Begrepet «oppholdstillatelse» i dette kapittelet viser til oppholdstillatelse innvilget av utlendingsmyndighetene. Dette kan for eksempel være tillatelser om familiegjenforening i henhold til utlendl. § 40, eller avledet flyktningstatus som familiemedlem i henhold til utlendl. § 28.

Dersom en person er vurdert til å ha oppholdsrett etter EØS-regelverket basert på en relasjon, vil dette falle utenfor begrepet «oppholdstillatelse».

Attester må være utstedt av myndighetene i den stat hvor hendelsen har funnet sted.

Bestemmelsens kjerneområde er tilfeller hvor jordmor eller lege ikke har vært til stede under fødselen, og fødselsmelding derfor leveres av kvinnen som har født barnet, jf. bl. § 1 annet ledd.

Dersom det er grunn til å mistenke at kvinnen som melder fødselen ikke har født barnet, og hun ikke kan fremlegge dokumenter som kan sannsynliggjøre graviditet og fødsel, vil en DNA-test kunne bidra til å opplyse saken, se Prop. 164 L (2015-2016) pkt. 15.3.

Landinndelingen er i utgangspunktet fastsatt i samråd med Utenriksdepartementet basert på informasjon fra utenriksstasjonene, folkeregistermyndigheten og Landinfo (utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon).

For gruppe 2-stater gjelder generelt en problematikk knyttet til utbredelse av forfalskninger og/eller muligheten for utstedelse av offisielle attester/bekreftelser på grunnlag av egenerklæringer eller vitneerklæringer. Dokumenter utstedt på grunnlag av egenerklæringer eller vitneerklæringer har generelt ingen bevisverdi.

At enkelte stater der dette potensielt kan være et problem ikke er ført opp i gruppe 2, kan skyldes at erfaringsgrunnlaget er lite, herunder at det er ingen eller få personer som har søkt registrert faktiske og rettslige forhold fra slike stater.

Det presiseres at opplistingen av gruppe 2-stater og gruppe 3-stater er uttømmende.

Når det gjelder alternativet «tilsvarende dokument» utstedt av vedkommende stats folkeregistermyndighet, må dokumentet ha tilstrekkelig notoritet og bevisverdi. I praksis kan dette være stemplet og signert registerutskrift fra nordisk folkeregistermyndighet. For rettsforhold som kan endres, f.eks. familierelasjon, må forholdet belegges med dokumentasjon av nyere dato. Som et utgangspunkt kreves dokumenter ikke eldre enn tre måneder.

Bestemmelsen oppstiller i utgangspunktet krav til original fødselsattest og DNA-test i samsvar med reglene i fregforskr. § 8-4-5. Fødsel i en gruppe 2-stat og faren er gift med barnets mor og § 8-4-6. Fødsel i en gruppe 2-stat og faren er ikke gift med barnets mor som er ugift. Dette gjelder ikke når norsk utenriksstasjon har verifisert vedkommende fødsel eller når utlendingsmyndighetene har innvilget oppholdstillatelse på grunnlag av den oppgitte familierelasjon. Unntaket er blant annet begrunnet i at folkeregistermyndigheten ikke skal kreve DNA-test for å kontrollere familierelasjoner som er lagt til grunn av utlendingsmyndighetene i forbindelse med innvilgelse av oppholdstillatelse, jf. Prop. 164 L (2015-2016) pkt. 15.3.

Etter reglene i fregforskr. § 8-4-5. Fødsel i en gruppe 2-stat og faren er gift med barnets mor og § 8-4-6. Fødsel i en gruppe 2-stat og faren er ikke gift med barnets mor som er ugift blir det, for de stater som er nevnt i fregforskr. § 8-4-2. Gruppering av stater for registrering av faktiske og rettslige forhold som har funnet sted i utlandet annet ledd (gruppe 2-stater), krevd DNA-testing av barn og mor.

I enkelte tilfeller kan det også være aktuelt med DNA-test av pretenderende far etter barnelovas regler, der det anses påkrevd før barnet kan registreres i Folkeregisteret på grunnlag av farskap. Dette reguleres av bl. § 4 femte ledd. Et eksempel der dette kan være aktuelt, er sak om tildeling av fødselsnummer i forbindelse med utstedelse av norsk pass. Det vises til statsbrl. § 4 første ledd.

Alternative vilkår etter bl. § 4 femte ledd er at barnet, moren eller han som vil erklære seg som far, ikke kan godtgjøre identiteten sin, eller det er grunn til å tro at det for å få norsk statsborgerskap til barnet er gitt uriktige opplysninger om hvem som er far.

For fødsler i England, Wales og Nord-Irland gjelder ikke bestemmelsen i fregforskr. § 8-4-5. Fødsel i en gruppe 2-stat og faren er gift med barnets mor, § 8-4-6. Fødsel i en gruppe 2-stat og faren er ikke gift med barnets mor som er ugift og § 8-4-7. Fødsel i en gruppe 2-stat og barnets mor er gift med en annen enn faren for registrering av farskap. Det er i slike tilfeller tilstrekkelig med fødselsattest for å registrere farskap.

Bakgrunnen for regelen er at i Storbritannia med unntak av Skottland fungerer ikke pater est-regelen slik den gjør etter norsk rett. Reelt sett gjelder imidlertid prinsippet om pater est, men systemet mht. farskap og fødselsregistrering er forskjellig. Det går ikke noen melding fra fødeklinikk til registreringsmyndigheten. Utgangspunktet er at fødselen registreres på grunnlag av fars/mors melding gjort ved oppmøte hos «The Registrar» i den aktuelle kommune, som på dette grunnlag utsteder fødselsattest som dokumentasjon på fødselen, morskapet og farskapet.

Da farskapet registreres på grunnlag av melding fra foreldrene, foreligger det ikke noen egen farskapsfastsettelse. Det er derfor ikke aktuelt med godkjennelse etter bl. § 85 annet ledd i slike tilfeller. Det følger her «beinveges» av britisk lov (med unntak av Skottland) at den som står oppført som far i fødselsattesten, uten videre er å regne som far, dvs. at det her er bl. § 85 første ledd som gjelder.

Registrering av fødsler i Singapore behandles som hovedregel likt som fødsler i Storbritannia. Slik prosessen for registrering av fødsel i Singapore er beskrevet av Singapore Immigration & Checkpoints Authority, må det legges til grunn at den tilsvarer prosessen i England, Wales og Nord-Irland. Dette tilsier at det unntak som er gjort for disse land i fregforskr. § 8-4-8 tredje ledd, gis tilsvarende anvendelse for Singapore. Dette innebærer at fødselsattest som oppfyller kravene i fregforskr. § 8-4-9 Første ledd i seg selv vurderes som tilstrekkelig for registrering av farskap når fødsel har funnet sted i Singapore.

Hovedregelen er at vigsel gjennomført i en nordisk stat skal dokumenteres med original vigselsattest. Det er imidlertid kjent at Sverige ikke utsteder vigselsattest tilsvarende norsk vigselsattest. I praksis kan man for alle de nordiske land godta registerutskrift av nyere dato som er stemplet og undertegnet av kompetent registermyndighet. Dokumentasjonen må inneholde alle nødvendige opplysninger for registrering av vigsel i Folkeregisteret. Det vil si personalia, vigselssted, vigselsdato og vigselsmyndighet. F.eks. inneholder ikke personbevis fra Sverige alene tilstrekkelige opplysninger om vigselen, da vigselssted og vigselsmyndighet ikke fremgår.

Bestemmelsen gir en adgang til å registrere vigselen dersom den er verifisert av norsk utenriksstasjon. Muligheten utenriksstasjonen i praksis har til å verifisere vigselen varierer imidlertid i stor grad fra land til land, og det er den aktuelle utenriksstasjon som er nærmest til å vurdere om det i den aktuelle stat er mulig å verifisere vigselen. Bestemmelsen praktiseres relativt strengt, og innebærer at samtlige relevante forhold rundt vigselen må være avklart før vigselen kan verifiseres. For at utenriksstasjonen skal kunne verifisere en vigsel må utenriksstasjonen kunne gå god for følgende forhold:

• Identitetene må være brakt på det rene, herunder alder og tidligere sivilstand av hensyn til el. § 18 a.
• At vigselen har funnet sted, herunder at begge parter var til stede under vigselen av hensyn til el. § 18 a.
• At vigselen er utført av kompetent vigselsmyndighet.  
• Tidspunkt og sted for vigselen.

Ved tvil om dette, må forholdet søkes avklart med den aktuelle utenriksstasjon.

Etter bestemmelsen er det gjort unntak for påføring av Apostille, dersom attesten er utstedt på grunnlag av vigsler foretatt av diplomatiske og konsulære tjenestemenn ved utenlandske ambassader akkreditert til Norge, der sendestaten er tilsluttet Apostillekonvensjonen. Bakgrunnen for dette er at dokumenter utferdiget av diplomatiske eller konsulære tjenestemenn er unntatt fra Haag-konvensjonens anvendelsesområde, jf. Apostillekonvensjonen artikkel 1 tredje ledd. Det må således skilles mellom offentlige dokumenter utferdiget av diplomatiske eller konsulære tjenestemenn, og offentlige dokumenter som kun er fremskaffet og videreformidlet av diplomatiske eller konsulære tjenestemenn, da det kun er førstnevnte tilfelle som er unntatt fra konvensjonens anvendelsesområde. Vigselen vil være gyldig så lenge noe annet ikke følger av el. § 18a.

Etter § 8-4-19. Oversettelse skal attester være oversatt av norsk statsautorisert translatør eller norsk utenriksstasjon i den grad registermyndigheten finner det nødvendig. Oversettelse kan i utgangspunktet fremdeles være nødvendig i disse tilfellene hvis ikke attesten er skrevet på engelsk eller et av de skandinaviske språk. For eksempel vil antagelig attest skrevet på serbisk (med kyrilliske skrifttegn) nødvendiggjøre oversettelse.

Seperasjon/skilsmisse dokumenteres med rettskraftig dom eller administrativ avgjørelse i original eller bekreftet kopi, alternativt bekreftet utskrift fra nordisk folkeregistermyndighet som ikke bør være eldre enn tre måneder. Dokumentasjonen må inneholde alle nødvendige opplysninger for registrering av separasjon/skilsmisse i Folkeregisteret. Det vil si personalia samt sted, dato og myndighet for separasjon/skilsmisse. F.eks. inneholder ikke personbevis fra Sverige alene tilstrekkelig opplysninger om skilsmissen, da skilsmissested og skilsmissemyndighet ikke fremgår.

Når norske statsborgere dør i utlandet eller på norske skip i utenriksfart, skal vedkommende norske utenriksstasjon sende melding til Skattedirektoratet som på dette grunnlag registrerer dødsfallet i Folkeregisteret og underretter tingretten på bostedet dersom vedkommende var bostedsregistrert i Norge.

Dokumentasjon på dødsfall fra gruppe 2-stat gir ikke grunnlag for registrering i Folkeregisteret. Eneste grunnlag for å registrere dødsfallet er kjennelse etter lov om forsvunne personer §§ 8 og § 9. Etter nærmere undersøkelser kan evt. utflytting vurderes etter fregl. § 4-3 Tredje ledd.

Flere av de attester etaten mottar er flerspråklige, dvs. med undertekst på engelsk/fransk/spansk i tillegg til eventuelt aktuelt språk. F.eks. er den internasjonale sivilstandskommisjons blankett for ekteskapsinngåelse flerspråklig. Det kan typisk være aktuelt å be om oversettelse der attesten ikke er flerspråklig og er på et språk man ikke behersker i tilstrekkelig grad. Oversettelse av dokumenter på dansk, finsk, svensk eller islandsk kan uansett ikke kreves oversatt for innsenderes regning, jf. nordisk språkkonvensjon art. 3.

Formålet med apostille/legalisering er å gi sikkerhet for at et offentlig dokument er utstedt av rette myndighet i vedkommende land slik at det kan få rettsvirkning i utlandet. Apostille/legaliseringen innebærer en bekreftelse på at signatur og embetsstempelet på dokumentet er ekte og at den som har underskrevet dokumentet er en bemyndiget offentlig tjenestemann. Apostille/legalisering innebærer ikke en bekreftelse av riktigheten av innholdet i dokumentet.

Apostille en forenklet legaliseringsprosess. Apostille vil kun være aktuelt for attester fra land som har ratifisert eller sluttet seg til Haag-konvensjonen av 5.10.1961 om avskaffelse av krav til legalisering av utenlandske dokumenter. En oversikt over de myndigheter som utsteder apostille i landene som har ratifisert eller sluttet seg til denne konvensjonen finnes her.

Flere land utsteder elektronisk apostille. Verifisering av et dokument med elektronisk apostille gjøres via en nettside utarbeidet av utstedermyndigheten. En oversikt over land som har innført elektronisk løsning finnes her.

For landene som ikke har ratifisert eller sluttet seg til konvensjonen, kreves legalisering. Legalisering skal foretas av landets utenriksdepartement. Legalisering foretatt av landets ambassader/konsulater godtas ikke.

Bestemmelsen er snever og gjelder kun for dispensasjon fra kravene til dokumentasjon i fregforskr. kapittel 8. Vilkåret er at det ellers i saken legges frem dokumenter som tilsier at det er hevet over enhver rimelig tvil at det forhold som søkes registrert i Folkeregisteret har funnet sted. I tilfeller det kun foreligger en attest fra land som er opplistet i fregforskr. § 8-4-2. Gruppering av stater for registrering av faktiske og rettslige forhold som har funnet sted i utlandet annet ledd (gruppe 2-stat) og ingen annen dokumentasjon som kan sannsynliggjøre forholdet, må det generelt anses som en ordinær sak for skattekontoret og ingen dispensasjonssak etter fregforskr. § 8-4-21.

Se nærmere om dette i temakapittel Forvaltning, Dispensasjon fra kravene til dokumentasjon i fregforskr. kapittel 8.