Rederiskatteordningen gjelder bare for selskaper som eier en eller flere av følgende typer eiendeler, se sktl. § 8-11 tredje ledd jf. første ledd:

• skip i fart
• skip som driver transport av personell eller forsyninger, taubåter, entreprenørskip eller andre hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet
• fartøy som brukes i virksomhet knyttet til oppsetting, reparasjon, vedlikehold og demontering av vindmøller til havs
• aksjer i andre aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som faller inn under rederiskatteordningen
• andel i selskap med deltakerfastsetting hvor inntekten fastsettes etter rederiskatteordningen for rederibeskattede deltakere
• andel i NOKUS hvor inntekten fastsettes etter rederiskatteordningen for rederibeskattede deltakere

Andelen av aksjer eller andel i andre selskaper som faller inn under rederiskatteordningen må utgjøre minst 3 % gjennom hele inntektsåret for at aksjene eller andelen i selskapet skal anses som kvalifiserende eiendel, jf. sktl. § 8-11 annet ledd.

Selskaper som bare leier skip uten å eie kvalifiserende eiendeler, omfattes ikke av rederiskatteordningen. På den annen side kan et bortleid skip anses som lovlig eiendel for utleier, også om det leies bort på bareboat-vilkår. Ved bortleie på bareboat-vilkår må leietakeren disponere skipet på en måte som gjør at det tilfredsstiller kravene til å være lovlig eiendel, se pkt. 2.3. Om begrensninger i retten til innleie og utleie av skip innenfor rederiskatteordningen, se pkt. 2.5.8 flg.

Spørsmålet om selskapet er eier av et skip eller en selskapsandel må vurderes etter de vanlige reglene, se emnet «Eierbegrepet». Om et eksempel hvor overføring av formelt eierskap i skip til en utenlandsk bank gjennom et trustarrangement ikke kunne anses som overdragelse av eiendomsrett, se Utv. 2017/396 (SFS - forhåndsuttalelse). En avtale som i formen fremstår som en leieavtale kan for skatteformål bli ansett som en avtale om overdragelse av skipet, f.eks. ved finansiell leasing. Om hvem som er eier av en bortleaset eiendel, se emnet «Leasing». Et eksempel fra praksis fra SFS er referert i Utv. 2011/297 (forhåndsuttalelse). Se også Utv. 2011/299 (SFS - BFU) hvor det ved inngåelsen av en bareboat-kontrakt også var inngått en avtale om kjøpsopsjon.

Begrepet "skip i fart" stiller krav både til karakteren av fartøyet, fartøyets størrelse, den virksomhet som drives og fartsområdet. Begrepet "skip i fart" er også benyttet i sktl. § 6-61 om særskilt fradrag for sjøfolk, se emnet «Sjøfolk». Som utgangspunkt skal begrepene bety det samme etter de to regelsettene, se Utv. 2019 s. 436 (SKD). Ved vurderingen av om et fartøy anses som "skip i fart" etter § 8-11 første ledd er det imidlertid karakteren av selve skipet og virksomheten som er avgjørende, og det er av underordnet betydning om de som er ombord har rett til sjømannsfradrag, se Utv. 1997 s. 405 FIN.

Et grunnleggende krav for at et fartøy skal anses som skip i fart er at det er i bevegelse under utøvelse av virksomheten. Skip i stasjonær virksomhet regnes ikke som skip i fart, se FSFIN § 8-11-1 bokstav d.

For å bli ansett som skip i fart, må skipet som utgangspunkt ha eget fremdriftsmaskineri. Dette kravet gjelder uavhengig av skipets størrelse og driftsområde.

Et skip uten eget fremdriftsmaskineri, f.eks. en lekter, kan imidlertid bli ansett som skip i fart hvis det drives i tilknytning til skip i fart med eget fremdriftsmaskineri, jf. FSFIN § 8-11-1 første ledd bokstav b. I tillegg kreves det at skip uten eget fremdriftsmaskineri er sjøgående (dvs. at skipet ikke i det vesentlige går i fart på innsjøer og elver), er minst 1000 brutto registertonn og er registrert i et EØS-register, jf. FSFIN § 8-11-1 fjerde ledd.

For å bli ansett som skip i fart må skipet i tillegg som utgangspunkt være på 100 brutto registertonn eller mer, jf. FSFIN § 8-11-1 første ledd bokstavene a. Om unntak for utenriksfart, se pkt. 2.2.5.

Skip i stasjonær virksomhet og havnetrafikk anses som utgangspunkt ikke som skip i fart, jf. FSFIN § 8-11-1 første ledd bokstav d. Dette gjelder selv om skipet er på 100 brutto registertonn eller mer. Det samme gjelder skip som driver annen virksomhet over et begrenset fartsområde, hvor utseilt distanse ikke overstiger 30 nautiske mil. Utseilt distanse er distansen mellom turens utgangspunkt og det lengst bortliggende anløpssted for turen, målt etter den direkte skipslei mellom disse to punktene, uten hensyn til anløp underveis. Overstiger den utseilte distansen 30 nautiske mil i mer enn to tredjedeler av antall dager i inntektsåret, anses skipet for å være i fart. Seiler skipet bare deler av året, skal beregningen gjennomføres forholdsmessig. Se SKD 10. april 2019 i Utv. 2019/436.

Taubåter som er på 100 brutto registertonn eller mer kan likevel bli ansett som skip i fart dersom taubåten driver virksomhet som nevnt i mindre enn halve inntektsåret. Ventedager skal i denne forbindelse fordeles forholdsmessig mellom stasjonær virksomhet og havnetrafikk på den ene side og annen transportvirksomhet på den annen side.

Om taubåter i petroleumsvirksomhet, se pkt. 6.4.6.

Skip i utenriksfart som har eget fremdriftsmaskineri anses som skip i fart, uavhengig av størrelse og fartsområde, jf. FSFIN § 8-11-1 annet ledd første punktum. For taubåter i utenriksfart gjelder de samme krav som for taubåter i innenriksfart, se pkt. 6, med det unntak at taubåter i utenriksfart kan være mindre enn 100 bruttoregistertonn.

For skip uten eget fremdriftsmaskineri som drives i tilknytning til skip i fart med eget fremdriftsmaskineri gjelder det et krav om 1000 brutto registertonn for at fartøyet skal bli ansett som skip i fart, jf. FSFIN § 8-11-1 fjerde ledd, jf. første ledd bokstav b. Dette gjelder selv om skipet går i utenriksfart.

Skip som vesentlig går i fart på norske innsjøer og elver anses ikke som skip i fart, jf. FSFIN § 8-11-1 bokstav c. Tilsvarende unntak gjelder ikke for skip som går på utenlandske innsjøer og elver.

Losjiskip, skip som brukes som arbeidsplattformer, misjonsskip, teaterskip o.l. som har sitt fartsområde i eller mellom norske havner anses ikke som skip i fart, jf. FSFIN § 8-11-1 bokstav e. Det samme gjelder for ferger eller passasjerfartøy i rutetrafikk mellom norske havner, når rutens distanse mellom første og siste anløpssted er under 300 nautiske mil, jf. FSFIN § 8-11-1 første ledd bokstav h.

Lystfartøy, representasjonsfartøy, skyssfartøy o.l. anses ikke som skip i fart, jf. FSFIN § 8-11-1 første ledd bokstav f.

Fiske- og fangstfartøy regnes ikke som skip i fart den tid fartøyet brukes til fiske og fangst, jf. FSFIN § 8-11-1 første ledd bokstav g. Fiske og fangstvirksomhet er heller ikke en type virksomhet som lovlig kan drives innenfor ordningen, se pkt. 2.5.

Skip i opplag, på verksted e.l. likestilles med skip i fart, dersom skipet var i fart eller ble bygget umiddelbart før det ble lagt i opplag, på verksted e.l., jf. FSFIN § 8-11-1 tredje ledd.

Kontrakt om nybygging av skip i fart anses i praksis som skip i fart hvis skipet vil tilfredsstille kravene til å bli ansett som skip i fart når det er ferdigstilt og det ikke er inngått avtale om videreoverdragelse av skipet når det er ferdigstilt. Dette har sammenheng med at et selskap som har realisert sine kvalifiserende eiendeler, kan oppfylle reinvesteringsplikten ved å inngå nybyggingskontrakt, se sktl. § 8-11 fjerde ledd annet punktum og pkt. 2.2.21.

Kabelleggingsfartøy anses som skip i fart ved ordinær utlegging av kabel i sjøen (fordi skipet er i bevegelse ved denne aktiviteten og nedleggingen av kabelen innebærer elementer av både transport og lossing av gods). På den andre siden vil et kabelleggingsfartøy som driver reparasjon av kabel i stor grad ligge i ro under utøvelsen av virksomheten, og vil da som utgangspunkt drive stasjonær virksomhet, jf. FSFIN § 8-11-1 bokstav d. Det må imidlertid vurderes konkret om reparasjonsoppdraget innebærer tilstrekkelige elementer av transport som gjør at skipet likevel kan anses å være "i fart".

Hjelpefartøy innenfor petroleumsvirksomheten er kvalifiserende eiendeler etter sktl. § 8-11 første ledd bokstav b. Dette omfatter

• skip som driver transport av personell eller forsyninger
• taubåter
• entreprenørskip
• andre hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet

Hjelpefartøy må avgrenses mot fartøy og flyttbare innretninger som benyttes som ledd i olje- og gassutvinningens kjernevirksomhet, f.eks. produksjonsskip, borefartøy, lagerskip og boligplattformer.

For hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet er det ikke noe krav om at fartøyet må anses som "skip i fart" for å bli ansett som kvalifiserende eiendel. En del hjelpefartøy vil imidlertid også oppfylle vilkårene for å bli ansett som "skip i fart", f.eks. hvor fartøyet oppfyller kravet om 100 brutto registertonn og ingen av unntakene i FSFIN § 8-11-1 får anvendelse. Hjelpefartøy som ikke oppfyller vilkårene for skip i fart faller utenfor rederiskatteordningen dersom skipet tar oppdrag uten tilstrekkelig tilknytning til petroleumsvirksomhet.

Skip som driver transport av personell eller forsyninger anses som hjelpefartøy i petroleumsvirksomheten og anses som kvalifiserende eiendel, jf. sktl. § 8-11 første ledd bokstav b. Dette omfatter supply-skip som f.eks. leverer proviant, reservedeler m.m. til oljeinstallasjoner. Slike skip vil ofte også anses som "skip i fart" etter sktl. § 8-11 første ledd bokstav a, men for slike skip gjelder det ikke noe krav til størrelse eller utstrekning på fartsområdet.

I regelverket om skip i fart er det gitt særregler for taubåter, se pkt. 2.2.4. Dersom særreglene ikke er oppfylt, f.eks. fordi skipet i mer enn halve inntektsåret har drevet virksomhet hvor utseilt distanse er mindre enn 30 nautiske mil, kan taubåter likevel falle inn under rederiskatteordningen. Dette gjelder hvis taubåtene utelukkende tar oppdrag med tilstrekkelig tilknytning til petroleumsvirksomhet.

Entreprenørskip står i en særstilling blant hjelpefartøyene fordi et selskap innenfor rederiskatteordningen ifølge sktl. § 8-13 tredje ledd ikke kan ha inntekt fra virksomhet som omfattes av petroleumsskatteloven § 1. Det betyr at entreprenørskipet kun vil være en kvalifiserende eiendel i rederiskatteordningen dersom skipet opererer på utenlandsk sokkel, eller dersom skipet opererer på norsk sokkel og leies ut på bareboat-kontrakt til et selskap utenfor rederiskatteordningen som opererer på norsk sokkel.

Som entreprenørskip anses bl.a. intervensjonsfartøy og IMR-fartøy, jf. Utv. 2010 s. 1493 (FIN). Intervensjonsfartøy er fartøy som benyttes i arbeid på infrastrukturer knyttet til olje- og gassutvinning som skjer under havbunnen, herunder arbeid nede i brønner. IMR-fartøy utfører selvstendige oppgaver i forbindelse med utvinningsvirksomheten, som installasjon, fjerning, reparasjon og vedlikehold av utstyr på havbunnen. Disse oppgavene utføres i relativt stasjonær posisjon. Også kranskip som benyttes i petroleumsvirksomhet anses som entreprenørskip. Slike skip brukes i monteringsarbeid, demonteringsarbeid, vedlikehold av installasjoner samt frakt av gods til og fra installasjoner. Se eksempler på praksis hvor entreprenørskip har vært tema i Utv. 2009/370 (SFS - BFU) (tungløfteskip hadde ikke tilstrekkelig selvstendig funksjon til å falle inn under kategorien entreprenørskip), Utv. 2009/378 (SFS - forhåndsuttalelse) (Multifunksjonsfartøy ble ansett for å utøve funksjoner som en del av olje- og gassutvinningens kjernevirksomhet), Utv. 2016/403 (SFS - BFU) (Entreprenørskip som ble brukt til konstruksjon, installasjon og demontering av oljeplattformer og andre offshore-installasjoner ble ansett for å falle innenfor definisjonen av entreprenørskip selv om skipet manglet eget framdriftsmaskineri.)

Andre hjelpefartøyer i petroleumsvirksomheten omfatter bl.a. ankerhåndteringsfartøy, beredskapsfartøy, dykkerskip, fartøy for seismisk kartlegging og brannslukningsskip, jf. Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) pkt. 11.4.3.2.

Skip som utfører aktivitet knyttet til seismiske undersøkelser som har tilknytning til petroleumsvirksomhet, vil falle innenfor rederiskatteordningen. Dersom skipet også utfører slike oppdrag uten tilknytning til petroleumsvirksomhet, må skipet oppfylle kriteriene for skip i fart for denne aktiviteten, se eksempel på praksis fra SFS i Utv. 2010/349 (forhåndsuttalelse) og Utv. 2010/352 (forhåndsuttalelse).

Som kvalifiserende eiendel anses aksjer i aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som faller inn under rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8-11 første ledd bokstav g jf. tredje ledd første punktum. Det gjelder samme krav til kvalifiserende eiendeler for dette selskapet som det som gjelder for eierselskapet. Det underliggende selskapet må også ha krevet seg skattlagt etter rederiskatteordningen. Eierandelen må utgjøre minst 3 % gjennom hele inntektsåret for at aksjene skal bli ansett som kvalifiserende eiendel, jf. sktl. § 8-11 annet ledd første punktum.

Det er uten betydning om det underliggende selskapet oppfyller kravet til kvalifiserende eiendel ved å eie skip direkte eller det eier aksjer/andeler i andre selskaper som faller inn under rederiskatteordningen. Skip kan dermed eies gjennom flere ledd, forutsatt at selskapene i hvert ledd er innenfor rederiskatteordningen. Eiendelene er imidlertid verken kvalifiserende eller lovlige dersom disse eies via aksjer i et selskap som ikke faller inn under rederiskatteordningen, selv om dette selskapet eier aksjer i et annet selskap som faller inn under rederiskatteordningen. Dette gjelder uavhengig av eierandelens størrelse.

Som kvalifiserende eiendel anses andeler i selskaper med deltakerfastsetting og aksjer i NOKUS, hvor inntekten fastsettes etter rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8-11 første ledd bokstavene e og f jf. tredje ledd første punktum. Det er da et vilkår at selskapet eier skip som er kvalifiserende eiendeler i ordningen eller andeler eller aksjer i andre selskaper med deltakerfastsetting eller NOKUS hvor inntekten fastsettes etter rederiskatteordningen. Eierandelen må utgjøre minst 3 % gjennom hele inntektsåret for at aksjene eller andelene skal bli ansett som kvalifiserende eiendel, jf. sktl. § 8-11 annet ledd første punktum. Aksjer i øvrige aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som faller inn under rederiskatteordningen anses ikke som kvalifiserende eiendeler for selskaper med deltakerfastsetting og NOKUS, jf. sktl. § 8-11 første ledd bokstavene e og f.

Fartøy som brukes i virksomhet knyttet til oppsetting, reparasjon, vedlikehold og demontering av vindmøller til havs (vindmøllefartøy), anses som kvalifiserende eiendeler innenfor rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8-11 bokstav i. Fartøy som bare driver transportvirksomhet knyttet til slik virksomhet, kan etter omstendighetene falle inn under rederiskatteordningen som "skip i fart". Selskap innenfor rederiskatteordningen som eier vindmøllefartøy kan ikke ha inntekt som oppebæres ved drift av fartøyet i norsk territorialfarvann, når tilsvarende virksomhet ville medført skatteplikt etter sktl. § 2-3 første ledd bokstav b om fartøyet hadde vært eiet av et utenlandsk selskap, se pkt. 2.5.7.

Et selskap innenfor ordningen kan fritt realisere kvalifiserende eiendeler, men må eie minst én kvalifiserende eiendel for å være innenfor rederiskatteordningen. Realiserer selskapet alle sine kvalifiserende eiendeler (ved salg, kondemnering etc.), må selskapet foreta reinvestering i ny kvalifiserende eiendel senest ett år etter realisasjonen. I motsatt fall anses selskapet for å ha trådt ut av ordningen 1. januar i realisasjonsåret, jf. sktl. § 8-11 fjerde ledd.

Reinvesteringen anses som utgangspunkt gjennomført når de vesentligste eierbeføyelsene til eiendelen har gått over til selskapet. Om overgang av eiendomsrett generelt, se emnet «Eierbegrepet». Kravet til reinvestering anses også oppfylt dersom selskapet har inngått bindende kontrakt om bygging av kvalifiserende fartøy innen utløpet av ettårsfristen, jf. sktl. § 8-11 fjerde ledd annet punktum. Ettårsfristen er derimot ikke overholdt hvis det bare er inngått avtale om kjøp av kvalifiserende eiendel i annenhåndsmarkedet uten at eierbeføyelsene har gått over ved utløpet av ettårsfristen.

Dersom det selskapet som har plikt til å foreta reinvestering deltar i en fusjon, kan reinvesteringsplikten oppfylles ved at selskapet blir fusjonert inn i et annet selskap som eier en kvalifiserende eiendel. Dette betinger at fusjonen trer i kraft (selskapsrettslig) senest den dagen da reinvesteringsfristen løper ut. Fusjonen trer i kraft når den er registrert gjennomført i Foretaksregisteret, jf. asl. § 13-16/asal. § 13-17.

Selskaper med deltakerfastsetting og NOKUS må også eie minst én kvalifiserende eiendel for at aksje eller andel i et slikt selskap skal anses som lovlig eiendel innenfor ordningen og for at inntekt fra slikt selskap skal kunne fastsettes etter rederiskattereglene. For slike selskap gjelder samme krav til reinvestering som for aksjeselskap og allmennaksjeselskap som faller inn under ordningen, med unntak av at slike selskap ikke kan reinvestere i aksjeselskap som faller inn under ordningen, jf. sktl. § 8-11 femte ledd.

Gjelder brudd på reinvesteringsplikten et underliggende aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, må dette selskapet tre ut av rederiskatteordningen. Aksjen vil heller ikke lenger være en kvalifiserende eiendel for eierselskapet. I slike tilfeller vil eierselskapet ha en frist på to måneder til å rette forholdet f.eks. ved å selge aksjene, jf. sktl. § 8-17 tredje ledd og pkt. 6.2.3.

Ved reinvestering innenfor ettårsfristen etableres det en karantenetid på to år der selskapet er forpliktet til å eie kvalifiserende eiendeler sammenhengende i to år fra reinvesteringstidspunktet, jf. sktl. § 8-11 sjette ledd. Dersom selskapet ikke oppfyller dette vilkåret, anses selskapet for å ha trådt ut av rederiskatteordningen med virkning fra 1. januar i det året da ettårsfristen begynte å løpe, jf. sktl. § 8-11 sjette ledd siste punktum.

Slik karenstid gjelder ikke dersom den realisasjon som gjorde at reinvesteringsplikten oppsto, var ufrivillig i henhold til sktl. § 14-70, jf. sktl. § 8-11 sjette ledd tredje punktum. Om ufrivillig realisasjon, se emnet «Betinget skattefritak». Ved ufrivillig realisasjon får selskapet i stedet en ny ettårsfrist til å foreta reinvestering.

Sktl. § 8-11 sjette ledd om at brudd på karenstiden medfører uttreden fra rederiskatteordningen fra 1. januar i det år fristen begynte å løpe, får ikke anvendelse hvis selskapet likvideres før utløpet av karenstiden.