Som utgangspunkt skal skatt­yter gi skattemyndighetene det riktige og fullstendige faktum som har betydning for gjennomføringen av skattleggingen, jf. sktfvl. § 8-1.

Skattemyndighetene kan fravike skatt­yters egenfastsetting hvis den bygger på uriktig eller ufullstendig faktum eller en uriktig oppfatning av faktum. Når det riktige faktum blir klarlagt, kan dette avsløre at de privatrettslige forholdene er annerledes enn det skatt­yter har påstått. Fastsettingen bygger f.eks. på at en eiendom er solgt, men så viser det seg at det finnes en underhåndsavtale som han ikke har tatt hensyn til, og som viser at han fremdeles skal ha eierbeføyelsene. Et annet eksempel er at skatt­yter behandler en inntektspost som virksomhetsinntekt uten at han er virksomhetsutøver i skattemessig forstand.

Fravikelse av de faktiske forhold som skatt­yter har lagt til grunn, omtales ikke som tilsidesettelse i denne sammenheng. En slik fravikelse vil imidlertid ofte ha som konsekvens at det er grunnlag for å sette til side skatt­yters anvendelse av skattereglene, jf. nedenfor.