Skatteavtalene har regler som fordeler beskatningsretten mellom landene. Skatteavtalene har også regler om hvordan man skal unngå dobbeltbeskatning. De aktuelle metodene som anvendes for å unngå dobbeltbeskatning er fordelingsmetoden (unntaksmetoden), den alternative fordelingsmetoden og kreditmetoden.

De fleste av Norges skatteavtaler bygger i hovedsak på kreditmetoden. De avtaler som er trådt i kraft før 1992 bygger i hovedsak på fordelingsmetoden fra norsk side, men ikke alltid fra den annen stats side. Etter noteveksling har Norge i en del av disse avtalene senere gått over til kreditmetoden som hovedmetode. De skatteavtaler som bygger på fordelingsmetoden, inneholder også bestemmelser om anvendelse av kreditmetoden for visse typer inntekter.

Det landet hvor skatt­yter er bosatt etter skatteavtalen har rett til å skattlegge formuen eller inntekten med mindre noe annet følger av en av skatteavtalens bestemmelser som fordeler retten til å skattlegge mellom landene. Når det følger av disse bestemmelsene at en inntekt eller formue "kan"/"kan også" skattlegges i den andre staten, har begge stater rett til å skattlegge etter skatteavtalen. Dobbeltbeskatning må da avhjelpes ved hjelp av metodebestemmelsene i skatteavtalen, jf. NSA artikkel 25.

Bestemmer skatteavtalen at en inntekt eller formue "bare skal kunne" skattlegges i bostedsstaten, har den andre staten ikke rett til å skattlegge. Bestemmer skatteavtalen at en inntekt eller formue "bare skal kunne" skattlegges i den andre staten, er bostedsstaten avskåret fra å skattlegge inntekten. Noen skatteavtaler bestemmer imidlertid at Norge som bostedsstat kan ta hensyn til inntekten ved skattleggingen av skatt­yterens øvrige inntekter. Dette innebærer at den øvrige inntekten skattlegges med de skattesatser som ville ha kommet til anvendelse hvis også utenlandsinntekten hadde vært skattepliktig i Norge (den alternative fordelingsmetode).

Noen skatteavtaler har i slike tilfeller bestemmelser om at den alternative fordelingsmetoden kommer direkte til anvendelse. Dette gjelder bl.a. NSA og skatteavtalene med Australia (art. 19 nr. 1, jf. art. 23 nr. 2 b), Canada (art. 19 nr. 1 a, jf. art. 24 nr. 2 b), Storbritannia (art. 18 nr. 2, jf. art. 25 nr. 1 b) og Sveits (art. 19 nr. 1 a, jf. art. 23 nr. 1 b).

Andre skatteavtaler inneholder et progresjonsforbehold som innebærer at den alternative fordelingsmetoden kommer indirekte til anvendelse, jf. FSFIN § 16-29-20 første ledd bokstav a nr. 2. Dette gjelder bl.a. avtalen med Spania (art. 19 nr. 1 a, jf. art. 24 b).