Forholdet mellom forvaltningsloven og folkeregisterloven

Dette kapittelet omhandler områder innen folkeregistrering som særlig påvirkes av forvaltningsloven (fvl.). Kapittelet omtaler således ikke de generelle forvaltningsreglene, men sier noe om forholdet mellom forvaltningsloven og folkeregisterloven, samt til dels offentleglova (offl.). Nedenfor omtales reglene om Taushetsplikt, Taushetsrett/opplysningsplikt, Innsynsrett, Veiledningsplikt, Vedtak, Begrunnelsesplikten, Oppsettende virkning av klage, samt Omgjøring.

Fvl. § 1 slår fast at loven gjelder for virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Folkeregisterloven har ingen generell bestemmelse om unntak fra forvaltningsloven. Forvaltningsloven gjelder følgelig for saksbehandlingen knyttet til folkeregistrering med mindre annet er særskilt regulert i folkeregisterloven, jf. Prop 164 L (2015-2016) punkt 5.5. I tillegg gjelder de ulovfestede forvaltningsreglene som supplerer de lovfestede forvaltningsregler.

«Det er et grunnleggende krav til forvaltningen at den skal treffe avgjørelser m.v. på grunnlag av forsvarlig saksbehandling. I norsk forvaltningsrett regnes dette kravet som en ulovfestet rettsregel, som supplerer de lovfestede kravene til saksbehandlingen i forvaltningsloven og andre lover, jf. Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 3. utgave 2007, side 79 flg.»

Dermed kommer de generelle forvaltningsrettslige reglene til anvendelse dersom folkeregisterloven selv ikke regulerer forholdet. Innenfor folkeregisterområdet er det gitt særlige saksbehandlingsregler i fregl. Kapittel 9 Saksbehandlingsregler, om taushetsplikt og retting av feil i registeret.

Forvaltningsloven og folkeregisterloven stiller de samme krav til automatisert saksbehandling som manuell saksbehandling.

Skattedirektoratet er klageinstans i folkeregistersaker. Dette følger av folkeregisterlovens § 1-3 hvor det fastslås at skattekontoret er registermyndighet i første instans, og at Skattedirektoratet er sentral registermyndighet. Bestemmelsen er en videreførelse av folkeregisterloven av 1970 § 3, og angir skattekontoret og Skattedirektoratet som registermyndighet i henholdsvis første og annen instans, jf. Prop. 164 L (2015–2016) kap. 24. Med «sentral registermyndighet» forstås derfor også at Skattedirektoratet er klageinstans i folkeregistersaker der skattekontoret treffer førsteinstansvedtak, med mindre annet er særskilt regulert i annen lov eller forskrift. For eksempel er statsforvalteren klageinstans ved vedtak om å ikke utstede prøvingsattest, jf. el. § 10 annet ledd.

Finansdepartementets myndighet til å utøve statens partsstilling i søksmål til prøving av avgjørelser etter folkeregisterloven er delegert til Skattedirektoratet.