Bestemmelsen regulerer forholdet mellom skattebetalingsloven og henholdsvis forvaltningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven gjelder i utgangspunktet for all offentlig myndighetsutøvelse. Innenfor skatte- og avgiftsforvaltningen er det likevel særlige forhold som tilsier at det gjøres unntak fra de generelle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. Unntakene er nok i praksis flere enn det man umiddelbart kan få inntrykk av i skattebetalingsloven. Skatteforvaltningsloven, som trådte i kraft 1. januar 2017, gir felles forvaltningsregler ved fastsetting av skatte- og avgiftskrav og erstatter saksbehandlingsregler i ligningsloven, merverdiavgiftsloven og særavgiftsregelverket. For en nærmere omtale av skatteforvaltningsloven vises det til Skatteforvaltningshåndboken.

Saksbehandlingsreglene i skatteforvaltningsloven gjelder ikke på skattebetalingsområdet. Unntak gjelder for reglene om utsatt iverksetting av tilleggsskatt mv. i skatteforvaltningsloven § 14-10. Taushetspliktreglene i skatteforvaltningsloven gjelder dessuten tilsvarende for innkrevingen av inntekts- og formuesskatt, merverdiavgift og særavgifter, jf. skattebetalingsloven § 3-2 som sier at regler om taushetsplikt som gjelder ved fastsetting av de enkelte skatte- og avgiftskrav, gjelder tilsvarende ved innkreving av slike krav. For tollkrav gjelder derfor taushetspliktsreglene i tolloven.

På innkrevingsområdet gjelder fortsatt forvaltningsloven, men med de særlige begrensningene som skattebetalingsloven oppstiller.

Det følger av forvaltningsloven § 3 at lovens kapittel IV om saksforberedelse, kapittel V om vedtaket og kapittel VI om klage og omgjøring bare får anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak. Disse tre kapitlene inneholder de viktigste reglene med rettssikkerhetsgarantier for private parter under behandlingen av en forvaltningssak. Dette gjelder f. eks. reglene om utrednings- og informasjonsplikt, forhåndsvarsel, partsoffentlighet, begrunnelse og klage. Bortsett fra vedtak knyttet til lempning, ileggelse av ansvar etter kap. 16, godskrivingsnekt samt vedtak knyttet til stansning og ulike kredittordninger, er det få sakstyper innkrevingsmyndighetene har befatning med som er enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 bokstav b.

I henhold til forvaltningsloven § 1 kommer loven til anvendelse for "den virksomhet som drives av forvaltningsorganer". Sett i sammenheng med definisjonen av "vedtak" i § 2 siktes det nærmere bestemt til forvaltningsorganers "utøving av offentlig myndighet". Det foreligger offentlig myndighetsutøvelse når den begunstigende eller forpliktende avgjørelsen bygger på den offentligrettslige myndighet organet har, eller er blitt tildelt, gjennom regelverket/gyldig kompetansegrunnlag. Det tilsier at skatteoppkrevers og skattekontorets kompetanse og myndighet i skattebetalingsloven, som utgangspunkt, representerer utøving av offentlig myndighet.

Forståelsen av innholdet i begrepet "enkeltvedtak" er sentral for en nærmere angivelse av forvaltningslovens praktiske betydning på skattebetalingslovens område. Dette fordi prosessledende beslutninger ikke defineres som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, og forvaltningslovens regler som gjelder enkeltvedtak kommer dermed ikke til anvendelse på denne typen beslutninger. Beslutning om iverksettelse av tvangsinnfordring er ikke et enkeltvedtak. En slik beslutning anses ikke som en selvstendig bindende realitetsavgjørelse, men som et ledd i en prosess som ender opp i et tvangsinnfordringstiltak. Skattekontorene utøver sin kreditorrolle i medhold av skattebetalingsloven. Når skattekontoret beslutter å iverksette innfordringstiltak er det er en del av kreditorrollen, og ikke utøvelse av offentlig myndighet. Eksempel på dette er fremsettelse av konkursbegjæringer og behandling av søknader om garanti for fortsatt bobehandling i konkurs.

Dette er praktisk viktige avgrensninger av forvaltningslovens anvendelsesområde i relasjon til skattekontorenes virksomhet. Som eksempel kan nevnes beslutning om å inndrive et krav ved utleggspant, der det ikke vil være forvaltningsrettslig klageadgang, men vedkommende debitor vil kunne angripe tvangsinnfordringstiltaket med de rettsmidlene som tvangsfullbyrdelsesloven gir, slik som klage etter tvfbl. §§ 5-16 og 7-26. Denne forståelsen må kunne legges til grunn når det gjelder andre beslutninger om tvangsinnfordring hvor debitors interesser er ivaretatt i rettspleielovene, for eksempel beslutning om å starte innfordring av kravet ved å sende påkrav i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18.

Tilsvarende er også lagt til grunn i en uttalelse fraFinansdepartementet av 13. januar 2010. Det fremgår her at forvaltningslovens regler om saksbehandling ikke er ment å skulle komme til anvendelse ved skatteoppkreverens (nå skattekontorets) gjennomføring av tvangsfullbyrdelse. Departementet viser til at dette uttrykkelig fremkommer av forarbeidene, hvor det i Ot. prp. nr. 83 (2004–2005) s. 43 er uttalt at: "Departementet foreslår at det for ordens skyld inntas en henvisning i den nye skattebetalingsloven § 3-1 til § 14-2, slik at det ikke kan reises tvil om hvilke saksbehandlingsregler som gjelder ved tvangsfullbyrdelse".

En beslutning om å foreta bokettersyn vil heller ikke være et enkeltvedtak i den utstrekning den må anses som forberedelse av en fremtidig fastsettelse av et skatte- eller avgiftskrav. Dette må også ses i sammenheng med at begrepet "enkeltvedtak" retter seg mot "bestemmende" realitetsavgjørelser og ikke mot ikke-bindende innstillinger, forslag og uttalelser. På tilsvarende måte vil heller ikke det å sende en anmeldelse til politiet om straffbart forhold anses som et enkeltvedtak.

Noen sakstyper vurderes ikke å komme inn under definisjonen av enkeltvedtak idet de ikke anses for å være en "avgjørelse" i forvaltningslovens forstand, slik at man ikke har formell klageadgang etter forvaltningsloven. Renteberegning etter skattebetalingsloven kapittel 11 er eksempel på dette. Beregning av renter mangler karakteren av å være en individuell avgjørelse med nærmere vurderinger av rettslig og faktisk art. Renteberegning skjer i all hovedsak maskinelt i systemene. Renteperioden, beregningsgrunnlaget og rentesatsen er fastlagt i skattebetalingsloven og tilhørende forskrift. Beregningen har derfor snarere preg av å være en ren kalkulasjon og ikke en beslutningstaking.

Det betyr ikke at innsigelser som gjelder renteberegning uten videre skal avvises. Innkrevingsmyndigheten må i slike tilfeller kontrollere at beregningen faktisk er korrekt og gi skattyter tilbakemelding.

Enkelte rentesaker vil være av en slik karakter at klage må sendes til overordnet myndighet hvis klager ikke får medhold. Dette gjelder saker hvor det anføres at det er anvendt feil hjemmel for renteberegning og saker som reiser spørsmål om renteperioden er riktig (for eksempel som følge av påstand om feil anvendelse av forfallsbestemmelser). Det samme gjelder i saker der det er foretatt manuelle renteberegninger.

Etter skattebetalingsloven gjelder, med unntak for enkelte særbestemmelser, forvaltningslovens regler på innkrevingsområdet for alle de skatte- og avgiftskrav som følger av §§ 1-1, 1-2 og 1-3.