Bestemmelser om beregning av utleggstrekkets størrelse er gitt i dekningsloven § 2-7, jf. skattebetalingsloven § 14-4 og skattebetalingsforskriften § 14-4-3. I følge forskriften skal blant annet utleggstrekk gjennomføres ved siden av mulig forskuddstrekk, og trekket skal fastsettes på grunnlag av skyldnerens samlede inntekt i det tidsrom trekket regnes å ville pågå. Det kan videre tas hensyn til inntekt som hans ektefelle har, og inntekt som oppebæres av hjemmeværende barn som lignes under ett med skyldneren. Det følger videre av dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum at utleggstrekk kun skal nedlegges «i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand».

Et grunnleggende vilkår for å kunne nedlegge utleggstrekk er at skyldnerens bruttolønn og/eller inntekter som er likestilt med lønn «overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. dekningsloven § 2-7. Det er skyldnerens samlede økonomiske stilling som må vurderes. For å klargjøre hvor stor del av inntekten som trengs til et rimelig livsopphold, må den totale økonomiske situasjonen for skyldnerens husstand vurderes. Den 1. juli 2014 ble det vedtatt en forskrift om livsopphold. Forskriften tjener til å sikre et felles utgangspunkt ved vurderingen av hvor mye som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand etter dekningsloven § 2-7. Forskriften er nærmere omtalt under kap. 14-4.5.4.

Skyldnerens inntekter som er omfattet av dekningsloven § 2-7 skal medregnes fullt ut når trekkets størrelse skal beregnes. Det vises til punkt kap. 14-4.4 flg. for en nærmere gjennomgang av hvilke ytelser det kan nedlegges trekk i. Ved beregning av husstandens inntektsside er det særlig to spørsmål som er av stor praktisk betydning: I hvilken grad det skal tas hensyn til inntekter som ikke er gjenstand for trekk (typisk kapitalinntekter), og i hvilken grad får ektefelle eller samboers inntekt betydning ved beregningen av trekket?

I utgangspunktet er det ikke adgang til å ta hensyn til skyldnerens kapitalinntekter ved vurderingen av om lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold. Dette begrunnes med at kreditorene i stedet kan ta direkte beslag i kapitalen etter dekningsloven § 2-2. I en kjennelse tatt inn i Rt. 2001 s. 1402 kom Høyesterett likevel til at kapital og kapitalinntekt kan trekkes inn i vurderingen av skyldnerens økonomiske situasjon. Bakgrunnen for dette var at lagmannsretten i en straffesak fant det sannsynliggjort at skyldneren hadde en større formue i utlandet. Formuen var gjort utilgjengelig som dekningsobjekt for kreditorene. Formuen ga grunnlag for en kapitalinntekt som fullt ut var tilstrekkelig til underhold av skyldneren og hans husstand. Skyldneren var derfor ikke avhengig av trygdeytelsen for å sikre livsoppholdet. Det ble derfor nedlagt påleggstrekk med 100 prosent i skyldnerens trygdeytelse i det denne oversteg det som var nødvendig for livsopphold.

Et spørsmål av stor praktisk betydning, er i hvilken grad ektefelle eller samboers inntekt skal innvirke på beregningen av skyldners trekk. Det oppstår spørsmål om en ektefelle eller samboer med høy inntekt skal bidra mer til underhold av husstanden enn skyldneren.

Det følger av skattebetalingsforskriften § 14-4-3 annet ledd annet punktum at det ved fastsettelse av skyldnerens samlede inntekt kan «tas hensyn til inntekt som hans ektefelle har og inntekt som oppebæres av hjemmeværende barn som lignes under ett med skyldneren».

Rettspraksis går også langt i retning av å medta en ektefelles inntekt i beregningsgrunnlaget på inntektssiden når man skal se om det foreligger rom for trekk. I Rt. 1991 s. 1392 uttales det at det er naturlig å vurdere familiens tre personer samlet «slik at summen av deres inntekter blir å sammenligne med den sum som totalt vil medgå til nødvendige utgifter til livsopphold». Det finnes flere eksempler på at ektefelle med høy inntekt er blitt «pålagt» å bære mer enn halvparten av husstandens fellesutgifter, selv om dette medfører at ektefellen indirekte bidrar til betaling av skyldnerens gjeld. I kjennelse fra Borgarting lagmannsrett av 1. oktober 2003 (LB-2003-2284-3) uttales det at «selv om den økonomiske realitet kan bli den samme, er det en prinsipiell forskjell mellom at skyldnerens ektefelle gjøres direkte ansvarlig for skyldnerens særgjeld og at ektefellen må forsørge skyldneren med hjemmel i den gjensidige forsørgelsesplikt etter ekteskapsloven § 38, slik at skyldneren selv blir i stand til å dekke sin særgjeld.» I enkelte tilfelle kan imidlertid ektefellens forsørgelsesplikt komme i konflikt med særutgifter som kun angår denne.

I kjennelse fra Hålogaland lagmannsrett av 21. juni 2011 (LH-2011-89246) åpnes det opp for at slike utgifter i en viss utstrekning kan tas i betraktning ved den konkrete rimelighetsvurderingen etter dekningsloven § 2-7. Retten går imidlertid ikke i dybden på hvilke særutgifter som ektefellen kan betjene før forsørgelsesplikten inntrer. Skattedirektoratet mener at det må tas hensyn til enkelte særutgifter på ektefellens hånd ved vurderingen av hvor stor del denne skal bære av husstandens fellesutgifter. Om slike utgifter skal kunne betjenes før debitors livsopphold dekkes, må bero på en konkret rimelighetsvurdering. Momenter i en slik vurdering vil være om utgiften er pådratt før inngåelsen av ekteskapet, og om utgiften dekker et nødvendig behov hos skyldners ektefelle. For eksempel vil det i mange tilfelle være rimelig om ektefellen får fortsette å betjene sitt studielån før det kreves at debitors livsopphold dekkes. Det samme antas å gjelde underholdsbidrag til særkullsbarn.

I kjennelse avsagt av Borgarting lagmannsrett 10. desember 2012 (LB-2012-155072) var det spørsmål om skattyterens ektefelles underholdsplikt skulle gå foran betjening av ektefellens egen gjeld, når skattyterens manglende evne til eget underhold skyldtes utleggstrekk i hans inntekt for skyldig skattekrav. Lagmannsretten kom til at underholdsplikten etter el. § 38 ikke kan strekkes så langt. Slik lagmannsretten så saken måtte ektefellens utgifter til betjening av egen gjeld i det aktuelle tilfelle tas med i vurderingen av ektefellenes samlede økonomiske evne, slik at disse utgiftene måtte trekkes fra i ektefellens inntekt før en tar stilling til om vedkommende har evne til å dekke en større andel av deres felles underhold. Dette spørsmål var ikke direkte behandlet i rettspraksis tidligere. Lagmannsretten fant det ikke tvilsomt at underholdsplikten i gitte situasjoner også ville gå foran plikten til å betjene egen gjeld, men i dette tilfellet var imidlertid situasjonen slik at skattyters egen inntekt i utgangspunktet ga ham mulighet til å dekke eget livsopphold. Grunnen til at han ikke evnet å dekke utgiftene til eget livsopphold var størrelsen på utleggstrekket.

Samboere har ikke samme gjensidige forsørgelsesplikt som ektefeller, men gode grunner taler for at en i høy grad likestiller ektefeller og samboerpar når det gjelder beregningen av inntektssiden i skyldnerens økonomi. Dette skaper for det første likhet med den økonomiske beregningen på utgiftssiden hvor reglene er de samme for ektefeller og samboerpar. For det annet er det i dag en tendens i lovverket generelt, at samboere skal likestilles med ektefeller, jf. NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet, se særlig s. 156 flg. Se også Barne- og Familiedepartementets St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap, den såkalte familiemeldingen. Høyesterett har også lagt til grunn at husstandsbegrepet i deknl. § 2-7 omfatter samboere, se Rt. 1993 s. 1316 og Rt. 1988 s. 1031.

Domstolene har imidlertid vært tilbakeholdne med å trekke inn samboers inntekt ved tvister knyttet til beregning av utleggstrekk, se for eksempel lagmannsrettsdommene LB-1999-3017 og LH-2008-152696. Begrunnelsen er at det ikke er gitt noen lovbestemmelse, tilsvarende ekteskapsloven § 38, om forsørgerplikt mellom samboere.

På bakgrunn av ovennevnte rettspraksis kan man ikke på generelt grunnlag likestille samboere og ektefeller ved beregning av inntektssiden i skyldnerens økonomi. Skattedirektoratet kan imidlertid ikke se at rettspraksis utelukker at enkelte samboere behandles på samme måte som ektefeller. Samboere behandles i dag på samme måte som ektefeller på en rekke områder i lovverket, deriblant på utgiftssiden i beregningen av utleggstrekk. Det stilles imidlertid ulike krav for hvem som skal anses som samboerpar avhengig av hvilke rettigheter og/eller plikter det er snakk om. Lovverket kan likevel gi en viss veiledning når det skal avgjøres om samboerpar skal likestilles med ektefeller ved beregning av skyldnerens økonomi ved utleggstrekk, se blant annet tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd, folketrygdloven § 1-5 tredje ledd, og gjeldsordningsloven § 4-3. I vurderingen kan det tas hensyn til blant annet samboerforholdets stabilitet og varighet. En rettesnor er om samboerskapet har vart i over to år og/eller om samboerparet har felles barn. Videre vil det kunne legges vekt på hvordan de i praksis har ordnet sin økonomi. Dersom deres disposisjoner i stor grad bærer preg av felles økonomi, vil dette være et vektig moment for å likestille samboerparet med ektefeller ved beregning av inntektssiden i skyldnerens økonomi.

Grunnstønad og hjelpestønad skal ikke tas med på inntektssiden i livsoppholdsvurderingen. Det er to ulike stønader som skal gå til dekning av nødvendige ekstrautgifter som skyldneren har p.g.a. sykdom, skade eller lyte.

Tilleggsstønad til arbeidsrettet tiltak skal ikke tas med på inntektssiden i livsoppholdsvurderingen. Stønaden skal dekke utgifter som knytter seg til gjennomføringen av et yrkesrettet tiltak, og det regnes ikke som inntekt.

Kvalifiseringsstønad skal tas med på inntektssiden i livsoppholdsvurderingen, jf. dl. 2-7 annet ledd bokstav e.

Fosterhjemsgodtgjørelse består av en arbeidsgodtgjørelse som mottaker betaler skatt av, og en skattefri utgiftsgodtgjørelse som skal dekke barnets livsoppholdsutgifter. Vi skal kun ta med den delen som utgjør arbeidsgodtgjørelse på inntektssiden. Det fremgår av en kjennelse fra Høyestrett, HR-2020-393-U, at kemneren hadde tatt utleggstrekk for skattegjeld i den ene ektefellens andel av fosterhjemsgodtgjørelse, jf. dekningsloven § 2-7. Ektefellene gjorde gjeldende at utleggstrekket ikke kunne opprettholdes fordi det ville føre til at den andre ektefellen ville havne i mislighold overfor egne kreditorer. Ankeutvalget uttalte at det ved vurderingen etter § 2-7 av ektefellens inntekt og gjeld må foretas en bred og konkret rimelighetsvurdering. Lagmannsretten hadde imidlertid tatt et for snevert rettslig utgangspunkt for rimelighetsvurderingen, ved langt på vei å avgrense vurderingen av ektefellens gjeld til et spørsmål om gjelden kan anses som en utgift som med rimelighet trengs til underhold av husstanden, eller må anses medgått til dekning av spesielle behov. Det var heller ikke vurdert om det kunne tas utlegg i fosterhjemsgodtgjørelsen i den utstrekning den inneholdt elementer av utgiftsdekning som skulle komme fosterbarnet til gode. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet.

Det skal ikke nedlegges utleggstrekk i utdanningsstøtte.

Det skal ikke tas med engangsstønad ved fødsel og adopsjon på inntektssiden. Det er en engangsutbetaling som skal dekke utgifter i forbindelse med familieforøkelsen ved fødsel eller adopsjon, og regnes ikke som inntekt.

Det skal ikke nedlegges utleggstrekk for skyldnere som kun har økonomisk sosialhjelp. Økonomisk sosialhjelp skal sikre vedkommende et forsvarlig livsopphold. Den er normalt lavere enn det beløpet vi legger til grunn at skyldner trenger til nødvendige og rimelige livsoppholdsutgifter. Derfor er det klare utgangspunkt at vi ikke kan nedlegge utleggstrekk for skyldnere som kun har økonomisk sosialhjelp.

Vi skal ikke ta med godtgjørelse etter statens satser for utgifter til reise og kost på inntektssiden.

Skyldneren kan kreve å få beholde midler til nødvendig underhold for seg selv og sin husstand, jf. dekningsloven § 2-7. Begrepet «husstand» må i utgangspunktet forstås som den faktiske husstand. Enkelte faktiske husstandsmedlemmer må imidlertid falle utenfor bestemmelsens virkeområde. Det er vanskelig å trekke noen klar grense med hensyn til hvilke personer som faller utenfor, men personer som skyldneren bor sammen med i bofellesskap eller lignende omfattes ikke av husstandsbegrepet. Ektefelle og barn som skyldneren har forsørgelsesplikt for, vil utvilsomt omfattes. Videre er det i en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, Rt. 1993 s. 1316, lagt til grunn at begrepet «husstand» også omfatter samboer. Foruten skyldnerens faktiske husstand omfattes også borteboende barn som skyldneren har forsørgelsesplikt for, jf. Rt. 1991 s. 811. Hjemmeboende voksne barn vil omfattes av begrepet «husstand», men i praksis vil skyldner sjelden få beholde midler til underhold av disse. Etter norsk lov er man myndig ved fylte 18 år, og hovedregelen er at man deretter har forsørgelsesplikt for seg selv. Skyldner som er ilagt utleggstrekk anses derfor ikke for å være i en posisjon hvor han kan velge å forsørge voksne barn på bekostning av sine kreditorer. Hvor barnet etter fylte 18 år fortsetter det som må regnes som vanlig skolegang, dvs. videregående skole, er det forsørgelsesplikt så lenge skolegangen varer, jf. barneloven § 68 annet ledd.

Som et utgangspunkt antas skyldner å bære halvparten av husstandens samlede utgifter der denne har samboer eller er gift. Retten til å beholde midler til underhold av husstandsmedlemmer kan imidlertid føre til at dette utgangspunktet må forlates. Hustandsmedlemmene må imidlertid utnytte egen inntekt og inntektspotensiale før skyldner skal kunne avsette midler til underhold av disse. I praksis vil kravet til utnytting av inntektspotensiale skjerpes med graden av avvik fra det som anses å være et «normalt» husstandsmedlem. Det vil for eksempel kun unntaksvis være grunnlag for å avsette til underhold av foreldre, søsken eller annen nær familie som isolert sett kan anses omfattet av husstanden. Skyldner har ikke juridisk underholdsplikt for dem og de må eventuelt henvises til offentlige støtteordninger. Skyldnerens ønske om å forsørge nær familie kan ikke imøtekommes på bekostning av kreditors rettigheter, jf. RG 1995 s. 1177. Det kan også kreves at ektefeller og samboere utnytter sitt inntektspotensiale, se Bunæs m.fl.; Tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning 2. utg. 2009 side 190. For eksempel vil ikke et ønske om at en av partene er frivillig hjemmeværende nødvendigvis være et alternativ når skyldner er ilagt utleggstrekk, slike ordninger må samlet sett lønne seg for husstandens økonomi sett under ett. Både lønnet arbeid og opparbeidede rettigheter hos NAV regnes som utnyttelse av inntektspotensiale.

Skyldner har krav på avsetning til rimelige boutgifter for seg og sin husstand. Se nærmere om dette under kap. 14-4.5.4.

Tidligere var ikke livsoppholdssatsene for utleggstrekk regulert og det var i stor grad opp til den enkelte namsmannens skjønn å fastsette størrelsen på livsoppholdet. Etter endringer ved lov 14. mai 2014 nr. 17 gir dekningsloven § 2-7 Kongen hjemmel til å fastsette satser for beregning av det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand ved gjeldsordning og utleggstrekk i forskrift. Forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning trådte i kraft 1. juli 2014. Forskriften fastsetter for første gang nasjonale standardsatser for livsopphold som utgjør utgangspunkt for vurderingen av hvor mye som med rimelighet trengs til livsopphold etter dekningsloven § 2-7 og gjeldsordningsloven § 4-3.

Satsene er like ved gjeldsordning og utleggstrekk, samt for alle typer krav uavhengig av hvem som er kreditor. Dette skiller seg fra tidligere hvor det var fastsatt egne satser for gjeldsordning som i betydelig grad oversteg satsene som ble benyttet for utleggstrekk. Situasjonen for skyldnere er i stor grad den samme ved gjeldsordning og utleggstrekk, og hensynet til likebehandling tilsier at satsene skal være like. Like satser skal også hindre uklarhet hos skyldnere og kreditorer om hvilke satser som gjelder, og dermed gi større forutberegnelighet.

Det fremgår av forarbeidene (Prop. 155 L (2012–2013)) s. 78 at satsene for livsopphold kun skal være et felles utgangspunkt for vurderingen av hvor mye som med rimelighet trengs til livsopphold. Hensynet til den enkeltes særlige behov skal ivaretas gjennom særnamsmannens utøvelse av skjønn i hver enkelt sak. I hver sak må det vurderes om det foreligger forhold som taler for å fravike satsene, opp eller ned, jf. forskriften § 2 (Prop. 155 L (2012–2013) s. 82 og 84).

Forskriften regulerer ikke hvilke tilfeller som gir grunnlag for å fravike satsene. Bakgrunnen for dette er at innføringen av standardiserte satser i realiteten innebærer en reduksjon i namsmannens skjønnsutøvelse og en nærmere regulering av når satsene skal kunne fravikes, ville medført en ytterligere reduksjon i skjønnet. Det ble allikevel presisert at det ikke er tilstrekkelig å konstatere at skyldneren har høyere utgifter for å begrunne et avvik, men at det må foreligge et nødvendig behov hos skyldneren. Dette er i samsvar med tidligere praksis.

Livsoppholdssatsene fremgår av forskriften § 3. Satsene i livsoppholdsforskriften justeres årlig i samsvar med utviklingen i konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå, jf. forskriften § 6. Justeringen gis virkning fra 1. juli hvert år. De oppdaterte satsene er tilgjengelige på nettsidene til Barne- og likestillingsdepartementet.

Satsene for livsopphold er ment å gi en god balanse mellom hensynet til skyldneren og hensynet til kreditorene. Satsene for voksne tilsvarer satsene for midler til eget underhold som inngår i vurderingen av en persons evne til å betale barnebidrag. Bidragsevnevurderingen innebærer at en bidragspliktig skal få beholde midler til eget underhold, skatt, trygdeavgift, bolig og midler til egne barn i egen husstand, før barnebidraget fastsettes. Satsene er på et nivå som er ment å sikre skyldnere en forsvarlig og akseptabel levestandard. Satsene er høyere enn de veiledende sosialhjelpssatsene.

Satsene skal dekke alminnelige forbruksutgifter, herunder utgifter til kollektivtransport, elektrisitet og oppvarming, men ikke boligutgifter. Andre typiske forbruksutgifter vil være utgifter til mat, klær og sko, helse og hygiene, husholdningsartikler, telefon og andre utgifter til for eksempel ferie og fritid.

Skyldnerens eventuelle behov for høyere avsetning til elektrisitet, oppvarming eller transportutgifter skal ivaretas gjennom skjønnet. I enkelte tilfeller kan det for eksempel være rimelig å se utgifter til elektrisitet og oppvarming i sammenheng med nivået på boligutgiftene, slik at det kan godtas noe høyere avsetning til elektrisitet og oppvarming dersom skyldneren har en rimelig, eldre bolig. Hovedregelen er allikevel at det avsettes etter livsoppholdssatsene, og det må begrunnes særskilt hvis det avsettes ekstra.

Satsene inkluderer alminnelige utgifter til kollektivtransport. Dersom bil skal beholdes og er nødvendig, er dette en faktor som må tas hensyn til i den individuelle vurderingen av hvor mye skyldneren kan beholde. Det samme gjelder for eksempel utgifter til kollektivtransport ved lengre reiseavstand til arbeidet.

Boligutgifter er ikke omfattet av livsoppholdssatsen og må derfor avsettes i tillegg til livsoppholdet. Det fremgår av forskriftens § 3 tredje ledd at som boligutgifter regnes husleie, betjening av boligtilknyttet gjeld, boligforsikring, kommunale avgifter, festeavgift, nødvendig vedlikehold, felleskostnader i boligsammenslutninger og andre nødvendige utgifter som gjelder boligen. Utgifter til elektrisitet, oppvarming og innboforsikring regnes ikke som en boligutgift. Det tas kun hensyn til rimelige boutgifter. Hva som anses som en rimelig boutgift, må vurderes ut fra hvor mange som bor i skyldnerens husstand og gjennomsnittlige boligpriser i området han bor.

Særlige utgifter grunnet sykdom eller uførhet vil være forhold som eventuelt må tas hensyn til ved den konkrete skjønnsutøvelsen. Slike utgifter skal dokumenteres og i tilfeller hvor de omfattes av frikort, skal det i utgangspunktet avsettes et beløp begrenset oppad til egenandelstaket. Se www.helsenorge.no for nærmere informasjon om frikortordningen.

I forarbeidene til forskriften ble det vurdert hvorvidt satsene burde deles inn i komponenter som viser hvordan satsene er beregnet, og hvor mye som er satt av til hvert forbruksområde. Det ble imidlertid konkludert med at dette ikke er hensiktsmessig, da en slik inndeling kan gi et inntrykk av at man har rett på et bestemt beløp til hver utgiftspost eller at man er bundet til å bruke sine midler på en bestemt måte. SIFOs (Statens institutt for forbruksforskning) referansebudsjett kan benyttes som veiledning for å vurdere hva som er normale utgifter til et formål. SIFOs referansebudsjett er tilgjengelig på www.sifo.no).

Forskriften har i § 4 egne satser for tillegg til underhold av barn. Det fremgår at for hvert barn skyldneren har underholdsplikt for etter barneloven § 68, gjøres det et tillegg i livsoppholdssatsen. Beløpets størrelse er justert ut fra barnets alder.

Et av hovedhensynene for at det avsettes særskilt til underhold av barn, er at det er viktig at foreldrene har tilstrekkelig ressurser tilgjengelig slik at barnas oppvekst ikke i for stor grad preges av foreldrenes gjeldsproblemer. Barna bør sikres å kunne delta i aktiviteter på linje med andre barn.

Forskriften betegner satsene for underhold av barn som et tillegg til foreldrenes sats. Dette er gjort for å tydeliggjøre at satsene ikke er et beløp barna har krav på, men et beløp som foreldrene kan beholde av egen inntekt for å dekke utgifter knyttet til barna.

En familie vil ha enkelte «stordriftsfordeler» slik at utgiftene ikke øker like mye for hver ekstra person i husstanden. Det er derfor et fradrag i satsene i familier med mange medlemmer. Det gjøres et fradrag for «stordriftsfordeler» med 20 % per person etter tre. Dette innebærer at det i en familie med to foreldre skal gjøres et fradrag i tillegget for barn nummer to, mens det skal gjøres et fradrag for barn nummer tre dersom det kun er én forelder. Fradraget skal gjøres i tillegget for de yngste barna.

Tillegget inkluderer alminnelige forbruksutgifter slik som utgifter til mat og drikke, klær og sko, transport, skolemateriell, helsestell, ferie og fritidsaktiviteter. Utgifter til barnepass, herunder barnehage og skolefritidsordning, er ikke inkludert, det kan derfor avsettes ekstra til dette. På samme måte som for voksne inkluderer tillegget alminnelige utgifter til kollektivtransport, men ikke utgifter til boligen. Eventuelle særlige behov hos barnet må hensyntas i skjønnet.

Tillegget forutsetter at barnetrygd og eventuelt underholdsbidrag er medtatt i skyldnerens inntektsgrunnlag.

Utgangspunktet er at foreldrenes forsørgelsesplikt gjelder til barnet er 18 år. Etter barneloven § 68 fortsetter imidlertid foreldrenes underholdsplikt i mange tilfeller etter 18 år, blant annet dersom barnet fortsetter vanlig skolegang, jf. bestemmelsens annet ledd. Vanlig skolegang vil normalt være skolegang til og med videregående skole. Satsene kan derfor benyttes så lenge foreldrene har underholdsplikt etter barneloven § 68. For barn over 18 år må det tas hensyn til at foreldrenes inntektsgrunnlag reduseres når barnetrygden faller bort.

Dersom barnet har egne midler, herunder ytelser fra Lånekassen, må det gjøres en konkret vurdering av i hvilken grad dette skal hensyntas ved fastsettelse av hva skyldneren kan beholde til underhold av barnet. Vi viser her til barneloven § 66 første ledd. Vi må kunne forutsette at barnet/ungdommen benytter seg av stipendordningen, men ikke at barnet/ungdommen tar opp lån.

Forskriften § 5 har satser for tillegg til samvær med barn. Ved beregning av barnebidrag er det fastsatt satser for samværsfradrag basert på samværsklasser, jf. forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 9, jf. vedlegget pkt. 4. Satsene i samværsklasse 3 og 4 inneholder også en andel av boutgiftene knyttet til samværet. Tillegget i § 5 er basert på satsene for beregning av samværsfradrag med fradrag for boutgifter.

Normalpresumsjonen er at foreldre har samvær med barna sine. Vi mener at det ikke er nødvendig at omfanget av samværet dokumenteres for at skyldneren skal få avsatt midler til dette. Dette er særlig med tanke på tilfeller hvor foreldrene har fleksible avtaler om samvær som ikke nødvendigvis er avtalefestet. Slike ordninger antas å være til barnas beste og reelle hensyn taler for at man normalt ikke bør være altfor streng med å kreve dokumentasjon for samvær.

Utgifter til reiser til samvær for barn, skal det gis egen avsetning for.

Satsene er i forskriften omtalt som et tillegg til satsene for voksne og gjelder så lenge foreldrene har underholdsplikt etter barneloven § 68, på samme måte som med satsene i forskriften § 4.

Det må vurderes individuelt om det skal tas hensyn til barnets egne midler, jf. barneloven § 66 første ledd.

Det gjøres et fradrag for «stordriftsfordel» ved samvær med flere barn. Ettersom foreldre med samværsrett ikke bor sammen med den andre forelderen, knyttes fradraget her opp mot antall barn man har samværsrett med, og ikke antall personer i husstanden. Det gjøres fradrag i tillegget på 20 % fra og med barn nummer tre som skyldner har samvær med, jf. forskriftens § 5 tredje ledd. Fradraget gjøres for de yngste barna.

Som et hjelpemiddel ved utregning av hvor stort rom det er for trekk, kan følgende regnestykke brukes:

Ved opphold på institusjon (f.eks. syke- og aldershjem) må det normalt betales egenandel til kommunen. Reglene om dette følger blant annet av forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester av 16. desember 2011. Kommunen fastsetter oppholdsutgiftene ved den enkelte boform. Egenandelen er ikke et fastsatt beløp, men beregnes konkret ut i fra den enkeltes økonomiske evne.

Egenandelen skal omfatte kost, losji, medisiner mv. samt helsetjenester som kommunen organiserer etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. forskriftens § 7. Dette innebærer at når det beregnes utleggstrekk på skyldnere som har langtidsopphold på institusjon, så er det ikke nødvendig å avsette til boutgifter og livsopphold, siden dette er omfattes av vederlagstrekket (egenandelen). Det anses som klart at hele vederlagstrekket omfattes av beløpet skyldneren har krav på å beholde, jf. deknl. § 2-7.

Etter at egenandelen er beregnet, skal beboeren sitte igjen med et beløp til egen disposisjon. Det er dette beløpet innfordringsmyndighetene etter omstendighetene kan nedlegge utleggstrekk i. Det vil være tilstrekkelig å avsette et mindre skjønnsmessig beløp som skal dekke utgifter av typen klær, hygieneprodukter og hobbyer. Dette er utgifter som normalt dekkes av den generelle livsoppholdssatsen og er utgifter som skyldneren har krav på å få avsatt til etter deknl. § 2-7 og forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning § 3.

Ved beregning av utleggstrekk for beboere på institusjon skal det altså avsettes til vederlagstrekket og et skjønnsmessig beløp som skyldneren skal ha til «lommepenger» for å få dekket nødvendige utgifter. Innfordringsmyndigheten kan deretter nedlegge utleggstrekk i et eventuelt overskytende.

Det er avklart i rettspraksis at skattekontoret kan nedlegge utleggstrekk så lenge arbeidsgiveren befinner seg i Norge, uavhengig av hvor skyldneren oppholder seg eller er bosatt. Dette har særlig betydning når det gjelder skyldnere som er bosatt i utlandet og som mottar ytelser fra NAV. En avgjørelse fra Høyesterett inntatt i Rt. 2005 s. 750 fastslår at det er adgang til dette. Saken gjaldt spørsmålet om ordinær namsmann hadde stedlig kompetanse til å beslutte utleggstrekk i pensjon utbetalt fra Norge til en pensjonist i Spania. I avgjørelsen er det vist til at «særnamsmenn – som inndriver skatter og avgifter – og Statens innkrevingssentral, [som] kan fastsette utleggstrekk overfor personer bosatt i utlandet».

Utgangspunktet når det nedlegges trekk er at det skal foretas en skjønnsmessig vurdering av hva skyldneren med rimelighet har krav på til livsopphold og boutgifter. En utfordring når det nedlegges trekk overfor skyldnere bosatt i utlandet, er at de norske livsoppholdssatsene åpenbart strekker lenger i en rekke land som følge av et lavere prisnivå i utlandet. Når skyldneren er bosatt utenfor Norge, bør man derfor regne om livsopphold og boutgifter til lokale forhold for å få en riktigere vurdering av hva som er rimelig livsopphold. Siden Norge er blant de dyreste landene i verden å bo og leve i, så vil en omregning i de aller fleste tilfeller medføre at det kan nedlegges et langt høyere trekk enn hvis skyldner hadde bodd i Norge.

Man skal primært benytte OECDs oversikt over bl.a. prisnivået i de ulike medlemslandene. Den sveitsiske banken UBS publiserer jevnlig dokumentet «Prices and Earnings», som gir en oversikt over bl.a. prisnivået i ulike land, dokumentet ligger gratis tilgjengelig på internett. Dette skal benyttes som en subsidiær kilde. Ved å bruke «Prices and Earnings», har man et utgangspunkt for den skjønnsmessige rimelighetsvurderingen når skyldneren befinner seg i utlandet.

Selve omregningen av utleggstrekkets størrelse til lokale forhold gjøres slik: Fremmed by/Oslo X livsoppholdssats (f.eks. Kiev 44 delt på Oslo 107,8 = 0,4081. 0,4081 ganger livsoppholdet 8658 tilsvarer 3533. Livsopphold i Ukraina er følgelig kr 3533 for en enslig uten barn).

Tallene i eksempelet er hentet fra «Price Levels». Det er oversikt med og uten husleie. Dersom man ikke har kunnskap om faktiske boutgifter, så regner man om med tallene for «inclusive rent». I tilfeller hvor boutgiftene er kjent, benyttes tallene for «exclusive rent». Det er et visst antall byer som er brukt i tabellen. I praksis betyr f.eks. Bangkok hele Thailand. Der skyldneren bor i et land som ikke er representert på lista, kan det tas utgangspunkt i «nærmeste» by (selv om dette er i nabolandet). Her må saksbehandler bruke skjønn.

Praksisen for å omregne livsoppholdet til lokale forhold med bakgrunn i UBS-tabellen, har blitt akseptert i rettspraksis, se bl.a. LB-2006-125840.