Tidfestingsreglene og alminnelige tilordningsregler innebærer at skattlegging i alminnelighet gjennomføres slik de underliggende rettslige posisjonene fremstår på tidfestingstidspunktet. I ettertid kan avklaringer av det underliggende rettsforhold vise at skatt­yter ikke hadde endelig rett til den inntekt som han er skattlagt for, altså at inntekten ikke er endelig innvunnet. Slike avklaringer kan også vise at skatt­yter ikke hadde endelig plikt til å betale en kostnad som er fradragsført, f.eks. fordi et forsikringsselskap påtar seg å dekke kostnaden.Som oftest vil slike avklaringer knytte seg til privatrettslige rettsforhold. Eksempelvis er en gevinst ved realisasjon av et formuesobjekt inntektsført, men salget heves som følge av en mangel som forelå på realisasjonstidspunktet. Et annet eksempel er feilutbetalinger, f.eks. ved at et vederlag blir beregnet for høyt og det skjer en tilbakebetaling, eller vederlaget blir utbetalt til en annen enn den som hadde rett til vederlaget. Feilutbetalingen kan skyldes en lapsus, men kan også ha sammenheng med at rettighetsforholdet viser seg å være annerledes enn slik det fremsto på tidfestingstidspunktet. En gevinst ved realisasjon av et formuesobjekt er f.eks. skattlagt hos A, fordi A fremsto som eier av formuesobjektet, og fikk utbetalt vederlaget. En etterfølgende tvist viser at B var eier av 50 % av formuesobjektet, og hadde rett til 50 % av vederlaget. A må dermed overføre 50 % av vederlaget til B.

Avklaringer mht. det underliggende rettsforhold kan også knytte seg til et forvaltningsvedtak, f.eks., hvor det ved en omsetning ikke er beregnet pliktig merverdiavgift. Det treffes så vedtak om etterberegning av merverdiavgift, slik at det reelle salgsbeløpet blir mindre enn det som opprinnelig ble lagt til grunn.

I andre tilfeller skjer det ingen endringer mht. de rettslige posisjonene på tidfestingspunktet, men de rettslige posisjonene endres som følge av en etterfølgende begivenhet. Et eksempel er at et mottatt beløp helt eller delvis skal tilbakeføres hvis en fremtidig begivenhet inntrer (suspensiv betingelse).

Viser det seg på et senere tidspunkt at skatt­yter på tidfestingstidspunktet ikke hadde rett til en skattlagt inntekt, kan dette gi grunnlag for korrigering/tilbakeføring av den skattlagte inntekten. Viser det seg at skatt­yter ikke hadde plikt til å betale en fradragsført kostnad, kan dette gi grunnlag for korrigering/tilbakeføring av kostnaden. Slik korrigering/tilbakeføring av en skattlagt inntekt forutsetter at det har skjedd en tilbakebetaling eller at det er etablert en ubetinget forpliktelse til å betale tilbake inntekten, ev. betale den til en tredjeperson som hadde rett til inntekten. En ubetinget forpliktelse kan bygge på lov (f.eks. asl/aasl. § 3‑7 første ledd), en bindende avtale, rettskraftig dom, forlik, forvaltningsvedtak mv. I slike tilfeller anses skatt­yter ikke for å ha innvunnet inntekten. Korrigering/tilbakeføring av en fradragsført kostnad forutsetter at det konstateres at endelig oppofrelse ikke har skjedd, f.eks. ved at skatt­yter mottar tilbakebetaling/refusjon av det fradragsførte beløpet, eller det etableres en ubetinget fordring på tilbakebetaling. Skatt­yter anses da ikke å ha pådratt seg/oppofret kostnaden.

Korrigering/tilbakeføring av en skattlagt inntekt kan skje i form av en inntektsreduksjon i tidfestingsåret. Er skattemeldingen levert, kan inntekten reduseres ved endring av egenfastsettingen etter sktfvl. § 9‑4, eller ved endring av skattemyndighetene etter sktfvl. § 12‑1. Korrigering/tilbakeføring av en fradragsført kostnad som viser seg ikke å være oppofret, kan på samme måte skje i form av en kostnadsreduksjon i tidfestingsåret. Skatteforvaltningslovens fristregler kan begrense mulighetene til å foreta slik inntektsreduksjon/kostnadsreduksjon i tidfestingsåret.

Hvor fristene for endring av egenfastsetting er utløpt, bør skatteetaten normalt imøtekomme en anmodning om endring etter sktfvl. § 12‑1, innenfor fristene i sktfvl. § 12‑6. Foretas det ikke noen inntektsreduksjon i tidfestingsåret, f.eks. fordi fristene for endring er utløpt, vil det, som følge av at inntekten er skattlagt, oppstå en kostnad/tap i det år den ubetingede forpliktelsen oppstår. Kostnaden/tapet er fradragsberettiget etter sktl. § 6‑1, både innenfor og utenfor virksomhet. Hvis det inntektsførte beløpet ikke er betalt, vil det foreligge et tap på en fordring. Innenfor virksomhet er slikt tap fradragsberettiget etter sktl. § 6‑1 og § 6‑2. Utenfor virksomhet er tapet på fordringen fradragsberettiget etter sktl. § 9‑4 jf. § 9‑3 første ledd bokstav c nr. 3, se nærmere emnet emnet «Tap», pkt. 10.

Foretas det ikke noen reduksjon av en fradragsført kostnad i tidfestingsåret, vil det, som følge av fradragsføringen, oppstå en skattepliktig inntekt når det er konstatert at skatt­yter likevel ikke har pådratt seg/oppofret kostnaden, se f.eks. Utv. II s. 406 (Rt. 1929 s. 299) (Haugesund Kullkompani) og Utv. 1961 s. 156 (Rt. 1961 s. 202) (Blaahval). Inntekten er skattepliktig etter sktl. § 5‑1, både innenfor og utenfor virksomhet.

Er det en etterfølgende begivenhet som gjør at skatt­yter ikke får en endelig rett til inntekten eller ikke blir endelig forpliktet, vil det ikke være grunnlag for å korrigere inntekten/kostnaden i tidfestingsåret. Dette gjelder f.eks. ved resolutive betingelser, hvor et vederlag skal betales tilbake eller skatt­yter skal motta et tilleggsvederlag hvis en fremtidig begivenhet inntrer. Kostnads-/inntektsføring må da skje i det år forpliktelsen eller rettigheten blir ubetinget.

Hvis en inntekt er endelig innvunnet eller en kostnad endelig oppofret, vil skattleggingen/fradragsføringen være endelig, og det er ikke grunnlag for å korrigere skattleggingen/fradragsføringen som følge av senere endringer. En ev. omgjøring anses da som en selvstendig disposisjon, og må behandles som sådan. Dette gjelder f.eks. hvor et salg omgjøres uten at det foreligger hevingsgrunn, se emnet «Realisasjonsbegrepet», pkt. 3.10. Det samme gjelder hvor en som har arvet et formuesobjekt, ved en etterfølgende realisasjon er forpliktet til å overføre en andel av en salgssum til en medarving, se emnet «Arvelater/etterlatte/dødsbo», pkt. 8.4.