Det viktigste moment for grensen mellom virksomhet og ikke-økonomisk aktivitet som f.eks. fritidsaktivitet, sosialt arbeid mv., er kravet om at aktiviteten er egnet til å gi skatt­yter økonomiske fordeler. Det avgjørende er om aktiviteten objektivt sett er egnet til å gi overskudd når en ser aktiviteten over en passende tid. Se som eksempel:

• HRD i Utv. 1965/555 (Rt. 1965/1159) (Vister) (travsport)
• HRD i Utv. 1985/386 (Rt. 1985/319) (Ringnes) (jordbruk)
• HRD i Utv. 1995/1127 (Rt. 1995/1422) (Kiønig) (jordbruk/skogbruk)
• LRD 19. januar 1989 (Frostating) i Utv. 1989/92 (fiske med egen båt)
• LRD 6. august 1991 (Eidsivating) i Utv. 1991/1388 (travsport)
• LRD 24. januar 1992 (Eidsivating) i Utv. 1992/197 (utleie av lystbåter mv.)
• LRD 25. november 1994 (Gulating) i Utv. 1994/1169 (utleie av båter)
• LRD 13. mars 1996 (Gulating) i Utv. 1996/563 (kjøp og videresalg av bruktbiler)
• LRD 7. desember 1998 (Borgarting) i Utv. 1999/33 (travpremier ikke ansett som opptjent i virksomhet)
• LRD 5. desember 2001 (Hålogaland) i Utv. 2002/53 (fiske ansett som virksomhet)
• LRD 2. oktober 2002 (Frostating) i Utv. 2002/1413 (avl og travdeltakelse under ett ansett som virksomhet)

Det foreligger i tillegg en rekke andre dommer, spesielt URD, som det av plasshensyn ikke er referert til.

En aktivitet som hittil har gått med underskudd, men som ellers ville bli ansett som virksomhet, må normalt anses som virksomhet når den utelukkende drives i den hensikt å tjene penger, og hvor det ikke er andre motiver. Se f.eks. HRD i Utv. 1995/1127 (Rt. 1995/1422) (Kiønig).

Dersom en aktivitet som har vært ansett som virksomhet, avtrappes på grunn av skatt­yters alder, bør en utvise forsiktighet med å omklassifisere virksomheten hos denne skatt­yter.

Det er det reelle overskuddet i vurderingsperioden som skal legges til grunn, ikke det skattemessige resultat (skattemessig overskudd). Ved vurdering av det reelle overskuddet må f.eks. investeringer fordeles over forventet faktisk levetid uavhengig av årets saldoavskrivninger. Grunnlagsinvesteringer som ikke verdiforringes, skal ikke trekkes fra i det reelle overskuddet, selv om de etter skattereglene kan fradragsføres. Verdiøkende vedlikeholdskostnader skal fordeles over en passende periode, selv om de kan fradragsføres ved skattefastsettingen. Det skal også tas hensyn til eventuell økning i omsetningsverdien på formuesobjekter i virksomheten, f.eks. på forretningseiendom. Dette gjelder også for jord- og skogbrukseiendom som kan realiseres helt eller delvis skattefritt pga. eiertid. Videre skal det tas hensyn til egenutviklede immaterielle verdier, f.eks. patentrettigheter.

Det reelle overskuddet av virksomheten må beregnes før det gjøres tillegg for passive inntekter som ikke har naturlig tilknytning til driften. Slike passive inntekter kan f.eks. være årlige erstatninger for vannfallsrettigheter. Tilsvarende gjelder for kostnader. Ved vurdering av om det er overskudd i en jordbruksvirksomhet, skal inntekter/kostnader vedrørende våningshus/kårbolig holdes utenfor.

Overskuddet må i alminnelighet dekke en rimelig forrentning av kapitalen. Hvis skatt­yter er aktiv, må overskuddet kunne forventes å gi en rimelig eierlønn. Kravet til kapitalavkastning og eierlønn må vurderes konkret for den enkelte virksomhet. I landbruksnæringer vil det f.eks. stilles mindre krav til eierlønn og avkastning enn av kapital plassert i annen virksomhet.

Ved vurderingen av forrentningen i forhold til brutto kapital i virksomheten, må det reelle overskuddet regnes før fradrag for gjeldsrenter. Ved vurderingen av forrentningen i forhold til egenkapitalen, må det reelle overskuddet regnes etter fradrag for gjeldsrenter.

Driver skatt­yter atskilte virksomheter, må det reelle overskudd vurderes separat for hver virksomhet. Hva som skal anses som atskilte virksomheter må vurderes konkret, bl.a. må det vurderes om de forskjellige aktivitetene har en naturlig driftsmessig sammenheng og/eller om det brukes samme driftsmidler i de ulike aktivitetene.

Skogbruk og jordbruk som hver for seg oppfyller virksomhetskriteriene, skal vurderes som egne virksomheter, se emnet «Skogbruk», pkt. 1.4. Høyesterett har lagt til grunn at dersom visse vilkår er oppfylt, kan jord- og skogbruk ses under ett ved virksomhetsvurderingen. Det vil i slike tilfeller regelmessig være jordbruksdriften som er av en slik karakter at den alene ikke kan anses å oppfylle kravene til virksomhet. Se HRD i Utv. 1995/1127 (Rt. 1995/1422) (Kiønig). Det må i slike tilfeller likevel settes minstekrav til aktivitet og driftsapparat for at det kan betegnes som jordbruk i det hele.

Driver en skatt­yter både høyfjellshotell og slalåmbakke for hotellets gjester, vil disse aktivitetene måtte bedømmes under ett. Se URD 20. mars 1987 (Indre Follo herredsrett) i Utv. 1987/606.

Det som skal vurderes er muligheten for at aktiviteten(e), slik den (de) drives av skatt­yter, skal kunne gi overskudd i fremtiden. Hvilken vekt som skal legges på skatt­yters planer for fremtidig drift må vurderes konkret. Det må tas hensyn til bl.a. lengden på planleggingsperioden, hvor konkrete planene er, om de har gitt seg uttrykk i innkjøp, utført arbeid mv.

Hvor lang tidsperiode som skal tas med i vurderingen av om en aktivitet er egnet til å gi overskudd, må avgjøres i det enkelte tilfelle. F.eks. vil det reelle overskudd (og ikke det skattemessige resultat) fra skog måtte vurderes over meget lang sikt.