Kapitalinntekt kan være

• årlig avkastning, f.eks. utbytte av verdipapirer, inntekt ved utleie av løsøre og fast eiendom, eller
• gevinst ved salg, f.eks. av verdipapirer og fast eiendom

Dersom formuesobjektet/kapitalen anses å gå inn i en annen virksomhet, blir inntekten en del av vedkommende virksomhet. Nærmere om hva som omfattes av virksomheten, se nedenfor.

Når inntekten ikke inngår i annen virksomhet må det avgjøres om forvaltningen av formuesobjektet/kapitalen må anses som en virksomhet i seg selv. Det viktigste moment for grensen mellom virksomhet og passiv kapitalforvaltning vil være aktivitetens omfang. Ved vurderingen må det legges vekt på hvor mye av avkastningen som skyldes aktiviteten og hvor mye som skyldes kapitalverdien.

Ved vurderingen av aktivitetens omfang må det legges vekt på alle typer aktivitet som skal tilordnes skatt­yter (både fysisk og ikke-fysisk), f.eks. arbeid med å administrere. Aktivitet i form av utøvelse av eierbeføyelser er imidlertid ikke tilstrekkelig til at det anses å foreligge virksomhet. Som eksempel, se Utv. 1990 s. 1084 (Rt. 1990 s. 958 (Quatro) (Det var ikke påvist at et morselskap utøvet noen "overordnede styrings- og ledelsesfunksjoner" overfor sitt datterselskap, ut over det som naturlig fulgte av eierforholdet. Om et tilfelle hvor et holdingselskaps aktiviteter oppfylte virksomhetskravet, se HRD (HR-2018-2338-A) i Utv. 2019/1 (Yara). (En betydelig del av konsernets hovedkontorfunksjoner var her lagt til morselskapet. Dette gjaldt bl.a. administrative og finansielle tjenester og strategiske analyser knyttet til forretningsutvikling. Konsernledelsen utøvet strategisk utvikling og ledelse av konsernselskapene som gikk ut over eier- og styreoppgaver i datterselskapene. Konsernstabene utøvet også en rekke funksjoner for konsernselskapene ved å yte ulike tjenester som bl.a. finans, strategi, HR, juridisk arbeid, skatt og transaksjoner.)

Om styreverv mv., se pkt. 3.3.3.

Aktiviteten behøver ikke å være utøvet av skatt­yter selv, men aktiviteten må være utført for skatt­yters regning og risiko.

Aktiviteten vil være utført for skatt­yters regning og risiko hvor den er utført av personer ansatt hos skatt­yter, eventuelt av deltakere i selskap med deltakerfastsetting. Er det etablert et forvaltningsapparat med ansatte, eget kontor og driftsmidler, trekker dette i retning av å anse aktiviteten som virksomhet.

Når skatt­yter har satt bort arbeidet til andre, f.eks. advokat, må det vurderes konkret om den andres aktivitet kan tilordnes skatt­yter, dvs. om aktiviteten utøves for skatt­yters regning og risiko. Som eksempler, se:

• HRD i Utv. 1968/75 (Rt. 1967/1570) (Huseby Kvaalen) (Skatt­yter hadde arvet en større eiendom og oppførte i løpet av en femårsperiode 11 boenheter på eiendommen, som ble solgt til forskjellige kjøpere. Salgsgevinstene måtte anses som virksomhetsinntekt. Det hadde ingen betydning at arbeidene var satt bort til forretningsfører, byggmester mv. Aktiviteten gikk langt ut over en vanlig kapitalanbringelse.)
• HRD i Utv. 2013/711 (Rt. 2013/421) (Tronviken ANS) (To personer kjøpte opp en fordringsmasse på ca. 300 kundefordringer til samlet pålydende ca. kr 8 332 000. Inndrivingen av fordringene var satt bort til tre inkassoselskaper. Fordringene ble lagt inn i et ANS som de to stiftet. Selve innehavet av en slik fordringsmasse krevde så stor aktivitet at det måtte anses som virksomhet. Det hadde ingen betydning at inndrivingen var overlatt til tre inkassoselskaper.)

Kravet til aktivitetens omfang vil variere og må vurderes over noe tid avhengig av virksomhetens art.

Står man overfor en avkastning som klart overstiger en normal avkastning på den investerte kapitalen, vil dette i tvilstilfeller kunne være et moment for at det foreligger virksomhet, jf. LRD 10. august 1995 (Borgarting) i Utv. 1995/965.

Er aktivitet utover ivaretakelse av eierbeføyelsene utført av en aksjonær i et aksjeselskap eller av andre nærstående, kan det oppstå spørsmål om aktiviteten skal anses utført for selskapets regning og risiko eller om den skal anses utført for aksjonærens eller den nærståendes egen regning og risiko. Er aksjonæren eller den nærstående lønnstaker i selskapet, anses aktiviteten utført for selskapets og ikke aksjonærens eller den nærståendes regning og risiko, se f.eks. Utv. 1980/622 (Rt. 1980/1436) (Kahrs). Tilsvarende gjelder hvor aksjonæren har andre stillinger i selskapet. I andre tilfeller kan aksjonærens eller den nærståendes engasjement for selskapet etter en konkret vurdering bli ansett som en egen virksomhet.

Utøvelse av styreverv anses som ivaretakelse av eierbeføyelser. Har skatt­yteren styreverv eller et annet verv i selskapet, kreves det en aktivitet som går ut over rammene for dette vervet, for at aktiviteten overfor selskapet skal anses som en egen virksomhet. Som eksempler, se

• Utv. 2015 s. 1365 (Rt. 2015 s. 628 (Solér). (En aksjonær ble ansett for å drive virksomhet med å forsøke å bygge opp en profesjonell fotballklubb. Det ble lagt vekt på at aksjonæren hadde drevet et særdeles aktivt eierskap, at han hadde tatt en betydelig personlig risiko ved å investere og garantere for lån og at han hadde dekket kostnader til reisevirksomhet og andre løpende utgifter. Innsatsen i form av kapital, garantier og arbeid var etter en objektiv vurdering egnet til å gi overskudd.)
• Utv. 2017/1084 (HR-2017-628-A) (Thingaard). (En investor, som drev personlig virksomhet som gikk ut på oppkjøp og restrukturering av bedrifter, overførte virksomheten til sitt eget aksjeselskap (Thinggaard). Investoren drev gjennom dette selskapet en aktivitet i Peterson-gruppen, hvor Thinggaard var aksjonær, som gikk langt utover det arbeid som kunne knyttes til styrevervene. Aktiviteten besto i långivning, integrert rådgivning, administrasjon og ledelsesmessig støtte. Denne aktiviteten ble ansett som virksomhet for Thinggaard. Om spørsmålet om fradragsrett for tap på en fordring som Thinggaard hadde på et selskap i Peterson-gruppen, se emnet «Fordringer», pkt. 8.3.8
• Utv. 2017/1088 (HR-2017-627-A) (Raise). (Et morselskap i et konsern hadde etablert et datterselskap (Raise International) som skulle forestå internasjonal virksomhet. I den forbindelse hadde datterselskapet etablert datterdatterselskap i Sverige og UK og bl.a. gitt lån til datterdatterselskapet i UK. Datterselskapet ble nektet fradrag for tap på dette lånet da virksomhetskravet i sktl. § 6-2 annet ledd annet punktum ikke var oppfylt. Kostnader som var knyttet til de personene som arbeidet med utenlandssatsingen ble delvis dekket på overordnet nivå og dermed som arbeid for morselskapet, og delvis på et operativt nivå som arbeid for datterdatterselskapene. Raise International ble ikke belastet for noen av kostnadene ved utenlandssatsingen, og Høyesterett fant ikke tilstrekkelige objektive holdepunkter for at aktiviteten kunne anses drevet for dette selskapets regning. Ivaretakelse av posisjonene som styreleder og daglig leder i samsvar med kravene i aksjeloven utgjorde ikke i seg selv tilstrekkelig aktivitet som oppfylte virksomhetskravet.)
• Utv. 2017/1291 (LB-2016-67586) (Morpol). (Et morselskap i et konsern hadde ytet lån til et datterdatterselskap som senere ble solgt. Salget førte til at fordringen gikk tapt. Retten la til grunn at morselskapet var et eierselskap som forvaltet sine eierinteresser i datterselskapene med sikte på størst mulig samlet utbytte. All operasjonell virksomhet ble utført av datterselskapene. Det var ikke virksomhet i seg selv at morselskapet i kraft av å være aksjonær utøvet overordnet styring og ledelse av datterselskap. Det var derfor ikke grunnlag for fradrag for tap på fordringen etter sktl. § 6-2 annet ledd.)
• Utv. 2018/197 (LG-2017-63452) (Morpol) (Saken gjaldt tap hos Marine Farms AS, som senere hadde blitt innfusjonert i Morpol ASA. Et vietnamesisk datterselskap drev med fiskeoppdrett, og flere av de ansatte i det norske morselskapet hadde hatt en aktiv rolle i oppbyggingen og driften av det vietnamesiske datterselskapet. Dette gikk blant annet ut på utvikling av teknologi, kompetanseoverføring og arbeid med salg og markedsføring av datterselskapets produkter. Den aktiviteten som morselskapets ansatte hadde utøvd over tid, med det formål å øke verdien på investeringene i det vietnamesiske datterselskapet, var så omfattende at morselskapet måtte anses å drive virksomhet.)
• Utv. 2018/259 (LB-2016-190444) (Ravnaas). (Ravnaas eide aksjer i holdingselskapet Start Igjen AS, som igjen eide to datterselskaper. Ravnaas var ulønnet styreleder i to av selskapene. Retten kom til at Ravnaas' aktivitet i Start Igjen AS og datterselskapene måtte ses som en integrert økonomisk aktivitet som ble drevet for Ravnaas' egen regning og risiko. Aktiviteten var av tilstrekkelig omfang og var egnet til å gå med overskudd.)

Det må på selvstendig grunnlag vurderes konkret om aksjer og andre verdipapirer er eid i virksomhet eller ikke, se emnet «Tap». Det kan være virksomhet i seg selv å eie, kjøpe og selge aksjer og andre verdipapirer, såfremt omfanget av aktiviteten er tilstrekkelig stor, se FIN 2. mars 1993 i Utv. 1993/495 og HRD i Utv. 1962/215 (Rt. 1962/273) (forutsettes at kjøp og salg av verdipapirer/aksjer for egen regning og risiko kan bli ansett som virksomhet).

Ved avgrensningen mot passiv kapitalplassering legges blant annet vekt på om handelen med aksjer og andre verdipapirer er systematisk og vedvarende, samt antall transaksjoner og omsetningens størrelse. Videre er det av betydning om formålet med aktiviteten er å oppnå kortsiktige gevinster i motsetning til en passiv plassering ut fra et langsiktig mål.

Som eksempler, se BFU 07/2006 (ikke ansett som virksomhet) og BFU 24/2006 (ansett som virksomhet).

Om et tilfelle hvor skatt­yters aktivitet i forbindelse med en aksjeinvestering ble ansett som en del av oppgavene som tilligger daglig leder/styreleder i det selskap skatt­yter hadde investert i, og derfor ble ansett som passiv kapitalforvaltning, se BFU 07/2014. (Saken gjaldt spørsmålet om vilkårene for skattefri omdanning til aksjeselskap var til stede, se emnet «Virksomhet – omdanning/skifte av eierform»).

Forvaltning av bankinnskudd og lignende vil aldri i seg selv kunne anses som virksomhet uansett om det faktisk er utøvet en betydelig aktivitet.

Kjøp og videresalg av bruktbiler vil ofte bli ansett som virksomhet, også når dette skjer på fritiden, se LRD 13. mars 1996 (Gulating) i Utv. 1996/563. Se også URD 17. februar 1994 (Toten herredsrett) i Utv. 1994/287.

Om et tilfelle hvor forvaltning av en fordringsmasse på rundt 300 fordringer oppfylte kravet til virksomhet, selv om innkrevingen av fordringene ble gjort av inkassoselskaper, se HRD i Utv. 2013/711 (Rt. 2013/421), referert i pkt. 3.3.2.

Prosjektering og oppføring av ett eller flere bygg for egen regning og risiko med tanke på videresalg vil ofte medføre aktivitet av et slikt omfang og varighet at kravet til virksomhet er oppfylt. Om et tilfelle hvor oppføring og salg av to tremannsboliger oppført av grunneier med sikte på salg, ble ansett som virksomhet, se HRD i Utv. 1968/75 (Rt. 1967/1570). I LRD 6. juli 2009 (Agder) i Utv. 2009/1163 ble en personlig skatt­yter ansett å drive virksomhet gjennom oppføring og salg av en hytte. (Skatt­yter var også majoritetseier og daglig leder av et aksjeselskap som drev med oppføring av hytter for salg. Skatt­yter ble ikke identifisert med aksjeselskapet, men kompetanse, kontaktnett og forretningsvilkår som var utviklet gjennom aksjeselskapet ble vektlagt i retning av virksomhet. Det samme ble oppføring og salg av en annen hytte året før, selv om den gevinsten ble ansett som kapitalinntekt.)

I BFU 4/2009 ble et boligsameie ansett å drive virksomhet i forbindelse med prosjektering, bygging og salg av tre leiligheter. Se også BFU 26/2014 som gjaldt et borettslag som skulle oppføre en ny toppetasje med tolv nye leiligheter.

Om deltakelse i pyramideorganisasjoner og pyramidespill, se pkt. 3.2.20.

Inntekt av kapital investert i skip anses i praksis som virksomhetsinntekt selv om skipet er utleid på langtidskontrakt uten mannskap eller utstyr.

Om skogbruk, se emnet «Skogbruk».

Ved salg av tomter må det vurderes om arealet har inngått som driftsmiddel i en virksomhet, for eksempel en jord- eller skogbrukseiendom, se nærmere i emnet «Enkeltpersonforetak – beregnet personinntekt (foretaksmodellen)», pkt. 4.3.3. Tomtegevinsten skal i så fall anses som en del av virksomhetsinntekten. I andre tilfeller må det vurderes om arbeidet med tilrettelegging og salg av tomtearealet kan anses som en virksomhet i seg selv. Dette må vurderes på vanlig måte, hvor det særlig må legges vekt på aktivitetens omfang.

Om tilfeller hvor gevinst ved salg av tomter ble ansett å være virksomhetsinntekt, se URD 26. april 1991 (Nedre Romerike herredsrett) i Utv. 1991/673 og URD 18. januar 2011 (Fjordane tingrett) i Utv. 2011/247. Se også BFU 33/2006, hvor det ble ansett å foreligge virksomhet og BFU 39/2006, hvor det ikke ble ansett å foreligge virksomhet. Om et tilfelle hvor det ikke ble drevet jordbruksvirksomhet, men hvor salg av tomter ble ansett som salg av driftsmiddel fra annen virksomhet som gikk ut på utnyttelse av eiendommens potensiale til annen aktivitet, se BFU 59/2006.

Om et tilfelle hvor gevinst ved salg av tomter ikke ble ansett å være virksomhetsinntekt, se BFU 11/2014. (Sameierne i en tomt engasjerte et arkitektkontor for å utarbeide reguleringsplan med sikte på videresalg. Tomtesalgsgevinsten ble ansett som kapitalinntekt for sameierne.)

Hvorvidt det er virksomhet i seg selv å leie ut bygninger, herunder boligbygg og fritidseiendommer, må bedømmes konkret hvor en bl.a. tar hensyn til

• bygningens størrelse
• omfanget av aktiviteten, se nedenfor
• aktivitetens varighet

Aktivitetsnivået må normalt bedømmes over noe tid. Også aktivitet av kortere varighet (for eksempel noen måneder) vil kunne regnes som virksomhet (se BFU 24/2010). Det må foretas en helhetsvurdering, men som utgangspunkt kan en gå ut fra at det er virksomhet å leie ut til

• forretningsformål, mer enn ca. 500 kvm
• bolig- og fritidsformål, 5 boenheter eller mer

Normalt vil utleie av flere bygninger anses som én inntektsgivende aktivitet ved vurderingen av om det foreligger virksomhet. Dette gjelder også om bygningene ligger i forskjellige kommuner i Norge eller befinner seg i utlandet. Utleieforhold i bygninger hvor skattegrunnlaget fastsettes etter sktl. § 7-2, skal holdes utenfor ved vurderingen av om de øvrige utleieforhold skal anses som virksomhet, se BFU 25/2007.

Også utleie i mindre omfang enn nevnt ovenfor kan være virksomhet. Dette vil bl.a. være tilfelle når skatt­yter har et høyt aktivitetsnivå, f.eks. i forbindelse med intensiv korttidsutleie, tilsyn og vask av lokalene eller lignende. Som eksempel, se BFU 6/2016, hvor omfattende korttidsutleie av to leiligheter klart ble ansett som virksomhet. Ved korttidsutleie vil aktivitetsnivået ofte være høyt, slik at det etter omstendighetene kan foreligge virksomhet selv om det bare er én boenhet som leies ut. Det samme gjelder hvis det for en boenhet er flere separate leieforhold, eller f.eks. når utleiers aktivitet medfører at utleien fremstår nærmest som pensjonatdrift.

Unntaksvis kan inntekt av utleie i et større omfang enn nevnt ovenfor bli ansett som kapitalavkastning når aktivitetsnivået er spesielt lavt, f.eks. fordi det er inngått langtidskontrakt og leieren har ansvaret for indre og ytre vedlikehold og skal dekke alle kostnader. Se for øvrig HRD i Utv. 1973/565 (Rt. 1973/931), LRD 28. oktober 1983 (Agder) i Utv. 1983/643 og LRD 10. august 1995 (Borgarting) i Utv. 1995/965. Om et tilfelle hvor det ble fastslått at skatt­yter hadde drevet næringsvirksomhet med utleie av fast eiendom da han overførte eiendommene til et nyopprettet aksjeselskap, se LRD 10. januar 2012 (Gulating) i Utv. 2012/843.

Arbeid som i samsvar med leiekontrakten utføres for leietakers regning og risiko, skal ikke tilordnes utleier som aktivitet.

Inntekter fra tomtefeste anses ikke som inntekt av jord-/skogbruksvirksomhet. Bare unntaksvis anses tomtefeste som en egen virksomhet. Se som eksempel BFU 03/2006 (Utleie av 60 tomter med årlige leieinntekter på kr 140 000 ble ikke ansett som egen virksomhet) og BFU 4/2011 (utleie av tomter ikke ansett som virksomhet). Se likevel BFU 12/2014 (Utleie av 300 tomter kombinert med salg og innløsning av tomter ble ansett som virksomhet).

Om bortforpaktning av jordbrukseiendom, se emnet «Jordbruk – forpaktning».

Ved kombinert utleie, for eksempel av bygning og grunn, må det vurderes konkret om de forskjellige utleieaktivitetene skal sees under ett for å avgjøre om det foreligger virksomhet. Ved vurderingen kan det legges vekt på de momenter som er nevnt i pkt. 7.1. Om bortforpaktning av gårdsbruk, se emnet «Jordbruk – forpaktning», pkt. 6.2.

Vedvarende virksomhet med ikke ubetydelig utleie av løsøre på korttidskontrakter, vil vanligvis anses som virksomhet.

Langtidsutleie av løsøre vil normalt ikke anses som virksomhet, se HRD i Utv. 1980/176 (Rt. 1980/173) og FIN 21. oktober 1983 i Utv. 1983/473. Utleien kan likevel måtte anses som virksomhetsinntekt når utleier utøver aktivitet av et visst omfang, f.eks. i forbindelse med vedlikehold. Det er et moment ved vurderingen om utleier får vederlag utover dekning av verditap på gjenstanden samt en rimelig avkastning av den investerte kapital.

Forfattere og oversettere som mottar vederlag i form av royalty skal anses som næringsdrivende. For godtgjørelser fra forlegger til forfatter/oversetter følger dette av FSSD § 12-2-2 annet ledd. Royalty som oppebæres av andre, f.eks. arvinger mv., anses som kapitalinntekter.