Grunnvilkåret er kun oppfylt dersom disposisjonen(e) tilsier at hovedformålet var å oppnå en skattefordel. Det vil si at det skattemessige formålet må fremstå som klart større enn det forretningsmessige. Ved formålsvurderingen skal det tas utgangspunkt i de faktiske forhold i saken, f.eks. risikoaspekter ved en transaksjon, skatt­yterens økonomiske stilling, arten av virksomhet og familiemessige eller personlige forhold. Vurderingen av om formålet med disposisjonen var å oppnå en skattefordel skal foretas løsrevet fra beslutningstakerne, dvs. at det skal foretas en objektiv formålsvurdering. Det skal dermed vurderes hva en tenkt rasjonell aktør ville hatt som formål med den aktuelle disposisjonen. Dette er en endring sammenlignet med grunnvilkåret under den ulovfestede gjennomskjæringsregelen, hvor det var avgjørende hva skatt­yter måtte antas å ha lagt vekt på. Skatt­yters forklaring omkring formålet med en disposisjon kan likevel bidra til å belyse saken, slik at mulige relevante momenter ikke blir oversett ved vurderingen. Formålsvurderingen skal være basert på hva en tenkt rasjonell aktør typisk ville ansett som sannsynlige virkninger på transaksjonstidspunktet. Dette gjelder både skattemessige virkninger og andre virkninger jf. Prop. 98 L (2018-2019) pkt. 7.5.3. Det betyr bl.a. at det kan legges vekt på et formål som var aktuelt på disposisjonstidspunktet, men som ikke blir realisert. På dette punktet vil den lovfestede omgåelsesregelen bygge på samme prinsipp som sktl. § 13-3 der det også skal foretas en objektiv formålsvurdering, se HR-2017-2410-A i Utv. 2018/1 (Armada) og Prop. 98 L (2018-2019) punkt 7.5.3. Se også FIN 1. april 2020 i Utv. 2020/825.

Dersom det foreligger flere formål med disposisjonen anses grunnvilkåret for å være oppfylt kun dersom formålet om å oppnå en skattefordel fremstår som klart større enn de øvrige formålene. Dette vilkåret skal vurderes på samme måte som "det hovedsakelige formål", som gjaldt etter den ulovfestede regelen, se f.eks. Utv. 2013 s. 1 (Rt. 2012 s. 1888) (Dyvi) (referert i pkt. 5.2). Dersom det foreligger flere ikke-skattemessige formål som er uavhengige av hverandre, kan disse legges sammen før de veies opp mot formålet om å oppnå en skattefordel.

Ved formålsvurderingen skal det foretas en "nettovurdering", slik at positive og negative virkninger (ulemper) skal vurderes opp mot hverandre. Ulemper ved disposisjonen skal dermed som utgangspunkt tale i skatt­yters disfavør. En disposisjon kan gi både en skattefordel (f.eks. fradrag for tap) og en ikke-skattemessig fordel (f.eks. en hensiktsmessig konsernstruktur), samtidig som disposisjonen også kan gi en ikke-skattemessig ulempe for skatt­yteren (f.eks. transaksjonskostnader). I slike tilfeller skal den ene skattemessige fordelen veies opp mot summen av de ikke-skattemessige fordelene og ulempene. Det kan imidlertid tenkes unntakstilfeller hvor ulempene støtter opp om at hovedformålet med disposisjonen ikke var å oppnå en skattefordel, se Prop. 98 L (2018-2019) pkt. 7.5.3 og 14.3.

Under grunnvilkåret skal det ikke tillegges vekt at disposisjonen ville blitt gjennomført selv om den ikke utløste en skattefordel. Spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng mellom skattefordelen og disposisjonen kan få betydning ved vurderingen av disposisjonens egenverdi, se pkt. 7.2.