den offentlige helsetjenesten i liten grad yter tjenester knyttet til seksualitet og når behovet oppstår så vil svært
mange pasienter oppleve å bli henvist til nettopp Foreningens medlemmer».

Helsedirektoratet har for sexologers del uttalt at noen «sjukehus og helsestasjonar har NACS-godkjende sexologar tilsett, og enkelte fastlegar har NACS-godkjend sexologisk kompetanse».1 Skattedirektoratets oppfatning er at det tilbud som ytes av det offentlige, og hvor det betales egenandel på vanlig måte, ikke er omfattende nok til å anse det som en «integrert og sammenhengende del av helsehjelp etter helsepersonelloven som finansieres helt eller delvis av det offentlige».

Ettersom vilkåret i mval. § 3-2 tredje ledd bokstav a ikke er oppfylt, anses det ikke nødvendig å vurdere hvorvidt den
behandling som finner sted er å anse som «alternativ behandling etter lov om alternativ behandling av sykdom mv.» eller om den aktuelle behandlingen «ytes av autorisert helsepersonell uten særskilt vederlag».

Etter dette har Skattedirektoratet kommet til at den aktuelle omsetningen av sexologi-tjenester heller ikke omfattes av
unntaket for omsetning og formidling av alternativ behandling i mval. § 3-2 tredje ledd.