Skatteetaten jobber for å øke etterlevelsen av skatte- og avgiftsregelverket i Norge. Et prioritert område for etaten er manglende rapportering av salg av formuesgoder fra selskap til aksjonærer/nærstående. Når dette salget skjer til underpris, altså en lavere pris enn markedsprisen, tapper aksjonæren/nærstående selskapet for midler.

Formuesgoder kan være eiendom, som i vår undersøkelse, men omfatter også andre objekter, som fritidseiendommer, kjøretøyer, båter, fly og helikopter. Underprisen skal beskattes som ordinært utbytte. Hvis selskapet ikke rapporterer underprisen, blir ikke skatten riktig beregnet, og det er ulovlig unndragelse.

Når Skatteetaten oppdager skatteunndragelse, kan vi ilegge ordinær tilleggsskatt eller skjerpet tilleggsskatt. Mer alvorlige forhold kan vi anmelde til politiet. Da forbereder Skatteetaten saken og oversender den til politiet, men vi har ikke videre myndighet i saken. 

Generelt er etterlevelse av regelverket avhengig av hvilke oppfatninger brukerne har om både oppdagelse og sanksjonering av ulike typer skattekriminalitet. Hvis brukerne tror at Skatteetatens sanksjoner er mildere enn de faktisk er, vil informasjon om de faktiske sanksjonene kunne virke avskrekkende. Og motsatt, hvis de tror at sanksjonene er strengere enn de faktisk er, vil informasjon om mildere sanksjoner kunne ha uønskede effekter (1). Vi har derfor gjennomført denne spørreundersøkelsen om forventninger til sanksjon for salg av eiendom mellom selskap og aksjonær til underpris, for å se på hvilken kommunikasjon av sanksjoner som best mulig kan øke etterlevelsen på dette området.

Bedriftene fikk presentert ett av tre ulike scenarioer

Spørreundersøkelsen ble besvart av 2800 små og mellomstore aksjeselskap og enkeltpersonforetak som er representative for denne gruppen bedrifter i Norge.

Bedriftene fikk presentert en av tre hypotetiske tekster om en aksjonær som hadde kjøpt eiendom av sitt eget selskap (AS). Felles for disse tekstene er at eiendommen er kjøpt til en lavere pris enn markedspris (underpris). Forskjellen mellom markedspris og underpris er skattepliktig for både aksjonær og selskap. Hvis dette ikke er rapportert inn og betalt skatt for av henholdsvis aksjonær og selskap, utløser det reaksjoner fra Skatteetaten: tilleggsskatt, skjerpet tilleggsskatt eller en politianmeldelse.

I undersøkelsen svarte bedriftene på hva de trodde var sanksjonen for aksjonær og selskap, og deretter på hva de mente sanksjonen burde ha vært for både aksjonæren og selskapet. Bedriftene fikk ikke vite hva den faktiske sanksjonen ville ha vært.

4 av 10 bedrifter gjettet riktig sanksjon for skattepliktig underpris som hadde ført til anmeldelse

I spørreundersøkelsen svarte bedriftene først på hvilken sanksjonskategori – tilleggsskatt, anmeldelse eller ingen reaksjon – de trodde aksjonæren og selskapet ville fått. Om de svarte tilleggsskatt, ble de også bedt om å oppgi hvilket beløp de trodde tilleggsskatten var på. Deretter ble de bedt om å oppgi hva de mente sanksjonen burde være for denne typen unndragelse.

Søylene på venstre side i figurene nedenfor viser hva bedriftene tror sanksjonen er, og hva de mener den bør være, for aksjonæren. Søylene med de stiplede linjene på høyre side av figuren viser det tilsvarende for selskapet.

I figur 1 og 2, som omhandler tekstene som normalt innebærer tilleggsskatt eller skjerpet tilleggsskatt, ser vi at omtrent 60 prosent klarte å gjette at riktig sanksjonskategori er tilleggsskatt eller skjerpet tilleggsskatt. Vi ser en tendens til at flere forventet at tilleggsskatt var reaksjonen, sammenlignet med andelen som mente at dette burde vært reaksjonen.

I de samme figurene ser vi at det var små forskjeller mellom hva bedriftene mente om selskap og aksjonær. Det vil si at bedriftene ikke gjorde et klart skille mellom ansvaret til selskapet og aksjonæren, men i store trekk mente det samme om begge parter.

 

 

Figur 3 viser at for det mest alvorlige forholdet, der saken hadde blitt anmeldt av Skatteetaten, klarte kun 4 av 10 å gjette riktig sanksjon for både aksjonær og selskap.

Bedriftene overvurderer nivået av tilleggsskatt

Bedriftene som trodde at tilleggsskatt var sanksjonen i hvert av de tre scenarioene, ble deretter spurt om å gjette nivået på tilleggsskatten i kroner.

Vi ser i tabell 1 at bedriftene trodde at tilleggsskatten for aksjonær og selskap var noe høyere enn hva den normalt sett ville vært. I scenariet som hadde ført til skjerpet tilleggsskatt, ser vi at bedriftene trodde at tilleggsskatten hadde vært lavere for aksjonæren enn hva som normalt ville vært tilfellet. Samtidig trodde de at tilleggsskatten ville vært høyere for selskapet enn hva som normalt ville vært tilfelle. I scenariet hvor forholdet hadde blitt anmeldt, var det mange bedrifter som trodde at sanksjonen var tilleggsskatt. De anslo tilleggsskatten til å være 400 000 kroner for både aksjonær og selskap.

Generelt sett ser vi at bedriftene øker nivået på hva de tror tilleggsskatten ville vært mellom situasjonene. Det mildeste tilfellet har lavest nivå på tilleggsskatt, og det mest alvorlige tilfellet har høyest nivå. Det ser altså ut som om bedriftene, selv om de kun har sett ett av tilfellene, klarer å identifisere alvorlighetsgraden i skatteunndragelsen og dermed forventer at tilleggsskatten øker i takt med alvorlighetsgraden.

Skatteetaten bør kommunisere at vi kan differensiere tilleggsskatt   

Skattelegging av salg av formuesobjekter mellom selskap og aksjonær til underpris er et prioritert område for Skatteetaten. Som andre typer skatteunndragelse, er dette viktig å håndtere og forhindre for å sikre finansieringen av velferdssamfunnet. Skatteetaten kan påvirke etterlevelsen indirekte ved å kommunisere om hvilke sanksjoner vi prioriterer, fordi dette kan styrke legitimiteten til virkemidlene våre. Dette poenget understrekes i forskningen til Cialdini og Bicchieri på sosiale normer (4,5).

Undersøkelsen viser at bedrifter overvurderer nivået på tilleggsskatt når eiendom selges til aksjonær fra eget selskap til underpris. Hvis Skatteetaten hadde kommunisert aktivt hva sanksjonen faktisk ville vært i dette tilfellet, kunne det ha påvirket etterlevelsen negativt i den forstand at konsekvensene ved å gjennomføre denne typen unndragelse hadde vært mindre enn hva man forventer. I denne undersøkelsen sjekket vi ikke om informasjon om den faktiske sanksjonen påvirket bedriftenes forventninger til sanksjon. Dette har vi undersøkt i et annet eksperiment, om bedrifters holdninger til salg av svarte tjenester og forventninger til sanksjoner. (6) Der så vi at deltakerne justerte sine forventninger til sanksjon når vi fortalte dem hvilken sanksjon Skatteetaten faktisk hadde gitt.

I eksemplet med skjerpet tilleggsskatt ser vi at sanksjonen for aksjonær er undervurdert, mens sanksjonen for selskapet er overvurdert. Siden salg av fast eiendom mellom selskap og aksjonær til underpris som oftest er utløst av et interessefellesskap mellom eier og selskap som ønsker å unndra skatt, er det den samlede antatte sanksjoneringen av aksjonær og selskap som er interessant her. Selv om skjerpet tilleggsskatt for aksjonær er antatt mindre enn hva den faktisk er, ser vi at ordinær tilleggsskatt for både aksjonær og selskap, og skjerpet tilleggsskatt for selskap, er antatt høyere enn hva den faktisk er. Samlet sett ser det ut til at sanksjonene bedriftene tror unndragelsen innebærer er noe lavere enn hva som faktisk er tilfelle, i både tilfellet med ordinær og skjerpet tilleggsskatt. En anbefaling er derfor å kommunisere hva det faktiske sanksjonsnivået er for denne typen unndragelse. Vi har ikke undersøkt om bedriftene i utgangspunktet vet at både aksjonær og selskap kan sanksjoneres ved denne typen unndragelse. Hvis det ikke er kjent, kan opplysninger rundt dette føre til at konsekvensene ved denne typen unndragelse øker og påvirke etterlevelsen positivt.

Hvis Skatteetaten informerer mer om hvilke saker som innebærer hvilken sanksjon, kan forventningene om sanksjon endres i en negativ retning, ved at kostnaden ved unndragelse blir mindre for selskap og aksjonær. Samtidig ser vi at kun 4 av 10 gjetter riktig i tilfellet hvor forholdet hadde blitt anmeldt, og at bedriftene undervurderer hvor streng reaksjonen fra Skatteetaten hadde vært. Hvis vi antar at en anmeldelse av aksjonær og ansvarlige personer i selskapet oppleves som en større kostnad enn ordinær og skjerpet tilleggsskatt, kan Skatteetaten endre forventingene til sanksjon hos henholdsvis aksjonærer og selskaper som er eid av aksjonæren(e). Sanksjonene er altså strengere enn hva som er forventingen, og kostnaden ved denne typen alvorlig unndragelse er høyere enn hva selskapene og aksjonæren tror. Å justere denne forventningen i rett retning kan altså ha positive etterlevelsesvirkninger hos de som vurderer å gjennomføre denne typen unndragelse.

For bedrifter eller aksjonærer som er tilbøyelige til å unndra skatt, kan Skatteetaten oppdatere forventningene deres om konsekvenser ved unndragelse ved å informere om de faktiske sanksjonene. Samtidig kan opplysninger om faktisk tilleggsskatt på realisasjon av eiendom mellom aksjonær og eget selskap til underpris ha negative effekter, ved at kostnaden ved unndragelse blir mindre ved å oppdatere forventninger til sanksjonene Skatteetaten kan ilegge for disse forholdene. Vi bør derfor vurdere hvilke typer sanksjoner vi bør kommunisere aktivt om, for å maksimere etterlevelsen på dette og andre områder.

Vi fant ikke store forskjeller mellom hva bedriftene trodde sanksjonen var, og hva de mente den burde være. Selv om vi ikke fant det i dette tilfellet, kan vi ikke utelukke at det finnes større forskjeller på andre skatte- og avgiftsområder enn eiendom.