Første ledd første punktum hjemler ansvar for trekkpliktiges manglende etterlevelse av pliktene som gjelder forskuddstrekk eller skattetrekk etter § 5-4 første ledd.

Kap. 5 inneholder bestemmelser om forskuddstrekkordningen og om kildeskatteordningen for utenlandske arbeidstakere bosatt i utlandet. Paragraf 5-4 etablerer selve trekkplikten og definerer hvem som er trekkpliktige. Kapitelet for øvrig regulerer bl.a. en rekke forhold vedrørende trekkplikten; selve gjennomføringen av trekket (§ 5-10), hvilke ytelser det skal foretas trekk i (§ 5-6) samt plikten til å separere foretatt trekk fra den trekkpliktiges øvrige midler (§ 5-12).

Hoveddefinisjonen av trekkpliktig er det loven benevner som "arbeidsgiver", jf. § 5-4 første ledd. Begrepet arbeidsgiver defineres i lovens § 4-1 første ledd bokstav c): "Den som selv eller ved fullmektig utbetaler lønn eller annen godtgjørelse eller ytelse som det skal foretas forskuddstrekk, skattetrekk etter § 5-4 eller utleggstrekk i."

Som det fremgår av ordlyden avviker lovens arbeidsgiverbegrep vesentlig fra begrepets betydning i ordinær språklig forstand. Begrunnelsen er at skattebetalingslovens arbeidsgiverbegrep knytter posisjonen opp mot en faktisk utbetalingssituasjon.

Også andre enn "arbeidsgiver" kan være pliktige til å foreta forskuddstrekk. Dette gjelder f.eks. forsikringsselskaper for skattepliktig årsavkastning av sparedelen av en livsforsikring, jf. § 5-4 annet ledd.

Både forskuddstrekket og skattetrekket etter § 5-4 første ledd gjennomføres ved at den trekkpliktige "beregner trekkbeløpet og holder dette tilbake i oppgjøret med skattyter", jf. § 5-10.

Beløp som er trukket, det vil si holdt tilbake ved utbetaling til skattyter, pliktes innbetalt til skattekontoret innen frist som fastsatt i § 10-10.

Dersom ovennevnte plikter – trekkplikt og innbetalingsplikt – ikke etterleves, blir den trekkpliktige økonomisk ansvarlig for beløpet. Det vil si at skattekontoret kan kreve inn beløpet hos den trekkpliktige. Ansvarskravet er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. skattebetalingsloven § 16-1 annet ledd, jf. § 14-1.

Ansvar for manglende etterlevelse av plikten til å foreta forskuddstrekk eller skattetrekk etter § 5-4 vil regelmessig være forankret i at den trekkpliktige rent faktisk ikke har gjennomført selve trekket. I dette ligger at den trekkpliktige helt eller delvis har unnlatt å holde tilbake riktig beregnet trekkbeløp i oppgjøret med skattyter.

Vilkåret for å gjøre ansvar gjeldende på grunnlag av manglende trekketterlevelse er imidlertid videre enn at trekket rent faktisk er unnlatt. Dette følger av bestemmelsens formulering om at forskuddstrekk eller skattetrekk ikke blir foretatt "i samsvar med reglene i kapittel 5". Den trekkpliktige plikter etter loven § 5-12 første ledd å separere trukket beløp fra sine egne midler. Dette skjer primært ved at beløpet, senest første virkedag etter utbetalingen, settes inn på en skattetrekkskonto (særskilt bankkonto). Dersom saldoen på skattetrekkskontoen holdes så høyt at den til enhver tid dekker trekkansvar, kan løpende overføringer til kontoen unnlates. I stedet for skattetrekkskonto kan det stilles garanti for beløpet av foretak som har rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven.

Dersom trekket rent faktisk er gjennomført, men separeringen av trekkbeløpet ikke er sikret ved korrekt skattetrekkskonto eller ved garanti, antas det at ansvar vil kunne gjøres gjeldende. Dette standpunktet forankres i at ansvarskravet må anses forfalt til tross for at forfallstidspunktet for innbetaling av trekket etter § 10-10 ikke har inntruffet. Kravet er da tvangskraftig jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-4.

Å fremme et ansvarskrav vil ofte føre til at den trekkpliktige innfrir sine forpliktelser. Årsaken til dette er som regel at unnlatelse av å etterleve pliktene er straffbart, jf. skattebetalingsloven § 18-1 første ledd. Etter straffebestemmelsens annet ledd kommer ikke straff "til anvendelse dersom det beløp som er trukket eller skulle ha vært trukket innbetales til rett tid". "Rett tid" her er å forstå som innen de alminnelige forfallstidspunkter etter loven § 10-10. Straffebestemmelsen vil derfor være utilstrekkelig til å fremtvinge betaling i tilfeller hvor den trekkpliktige er økonomisk i stand til å betale. Dette fordi den trekkpliktige uten strafferisiko kan avvente de ordinære forfallstidspunktene. Å fremme et ansvarskrav vil derfor kunne ha positiv innvirkning på etterlevelsen i de tilfeller hvor betalingsevnen er til stede. I tilfeller hvor den trekkpliktige mangler evne til å etterleve sine forpliktelser, er det å fremme et ansvarskrav så tidlig som mulig av stor betydning.

Bestemmelsen i første ledd annet punktum etablerer ansvar for den som pålegges å foreta utleggstrekk etter skattebetalingsloven § 14-4.

Etter direktoratets oppfatning får ansvarsregelen anvendelse for skatte- og avgiftskrav i vid forstand, dvs. alle krav som loven gjelder for, jf. skattebetalingsloven kap. 1. I forarbeidene angir departementet at bestemmelsene "innebærer at skatteoppkreverne og skattefogdene kan rette et økonomisk krav mot arbeidsgiver dersom denne ikke foretar forskuddstrekk eller utleggstrekk eller unnlater å betale inn de trukne midlene". At skattefogdene (nå skattekontorene) er nevnt som innkrevingsmyndighet gjør det tydelig at ansvarsregelen for forsømmelse mot plikten til å foreta utleggstrekk gjelder alle skatte- og avgiftskrav.

Utleggstrekk er et tvangsinnfordringstiltak. Hjemmelen for utleggstrekk er skattebetalingsloven § 14-4. Denne bestemmelsen regulerer dessuten hva det kan tas utlegg i. I utgangspunktet følger utleggsadgangen dekningsloven § 2-7 jf. skattebetalingsloven § 14-4 annet ledd bokstav a. Adgangen til å nedlegge utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav er imidlertid noe videre jf. § 14-4 annet ledd bokstav b.

Plikten til å foreta utleggstrekk følger av at det nedlegges et pålegg om trekk. Kretsen av de som kan bli gjenstand for pålegg om utleggstrekk avgrenses av at de må avgi en ytelse som det er adgang til å nedlegge utleggstrekk i etter skattebetalingsloven § 14-4. Ytterligere avgrensning kan følge av lovens § 14-6.

Det er innkrevingsmyndigheten for kravet som det er nedlagt utleggstrekk for som kan ansvarliggjøre den trekkpliktige etter § 16-20.

Første ledd tredje punktum innfører en begrensning av ansvaret etter første og annet punktum. Det fremgår av tredje punktum at unnlatelse av å foreta pliktig trekk ikke medfører ansvar når "det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelighet eller mangel på tilbørlig aktsomhet". Ansvarsgrunnlaget er således et skyldansvar med omvendt bevisbyrde. Det er den trekkpliktige som må godtgjøre at han har handlet forsvarlig. Med "godtgjøre" må legges til grunn at det kreves noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Skyldansvar innebærer at den trekkpliktige må være noe å bebreide. Lovteksten gir anvisning på to skjønnstemaer for å rette eventuelle bebreidelser mot den trekkpliktige; at vedkommende har forsømt seg eller at det er utvist uaktsomhet. Dersom det foreligger unnlatt etterlevelse av en plikt er det nærliggende å anta at det foreligger en forsømmelse. Skattedirektoratet er av den oppfatning at ansvarsbegrensningen i tredje punktum må antas å være en snever unntaksbestemmelse. Et eksempel på et tilfelle hvor ansvarsbegrensningen kan komme til anvendelse fremgår av Lossius/Harbek/Grønnerud: Skattebetalingsloven med kommentarer (2003) side 455: Dersom arbeidsgiver på forhånd har fått uttalelse fra skatteoppkreveren i sin kontorkommune (nå skattekontoret) om at det ikke skal gjennomføres skattetrekk i vedkommende ytelse, vil det neppe kunne gjøres ansvar gjeldende mot ham, selv om det senere skulle vise seg at uttalelsen ikke var riktig på det tidspunktet den ble avgitt.

Ansvarsfrihetsregelen i tredje punktum gjelder bare brudd på trekkplikten. Når trekket faktisk er foretatt foreligger det en ubetinget plikt med hensyn til betalingsoppgjøret, dvs. overføring av trekkbeløpet til skattetrekkskonto eller innbetaling av beløpet.

Fra og med inntektsåret 2017 ble bestemmelsen i skattebetalingsloven § 5-4 annet ledd, om forskuddstrekk ved utbetaling av utbytte til utenlandske aksjonærer og forskuddstrekk i utbyttekompensasjon etter skatteloven § 10-11 tredje ledd, opphevet. Det skal ikke lenger foretas forskuddstrekk i slike utbetalinger. Fra samme tidspunkt gjelder ny § 5-4a som innfører en plikt for aksjeselskaper mv. til å foreta skattetrekk i aksjeutbytte til utenlandske aksjonærer, og en plikt for innlånere til å foreta skattetrekk i utbyttekompensasjon til kontraktsmotpart i utlandet etter avtale om verdipapirlån (kildeskatt på utbytte). Plikten til å foreta skattetrekk har klare likhetstrekk med det tidligere forskuddstrekket, men innebærer i motsetning til tidligere at skatten blir fastsatt idet trekket er gjennomført. Den skatt det trekkpliktige selskapet trekker, vil representere endelig fastsatt skatt. Bakgrunnen for endringene er ny fastsettingsmodell i skatteforvaltningsloven. For en nærmere redegjørelse for skattetrekksplikten og gjennomføring av denne, se kap. 5-4a og kap. 5-10a.

Ansvar for skatt på aksjeutbytte til utenlandsk aksjonær er som følge av dette ikke lenger omfattet av skattebetalingsloven § 16-20, men følger av ny § 16-21. For en nærmere redegjørelse, se kap. 16-21.