Tvangsfullbyrdelsesloven kap. 5 inneholder alminnelige regler om saksbehandlingen i saker for namsmannen, herunder § 5-16 om klage på namsmannens avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen. Det som kan påklages etter bestemmelsens første ledd er beslutninger (og mangler på slike) i prosessen fram til utlegg er tatt. Det foreligger ingen klageadgang for saksøkte ved «intet til utlegg», jf. Ot.prp.nr. 65 (1990–1991) side 135 og LE-2016-19613. Det er kun saksøkeren som har en slik adgang, jf. § 5-16 tredje ledd (kun aktuelt ved bruk av den ordinære namsmannen). Klage etter § 5-16 forutsetter at fullbyrdelsen ikke er avsluttet. Når det klages etter at utlegg er tatt, er klagehjemmelen tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26, men saksbehandlingsreglene i § 5-16 gjelder tilsvarende, jf. henvisning til «klage til tingretten etter § 5-16». Klage kan som hovedregel fremsettes inntil tvangsdekning er begjært. Klage som settes fram på dekningsstadiet må fremmes som innsigelser under tvangsdekningen. Retten kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-4 omgjøre namsmannens beslutninger, herunder oppheve utlegg i forbindelse tvangsdekning.

Dersom klagen gjelder valg av utleggsgjenstand må den fremsettes innen én måned etter at parten ble underrettet om utlegget, jf. § 7-26 tredje punktum. Den korte klagefristen er begrunnet i kreditors behov for vern mot at valget av utleggsgjenstand angripes lenge etter at utlegg er tatt. Når klagen defineres til å gjelde valg av utleggsgjenstand, vil § 7-26 tredje punktum uttømmende regulere når parten kan fremsette innsigelser. Når fristen på én måned er utløpt, er muligheten til å reise innsigelser mot valg av utleggsgjenstand tapt. Dette betyr også at retten vil være avskåret fra å oppheve utlegg på dekningsstadiet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 6-4. Rettspraksis viser at det er uten betydning om saken befinner seg på sikrings- eller dekningsstadiet når klagen fremsettes. Høyesterett uttaler i Rt. 1996 s. 73 at: «[…] § 7-26 3. punktum naturlig må ses som en spesialbestemmelse, slik at den regulerer uttømmende når det kan settes fram innsigelser mot valg av utleggsgjenstand som kunne vært satt fram allerede ved utleggsforretningen»

Hvilke typer innsigelser som faller inn under «valg av utleggsgjenstand» har vært drøftet i flere rettsavgjørelser. Det er i rettspraksis lagt til grunn at regelen i § 7-26 tredje punktum omfatter innsigelser om beslagsfrihet og beslagsforbud etter henholdsvis dekningsloven kapittel 2 og 3, jf. blant annet Rt.1996 s. 73 og Rt. 2001 s. 1093. Særlig når det gjelder beslagsforbud i medhold av dekningsloven kapittel 3 kan det anføres at Høyesterett går for langt i å beskytte kreditorinteresser. Rettsvern ved beslagsforbud etableres ved tinglysning, slik at en viss publisitet og notoritet er til stede. Ved å innskrenke muligheten til å klage etter § 7-26 tredje punktum, åpnes det for at en kreditor som kjenner beslagsforbudet kan spekulere i at det ikke kommer innsigelser innen énmånedsfristen. Der beslagsforbudet er knyttet til arv kan det videre anføres at en avskjæring av klage vil være en krenkelse av testators vilje. Slike hensyn ble anført av saksøkte i Rt. 2000 s. 93, men Høyesterett fant ikke grunn til å legge avgjørende vekt på dem.

Selv om rettspraksis åpner for det, ønsker ikke Skattedirektoratet at det ved utøvelse av særnamskompetansen tas utlegg i formuesgoder man vet er beheftet med beslagsforbud. For øvrig må det utvises skjønn der innsigelser knyttet til beslagsfrihet og beslagsforbud fremmes etter utløpet av énmånedsfristen. I enkelte tilfeller kan det være grunn til å ta hensyn til innsigelser som fremmes etter utløpet av fristen, selv om disse gyldig kan avvises med henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26 tredje punktum.

En innsigelse om at utlegget ikke er tilstrekkelig spesifisert vil ikke rammes av § 7-26 tredje punktum, se Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. august 2007 (LB-2007-111025). Videre vil fristen på én måned ikke gjelde der det anføres at utleggsgjenstanden helt eller delvis eies av tredjeperson. Slike innsigelser faller utenfor § 7-26 tredje punktum, uavhengig av om innsigelsen fremmes av tredjeperson eller av saksøkte selv, jf. kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg av 5. november 1999 (Rt. 1999 s. 1782) og kjennelse i Eidsivating lagmannsrett av 16. mars 2007 (RG 2007 s. 988).

Klager vil noen ganger anføre at utlegget er ugyldig fordi kravet som ligger til grunn for utleggsforretningen er feil. Skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd åpner for at skyldner i enkelte tilfeller kan få prøvet gyldigheten av det underliggende kravet gjennom klage på utleggsforretningen. Det fremgår av lovbestemmelsen at dette gjelder der det underliggende kravet er fastsatt etter skatteforvaltningsloven. Der skattekravet søkes innfordret ved utleggspant, vil en skattefastsetting kunne prøves selv om seksmånedersfristen (søksmålsfrist for enkeltvedtak om skattefastsetting) etter skatteforvaltningsloven § 15-4 første ledd er utløpt. Skattyter vil etter § 17-1 femte ledd alltid ha en ytterligere frist på tre måneder etter forføyning under tvangsfullbyrdelse som blir påklaget til tingretten. Dette skjer ved at skattyter klager til tingretten over utleggsforretningen og anfører som klagegrunn at skattefastsettingen er uriktig. Fristen er tre måneder regnet fra utleggsforretningen ble gjennomført. Reglene gjelder tilvarende for søksmålsfristen etter tolloven § 12-14 første ledd. Staten v/skattekontoret vil være part i saken og skal sende tilsvar til tingretten.

Retten avgjør i disse sakene om utlegget skal opprettholdes eller ikke, men må i den forbindelse ta (prejudisielt) stilling til skattefastsettingen. Saksbehandlingen for tingretten er i slike saker i hovedsak skriftlig, men retten kan beslutte muntlige forhandlinger med oppmøte og partsinnlegg av partene.

Det vises for øvrig til Skattebetalingshåndbokens kommentarer til kap. 17-1.8.

I medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 kan retten beslutte at klagen skal overføres til behandling ved allmennprosess. Dette innebærer at en av partene pålegges å reise søksmål for tingretten.

En mulighet er at påstanden i søksmålet er at utlegget oppheves med begrunnelse at fastsettingen er ugyldig/uriktig. I slike tilfeller skal tingretten på samme måte som beskrevet ovenfor, avgjøre om tvangsinnfordringstiltaket skal oppheves eller ikke. I denne forbindelse må retten prejudisielt ta stilling til om fastsettingen er gyldig/riktig eller ikke, men dette spørsmålet blir altså ikke endelig avgjort. Skattefastsettingen vil kun bli prøvet i tilknytning til spørsmålet om tvangsinnfordringstiltaket/utlegget skal opprettholdes. Også her er det Staten v/skattekontoret som er part i saken.

En annen mulighet er at påstanden i søksmålet (eller en av påstandene) er at fastsettingen er ugyldig/uriktig. Retten skal da avgjøre det materielle forhold som klagen gjelder (om fastsettingen er gyldig/riktig eller ikke), jf. § 6-6 tredje ledd, og den treffer da en judisiell avgjørelse. Retten avgjør altså ikke bare om tvangsinnfordringstiltaket/utlegget skal opprettholdes eller ikke, men også fastsettingens gyldighet/riktighet. I slike tilfeller skal skattekontoret utøve partsstillingen for både gyldigheten av fastsettingen og tvangssaken, se nærmere under kap. 17-1.5.

Klage skal fremsettes for det skattekontor som er særnamsmann i det aktuelle tilfelle. I bistandstilfellene er det således den som har avholdt utleggsforretningen som skal behandle klagen. Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Skriftlige klager skal være undertegnet av klageren, mens muntlige klager skal skrives ned av saksbehandleren som et eget dokument og underskrives av klageren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 første ledd. Dersom særnamsmannen ikke finner klagen berettiget, skal klagen uten opphold sendes tingretten med de tilhørende dokumenter og opplysninger i saken som anses nødvendig for at tingretten kan realitetsbehandle saken. Saken sendes tingretten i rettskretsen til vedkommende særnamsmann jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-8. Der utleggsforretning er avholdt etter bistandsbegjæring skal klagen sendes til tingretten i rettskretsen til oppkreveren som har avholdt utleggsforretningen, ikke til tingretten i rekvirentens rettskrets. En eventuell klage skal sendes til tingretten i den rettskrets hvor skattekontoret (innkrevingsavdelingen) har sitt kontor. Merk at endringen av tvfbl. § 5-16 annet ledd, hvor det fremgår at en klage som hovedregel skal fremsettes for tingretten i den rettskrets saksøkte bor, ikke gjelder for særnamsmannen.

Ved oversendelse til tingretten vil klager bli belastet med et rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 15.

Der skyldner når fram med klagen kan det bli fremsatt krav om dekning av saksomkostninger som knytter seg til utforming av klagen med videre. Spørsmål om dekning av saksøktes saksomkostninger i forbindelse med klage på utlegg avholdt av særnamsmann, behandles etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-2, ikke etter forvaltningsloven § 36. Se mer om dette i kap. 3.