Holdningene til skatteunndragelse påvirkes av krisetid og hvem som unndrar

Det ble tidlig klart at koronakrisen rammet de med lav inntekt i større grad enn dem med høy inntekt. Mange med lav inntekt jobber i serviceyrker der man har tett kontakt med kunder, og det er vanskeligere for dem å jobbe fra hjemmekontor slik personer med høy inntekt ofte kan. I den første delen av surveyeksperimentet undersøkte vi derfor hvilke holdninger deltakerne hadde til unndragelse gjennomført av personer med henholdsvis lav og høy inntekt. Vi ønsket å finne ut om nordmenn mener at det er mer akseptabelt å unndra skatt dersom man tjener lite og er rammet av arbeidsledighet som følge av smitteverntiltak.

I den andre delen av surveyeksperimentet undersøkte vi hvordan respondentenes aksept for unndragelse blant bedrifter varierte i ulike situasjoner som ved tap av inntekt, tap av arbeidsplasser og fare for konkurs. Slik kan vi for eksempel finne ut om befolkningen synes det er mer legitimt å unndra skatt for å redde arbeidsplasser enn unndragelse i normale økonomiske tider. I tillegg har vi undersøkt om det er forskjell mellom egen aksept for unndragelse og hvor stor aksept man tror befolkningen generelt har.

I den første delen av undersøkelsen fikk alle først samme informasjon: "Arbeidsledigheten i Norge har økt kraftig i forbindelse med koronakrisen". Deretter fikk en tilfeldig valgt halvpart oppgitt følgende: "Statistisk Sentralbyrå gjorde nylig en analyse som fant at den økte arbeidsledigheten i størst grad rammer de med lave inntekter." Gruppa som fikk oppgitt tilleggsinformasjon omtaler vi som tiltaksgruppe, og den andre gruppa som referansegruppe. Begge gruppene fikk deretter de samme to spørsmålene om hvor akseptabelt man synes det er at personer med høye eller lave inntekter unndrar skatt.

Figur 1 viser at de aller fleste mener at det er helt eller ganske uakseptabelt at personer med lav inntekt unndrar skatt. Vi har beregnet at gjennomsnittlig 76 prosent i referanse- og tiltaksgruppen mente at det er uakseptabelt at personer med lav inntekt unndrar skatt, mens 12 prosent mente det er akseptabelt. Vi finner ingen statistisk signifikant effekt av å inkludere informasjon fra SSB om at det er de med de laveste inntektene som rammes av arbeidsledighet.

I figur 2 ser vi at det er 95 prosent som mener at det er helt eller ganske uakseptabelt at personer med høy inntekt unndrar. Det er kun 2 prosent som mener at det er akseptabelt at personer med høy inntekt unndrar. Vi finner heller ikke her en statistisk signifikant effekt av å inkludere informasjon fra SSB om at arbeidsledighet i all hovedsak rammer de med lavest inntekt. 

Vi hadde forventet at ekstra informasjon om at de med de laveste inntektene rammes av arbeidsledighet skulle føre til større aksept for skatteunndragelse, men dette ser vi altså ikke.

Funnene kan indikere at aksept for skatteunndragelse er uavhengig av informasjon om hvem arbeidsledigheten rammer. Vi finner ingen forskjell mellom referanse- og tiltaksgruppe. Det ser ut som om denne typen rettferdiggjøring av skatteunndragelse ikke er særlig framtredende i den norske befolkningen. Årsaken til dette kan være generelle holdninger som at likhet for loven (uavhengig av inntekt) er et viktigere prinsipp enn at man kan akseptere skatteunndragelser som følge av sosiale grunner. Det kan også tenkes at mange mener at denne gruppen er ivaretatt gjennom ordninger for de som blir arbeidsledige, og at det finnes ekstra tiltak for denne gruppen som følge av den økonomiske situasjonen under pandemien. Dette er forhold som kan gjøre at befolkningen ikke ser på skatteunndragelser som en måte å håndtere arbeidsledighet på, uavhengig av inntekt, og dermed ikke påvirker aksepten for skatteunndragelse.

I figur 3 ser vi på resultatene for spørsmålene etter om unndragelsen gjøres av personer med høy eller lav inntekt, og ikke på forskjellen mellom referanse- og tiltaksgruppen. Vi finner en stor og statistisk signifikant forskjell mellom hvor akseptabelt det er at personer med høye og lave inntekter unndrar. Vi ser at 81 prosent svarer at det er helt uakseptabelt med skatteunndragelse gjennomført av dem med høy inntekt, mens det tilsvarende er 49 prosent for de med lav inntekt. De aller fleste mener altså at det er helt uakseptabelt med unndragelse uavhengig av inntekt, men vi ser samtidig at 12 prosent mener det er ganske eller helt akseptabelt med skatteunndragelse gjennomført av de med lav inntekt, mens det kun er 2 prosent som mener det er ganske eller helt akseptabelt med unndragelse gjennomført av de med høy inntekt. I gjennomsnitt er forskjellen i aksept for unndragelse fem ganger så stor for lavtlønte som for høytlønte.

Undersøkelsen viser altså at flertallet mener at skatteunndragelse er helt eller ganske uakseptabelt uavhengig av inntekt, men det er en forskjell i aksept mellom unndragelse blant de med lav inntekt i motsetning til de med høy inntekt. Dette kan fange opp mer generelle holdninger i befolkningen om større aksept for skatteunndragelse gjennomført av de med lav inntekt, uavhengig av hvilken økonomisk situasjon samfunnet er i. Hva som påvirker disse holdningene har vi ikke undersøkt, men en mulig forklaring kan være at man mener det norske skattesystemet er urettferdig. Hvis det eksisterer forventninger til skattesystemet som ikke møtes, kan dette være en årsak til at man mener det er mer akseptabelt med unndragelse fra lavinntektsgrupper. Dette sier imidlertid ikke undersøkelsen noe om, og det må undersøkes nærmere.

I den andre delen av undersøkelsen ble deltakerne igjen tilfeldig delt inn i to grupper, og alle skulle svare på spørsmål om rettferdiggjøring av unndragelse blant bedrifter i ulike situasjoner. Dette ble gjennomført som et informasjonseksperiment.

Den ene gruppa skulle ta stilling til hva de trodde Norges befolkning mente (gruppe 1) og den andre gruppa ble spurt om hva de selv mente (gruppe 2). Begge gruppene fikk like spørsmål om fem situasjoner.

Situasjonene ble presentert i tilfeldig rekkefølge for å redusere sjansen for at svaret på en situasjon skulle påvirke svaret på den neste situasjonen.

Figur 4 viser andelen som har svart helt eller ganske akseptabelt for unndragelse i ulike situasjoner for henholdsvis gruppa som ble spurt om hva de selv synes, og for gruppa som skulle oppgi hva de tror andres holdninger er.

Generelt ser vi at folks egen aksept for skatteunndragelse er lav, men høyere for ulike situasjoner som oppstår som følge av krisetid. Aksepten er kun 2 prosent i normaltid, men er hele 11 prosentpoeng når unndragelsene skyldes at bedrifter ønsker å unngå konkurs eller tap av arbeidsplasser. Dette er en relativt stor holdningsendring, og illustrerer at økonomiske kriser øker aksepten for unndragelse når den kan forklares og rettferdiggjøres. Det er viktig for oss å vite at økonomiske kriser fører til store endringer i holdninger, og understreker viktigheten av kompenserende tiltak for å forhindre en faktisk reduksjon i etterlevelse.

Et annet interessant funn er at det er veldig stor forskjell mellom hvilken aksept man selv har for bedrifters unndragelse, og hva man tror om andres aksept for unndragelse. Spesielt ser vi at man tror det er mye større aksept hos andre for at bedrifter unndrar i normaltid enn hva man aksepterer selv. På samme måte som for hva man aksepterer selv, ser vi også en stor økning i hva man tror andre aksepterer av bedrifters unndragelse når unndragelsen settes i sammenheng med konkurs og tap av arbeidsplasser. En mulig fare ved at mange tror det er større aksept for skatteunndragelse enn det faktisk er, er at ens egne holdninger endres i retning av det man tror om andre. Hvis dette er tilfellet vil det være viktig å kommunisere hvor uakseptabelt folk faktisk mener skatteunndragelse er, og slik korrigere oppfatningene om aksept for skatteunndragelse hos andre.

Resultatene fra disse undersøkelsene viser store forskjeller i holdningene til unndragelse i krisetid. Generelt er aksepten for unndragelse lav, men når vi setter unndragelse i sammenheng med situasjoner som oppstår som følge av sjokk i økonomien, så øker aksepten for unndragelse hos bedrifter dramatisk. Når unndragelse kan forklares som følge av slike sjokk, som for eksempel tap av arbeidsplasser og konkurs, så øker aksepten for unndragelse. Om de bakenforliggende årsakene til disse holdningene handler om innretning av krisetiltakene eller noe annet, gir ikke vår undersøkelse svar på. Men selv om vi ikke vet årsakene til disse resultatene, kan funnet bidra til å identifisere risikosituasjoner, og det understreker verdien av tidlig innsats for å unngå permanente, negative endringer i holdning til skatteunndragelse.

Vi har også spurt om aksepten for skatteunndragelse gjennomført av privatpersoner med henholdsvis lav og høy inntekt. Da vi ga ekstra informasjon om at arbeidsledigheten i hovedsak rammer de med lav inntekt, resulterte dette overraskende nok ikke i større aksept for unndragelse gjort av personer med lav lønn. Når vi setter unndragelse i sammenheng med arbeidsledighet og koronapandemien, finner vi altså ikke en tilsvarende holdningsendring som vi finner når vi spør om bedrifters unndragelse. Men generelt sett, og uavhengig av koronapandemien, finner vi en mye større aksept for at lavtlønte unndrar enn at høytlønte gjør det. Det bør undersøkes nærmere hva som er de bakenforliggende årsakene til at disse holdningene eksisterer for å identifisere behov for omprioriteringer i Skatteetatens ressursbruk.

Det er en stor forskjell mellom hva respondentene aksepterer av unndragelse og hva de tror om andres aksept for unndragelse. Det er et interessant funn at befolkningen tror aksepten er mye høyere enn den faktisk er. En mulig fare ved dette er at egne holdninger endres i retning av det man tror er de generelle holdningene til skatteunndragelse. Det kan derfor være et viktig forebyggende tiltak å kommunisere hvor uakseptabelt folk faktisk mener unndragelse er, og rette opp oppfatningen av at aksepten er større enn den faktisk er.