For høy betaling for varer, tjenester mv. fra utlandet kan foregå på ulike måter. Prisen for tjenester mv. kan for eksempel være beregnet til en andel av tjenesteyters kostnader pluss et fortjenestepåslag (kost pluss). Vederlag basert på en prosentandel av mottakers omsetning vil særlig være aktuelt ved betaling av lisensavgifter/royalty for å benytte et konsernselskaps immaterielle rettigheter.

For å vurdere om betalingen avviker fra markedspris må det først konstateres i hvilket omfang tjenestene er mottatt, og om det også omfatter tjenester som det ikke er fradragsrett for, som for eksempel aksjeeierkostnader. Skatt­yter må også kunne dokumentere i tilstrekkelig grad i hvilken grad tjenestene er mottatt, se LRD (Borgarting) 11. januar 2010 i Utv. 2010/207 (Enterprise Oil Norge AS).

Det er et avvik fra markedspris hvis prisen for de mottatte tjenestene er høyere enn det foretaket kunne kjøpt tilsvarende tjenester for fra en uavhengig part. I rettspraksis er det lagt til grunn at det skal tas hensyn til stordriftsfordeler slik at den konserninterne prisen kan være lavere enn markedspris, se LRD 18. februar 2003 i Utv. 2003/531 (Fina Exploration Norway S.A.).

Se også:

• HRD i Utv. 2001/1446 (Rt. 2001/1265) (Norsk Agip AS) (Fradrag for forsikringspremie til utenlandsk konserninternt selskap. Høyesterett kom til at premieratene var klart høyere enn for de øvrige selskapene som deltok på Ekofisk. Ved vurderingen ble det lagt vekt på OECDs retningslinjer.)
• LRD 3. september 2002 (Eidsivating) i Utv. 2002/1393 (3M) (Selskapet hadde krav på fullt fradrag for «licence fee» betalt til morselskap i USA, fastsatt i prosent av omsetningen. Det var godtgjort at datterselskapet hadde mottatt omfattende tjenester fra morselskapet. En uavhengig part ville sannsynligvis vært villig til å betale en tilsvarende avgift for å komme i den forretningsmessige posisjonen 3M hadde hatt, og det var ikke grunn til å tro at selskapets inntekt var redusert som følge av interessefellesskap. At vilkårene etter sktl. § 13-1 (tidl. sktl. § 54 første ledd) ikke var vurdert var en rettsanvendelsesfeil.)
• LRD 18. februar 2003 (Borgarting) i Utv. 2003/531 (Fina Exploration Norway S.A.) (Forsikringspremie betalt til konserninternt forsikringsselskap (captive) ansett å ligge høyere enn det prisen mellom uavhengige parter skulle tilsi. Kostplussmetoden ble anvendt med fokus på captivets kostnader til reforsikring mv., samt et fortjenesteelement. Dette tilsa at forsikringspremiene var overpriset. Med støtte i HRD i Agip-saken kom retten til at stordriftsfordeler ved konsernintern samordning skulle fordeles, og at armlengdevurderingen ikke skulle baseres på den prisen man måtte betalt i markedet på «stand-alone» basis.)
• LRD 2. juni 2004 (Borgarting) i Utv. 2004/693 (Mercuri International Norge AS) (Royalty utbetalt fra norsk selskap til utenlandsk selskap ble nektet fradragsført, idet selskapet ikke hadde mottatt tjenester som forsvarte royaltyberegningen.)
• LRD 26. november 2007 (Borgarting) i Utv. 2008/19 (Norsk Hydro produksjon AS) (Spørsmål om forsikringspremie til konserninternt forsikringsselskap (captive) var fastsatt på armlengdebasis. Vilkårene for skjønnsmessig fastsetting basert på kost pluss-metoden var oppfylt.)
• LRD 11. januar 2010 (Borgarting) i Utv. 2010/207 (Enterprise Oil Norge AS) (Retten mente at utligning av kostnader på datterselskap – uansett metode eller prinsipp for kostnadsfordeling – måtte kontrolleres mot armlengdeprinsippet. Krav til dokumentasjon for mottatt tjeneste måtte bero på en konkret vurdering av den foreliggende situasjon. Retten la vekt på at skatt­yter hadde et komplisert system for kostnadsfordeling som ikke lett kunne kontrolleres av myndighetene. Ifølge retten kunne OECDs retningslinjer vanskelig forstås slik at estimater, anslag eller eksempler på tjenester til nytte for datterselskap uten videre vil være tilstrekkelig for å imøtekomme fremsatte dokumentasjonskrav. Retten mente videre at generelle redegjørelser for tjenesteyters aktivitet og fordelingsnøkkel ikke var tilstrekkelig dokumentasjon for å sannsynliggjøre at en tjeneste var mottatt. Retten anså ikke 3M-dommen som bindende rettspraksis som avgjorde spørsmålet, slik skatt­yter hadde anført.)
• LRD 25. oktober 2010 (Borgarting) i Utv. 2010/1541 (Scientific Drilling) (Fast driftssted – fradrag for FOU og indirekte kostnader. Retten anså at selskapet i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort størrelsen på fradragene.)
• LRD 26. mai 2017 (Gulating) i Utv. 2017/1471 (Hess) (Norsk oljeselskap, som er del av et internasjonalt konsern, refinansierte et konserninternt lån i amerikanske dollar i juni 2009 i et konserninternt lån i norske kroner med samme låneramme og syv års løpetid, to år før låneforfall. Det nye lånet hadde vesentlig høyere rentemargin. Skattemyndighetene reduserte rentefradraget i medhold av skatteloven § 13-1 for perioden frem til låneforfall)
• LRD 27. august 2019 (Borgarting) i Utv. 2019/698 (Saipem) (Norsk olje- og gass-selskap kjøpte en borerigg fra sitt utenlandske søsterselskap. Skattemyndighetene mente at prisen på riggen ikke var fastsatt på armlengdes vilkår, og fastsatte derfor prisen på riggen ved skjønn. Lagmannsretten mente at vedtaket var gyldig, og siden skattemyndighetenes vurderinger var forsvarlige og godt begrunnet, måtte retten i dette tilfellet være tilbakeholden med å overprøve rettsanvendelsesskjønnet.)
• URD 24. april 2008 (Oslo tingrett) i Utv. 2008/1090 (Intrum Justitia AS) (Fradrag for lisensavgift for bruk av dataprogrammer, fakturert fra et utenlandsk selskap i samme konsern. Selskapet ble ansett for å ha betalt mer i lisensavgift enn det et uavhengig selskap ville ha vært villig til å betale.)
• Skatteklagenemnda (stor avdeling) i NS 88/2020 (Norsk selskap ble i 2011 etterfakturert for kostnader til leie av utstyr fra utenlandsk søsterselskap i perioden 2008-2010. Etterfaktureringen innebar ingen inntektsreduksjon, idet uavhengige parter ville ha avtalt en justeringsklausul).