Bestemmelsen regulerer foreldelse av skatte- og avgiftskrav.

Det fremgår av bestemmelsens første ledd at foreldelsesloven gjelder for skatte- og avgiftskrav med de unntak som følger av bestemmelsens annet til femte ledd.

Unntakene gjelder foreldelsesfristens utgangspunkt og lengde, samt foreldelse av renter. Disse særlige reglene går foran de alminnelige reglene i foreldelsesloven.

At et pengekrav foreldes, vil si at kravet faller bort på grunn av alder, selv om det ikke er betalt. Det medfører at kreditor ikke lenger har rett til å kreve betaling. Hvis en skyldner av eget tiltak betaler et foreldet krav, er imidlertid hovedregelen at skyldneren ikke har krav på å få beløpet tilbakebetalt.

Det er en rekke hensyn som begrunner reglene om foreldelse av fordringer. Dels er reglene begrunnet i at de skal stimulere til at fordringer gjøres opp. Dels er de begrunnet i rettstekniske hensyn, siden det, etter hvert som tiden går, vil bli stadig vanskeligere for skyldneren å bevise at kravet er betalt. Reglene skal også ta hensyn til at debitor skal kunne ta kreditors manglende pågang som et tegn på at kravet er frafalt, og kunne innrette seg på at kravet ikke lenger eksisterer der vedkommende ikke har hatt noen pågang fra kreditor.

Foreldelsesbestemmelsenes formål og begrunnelse er viktige tolkningsmomenter dersom det oppstår tvil om hvordan foreldelsesreglene er å forstå.

I de tilfellene hvor foreldelsesloven eller særlovgivningen regulerer et forhold rundt foreldelse, vil anførsler om ulovfestede regler om passivitet som utfyllende eller alternativ regel normalt ikke føre fram. Dette er f.eks. tilfellet ved tilleggsfrist for foreldelse etter avholdt utleggsforretning. Så lenge lovgiver har bestemt at tilleggsfristen er ti år, vil passivitet i denne perioden ikke føre til at kravet bortfaller, og kreditor vil som hovedregel kunne forholde seg passiv gjennom hele perioden uten at kravet faller bort før det er gått ti år.

I det følgende vil de særlige reglene som finnes i skattebetalingsloven § 12-1 annet til femte ledd kommenteres. Deretter omtales de generelle bestemmelsene i foreldelsesloven, med fokus på problemstillinger som oppstår for skatte- og avgiftskrav.

Uttalelse fra Sivilombudsmannen – om anvendelse av § 12-1 for særavgifter

Før skatteforvaltningsloven trådte i kraft 1.1.2017 var det ikke gitt frister for endring av avgiftsoppgjøret i regelverket for fastsetting av særavgifter slik man nå finner i skatteforvaltningsloven § 9-4. Spørsmålet om hvor langt tilbake i tid et avgiftsoppgjør kunne endres, med det resultat at avgiftssubjektene fikk tilbake for mye betalt særavgift, berodde på om tilbakebetalingskravet var foreldet eller ikke, etter reglene om foreldelse av pengekrav i foreldelsesloven. Dette var også gjeldende rett for merverdiavgift før merverdiavgiftsloven § 18-3 trådte i kraft 1. januar 2011.

Spørsmålet som forelå for Sivilombudsmannen var knyttet til foreldelse av krav på tilbakebetaling av for mye betalt særavgift. På bakgrunn av en Høyesterettsdom fra 2013 viste det seg at klager (et oljeselskap) hadde innbetalt særavgift som boreentreprenøren/rederiet, og ikke oljeselskapet, skulle vært krevd for.

Da oljeselskapet krevde avgiften tilbakebetalt, avviste avgiftsmyndighetene det vesentligste av kravet som foreldet etter foreldelsesloven § 2, jf. § 3.

Oljeselskapet hevdet på sin side at det var skattebetalingsloven § 12-1, jf. § 10-60 som regulerte friststart for foreldelse, og ikke foreldelsesloven.

I uttalelse av 6. desember 2017 (2016/876) kom Sivilombudsmannen, i likhet med avgiftsmyndighetene, til at skattebetalingsloven § 12-1 ikke fikk anvendelse før et skatte- og avgiftskrav var fastsatt av skattemyndighetene. På stadiet for fastsettelse var foreldelse regulert av foreldelseslovens bestemmelser om friststart. Klagers krav på tilbakebetaling var dermed foreldet.

Uttalelsen er også relevant for anvendelsen av skattebetalingsloven § 10-60.