I tillegg til vedtak treffer folkeregistermyndigheten også prosessledende beslutninger og gjør rene registreringer i Folkeregisteret som ikke defineres som enkeltvedtak etter fvl. § 2. De prosessledende beslutninger har bare betydning for selve saksbehandlingen, men avslutter ikke saken.

Slike beslutninger gir ikke klageadgang da de ikke anses å være et enkeltvedtak, dvs. er ikke bestemmende for rettigheter eller plikter etter fvl. § 2 første ledd bokstav a jf. bokstav b.

Dersom det oppstår spørsmål om retting av opplysninger i Folkeregisteret, se nærmere om adgangen til retting i fregl. Kapittel 9 Saksbehandlingsregler jf. fregl. § 9-2. Retting av feil i registeret.

Utgangspunktet er at registrering av opplysninger i Folkeregisteret, der folkeregistermyndigheten ikke har vedtakskompetansen, ikke i seg selv er en rettsstiftende handling. Det er i slike tilfeller den underliggende beslutning truffet av et annet forvaltningsorgan som danner grunnlaget for personens rettigheter og plikter, og det er derfor dette som må søkes endret dersom en person krever å endre en registrering. Det vil si at registreringene i Folkeregisteret i seg selv ikke er avgjørende for det underliggende forholdet, se Prop. 164 L (2015-2016) punkt 12.1.

Adgangen folkeregistermyndigheten har til å fatte enkeltvedtak gjelder på områder der folkeregistermyndigheten er tillagt avgjørelsesmyndighet.

Eksempler på saker der folkeregistermyndigheten har adgang til å fatte enkeltvedtak:

• registrering av bosted ved manglende melding om flytting, jf. fregforskr. § 6-5-3. Manglede melding om flytting
• registrering av eller avslag på melding om flytting gitt iht. fregl. §§ 6-1 til 6-3 (se Kapittel 6 Den enkeltes meldeplikt til Folkeregisteret), jf. fregl. Kapittel 4 Hvem som skal regnes for å være bosatt i Norge og Kapittel 5 Bosted
• utlevering av opplysninger etter fregl. Kapittel 10 Utlevering av opplysninger fra registeret
• tap av rett til å få utlevert opplysninger, jf. fregl. § 12-2. Tap av rett til å få utlevert opplysninger
• førstegangsregistrering av navn for barn, jf. navnel. § 2, jf. § 11
• registreringer/avslag på navneendring, jf. navnel. § 11
• prøving i ekteskapssaker, jf. el. § 6
• saker om endring av fastsatt fødselsdato iht. fregforskr. § 9-2-1 fjerde ledd
• registrering av fødsel meldt av mor, jf. bl. § 1
• ileggelse av overtredelsesgebyr etter fregl. Kapittel 12 Sanksjoner
• endring av juridisk kjønn, jf. lov om endring av juridisk kjønn § 5
• medmorskap i henhold til medmorskapsforskriften

Eksempler på saker der folkeregistermyndigheten gjør rene registreringer, f.eks. basert på melding fra andre offentlige myndigheter og private avtaler, og som av den grunn ikke anses som enkeltvedtak:

• fødselsmelding fra lege eller jordmor
• farskap, med unntak av beslutning om ikke å motta en erklæring etter bl. § 4 femte ledd
• sivilstand
• vergemål
• retting av feil etter fregl. § 9-2. Retting av feil i registeret
• konstatere ugyldig ekteskap, jf. el. § 16 første ledd
• dispensasjon fra kravene til dokumentasjon i fregforskr. kapittel 8, jf. § 8-4-21. Dispensasjon
• registrering av foreldreansvar
• registrering av melding fra mor eller far iht. bl. § 35 første ledd om at mor skal ha foreldreansvar alene
• dødsmeldinger
• registering av avtale om delt bosted (delt fast bosted) etter bl. § 36
• registrering av adopsjoner etter melding fra adopsjonsmyndigheten
• utflytting etter melding fra Utlendingsdirektoratet (UDI) på grunn av utgått oppholdstillatelse
• utflytting til annet nordisk land
• registrering/sletting av postadresse
• tildeling av fødselsnummer til norske borgere i utlandet på bakgrunn av melding fra passmyndighetene

Som enkeltvedtak regnes også avgjørelser som gjelder avvising, jf. fvl. § 2 tredje ledd. Dette gjelder for eksempel ved avvisning etter fvl. § 33 annet ledd siste punktum. En avvisning kan imidlertid bare anses som et enkeltvedtak dersom realitetsavgjørelsen i saken ville ha vært et enkeltvedtak. Det ville ikke gi god sammenheng i regelverket dersom en avgjørelse om avvisning skulle måtte behandles etter forvaltningslovens klageregler, og dermed etter mer betryggende regler enn realitetsavgjørelse i samme sak.

Spørsmålet om rekvisisjon av d-nummer er å anse som et enkeltvedtak ble vurdert av Sivilombudet i sak 2017/2345. Utgangspunktet er at avgjørelser truffet av Skatteetaten følger av forvaltningslovens regler. For at en avgjørelse truffet av et forvaltningsorgan skal regnes som et vedtak ifølge forvaltningsloven, må avgjørelsen gjelde «rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer». Det fremgår av Skattedirektoratets svar i den ovennevnte saken at avslag på rekvisisjon av d-nummer er et enkeltvedtak, som kan påklages til Skattedirektoratet, da avslaget på en eller annen måte regulerer personers rettsstilling.

Det går imidlertid et skille mellom tilfeller der kravene til dokumentasjon i saken er oppfylt og tilfeller der dette kravet ikke er oppfylt. I den tidligere forskriften 9. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering fremgikk det i § 2-8 første ledd at rekvisisjon om d-nummer skulle «avvises uten vedtak» i det sistnevnte tilfellet. Skillet fremgår ikke av gjeldende fregforsk. § 2-2-6. Dette innebærer at det er reglene i forvaltningsloven som gjelder. Eksempelvis vil retur av rekvisisjon på grunn av mangler ved rekvisisjonen, typisk påkrevd bekreftet kopi av legitimasjonsdokument, ikke anses som et enkeltvedtak. Avvisning treffes da i skriftlig beslutning.

Registrering av foreldreansvar er et eksempel på saker hvor folkeregistermyndigheten er registermyndighet og ikke fatter enkeltvedtak som utløser klagerett. Det vises til fvl. § 2 første ledd bokstav a som forutsetter at avgjørelsen må treffes under utøving av offentlig myndighet. Det er avtaleinngåelsen og ikke registreringen av avtalen som er det rettsstiftende faktum. Folkeregistermyndighetens oppgave i disse sakene er å kontrollere at avtalene er korrekt utfylt, og be partene om å rette eventuelle mangler slik at avtalen som registreres er gyldig. Det er foreldrene som avtaler foreldreansvar. Eventuelt treffer domstolen eller statsforvalteren avgjørelse om foreldreansvar. Folkeregistermyndigheten har kun et ansvar for å registrere gyldige avtaler. Barnelova oppstiller vilkår for hvem som kan ha foreldreansvar. Se nærmere om dette i temakapittel Familie, Generelt og Registrering.

Det fremgår av Ot.prp. 56 (1996-97) pkt. 5.5.4 fjerde avsnitt at det ikke er registreringen av avtalen, men selve meldingen til folkeregistermyndigheten som skal være en gyldighetsbetingelse.

Gyldighetsvilkåret knytter seg her til innleveringen av meldingen om avtalen. Ordlyden i bl. § 39 annet punktum sier at avtale om foreldreansvar som «ikkje er meldt» til folkeregistermyndigheten, ikke er gyldig. Selve registreringen av avtalen vil derfor ikke utløse nye rettigheter eller plikter for dem som avtalen gjelder, så lenge avtalen er meldt inn. Manglende registrering vil heller ikke medføre at avtalen er ugyldig.

Tilfeller der ugift mor eller far gir melding til folkeregistermyndigheten innen ett år etter farskapsfastsettelsen om at mor skal ha foreldreansvar alene, jf. bl. § 35 første ledd annet og tredje punktum, er også eksempel på saker hvor folkeregistermyndigheten er registermyndighet og ikke fatter enkeltvedtak som utløser klagerett. Det er her mors eller fars melding til folkeregistermyndigheten som er det rettsstiftende faktum, og ikke selve registreringen av meldingen i Folkeregisteret.

Dersom mor eller far gir slik melding etter ettårsfristen, skal meldingen avvises. Det er ikke klagerett i slike tilfeller, hvilket forutsetningsvis kan fastslås med bakgrunn i Prop. 161L (2015-2016), pkt. 3.11.4, der det fremgår at dersom mor etter at ettårsfristen har løpt ut, mener at far ikke bør ha del i foreldreansvaret, må hun gå til søksmål med krav om å få foreldreansvaret alene, dersom foreldrene ikke blir enige om endringer i fellesskap.

Krav til forsvarlig saksbehandling og til å opptre i samsvar med god forvaltningsskikk, tilsier at avvisning av anmodning om å registrere en avtale om foreldreansvar grunngis.

Registrering av rettslige og faktiske forhold som finner sted i utlandet er saksforhold som er regulert i fregforskr. kapittel 8 (se Kapittel 8 Registrering av opplysninger), der det blant annet er regler for utenlandske attester samt andre dokumentasjonskrav. Avgjørelser om slike forhold regnes ikke som enkeltvedtak, da uenigheten vil være knyttet til at man reelt sett er uenig i forskriftsinnholdet, noe som ikke er gjenstand for klagerett.

Skattedirektoratet kan etter fregforskr. § 8-4-21. Dispensasjon i enkelttilfeller gi dispensasjon fra kravene til dokumentasjon som ellers følger av reglene i fregforskr. kapittel 8 (se Kapittel 8 Registrering av opplysninger). Slike dispensasjonsvurderinger utgjør ikke enkeltvedtak fordi parten ikke har noe rettskrav på å få vurdert dispensasjon. Det er ikke beslutning om å nekte dispensasjon, men selve registreringen og evt. underliggende vedtak som er bestemmende for personens rettigheter. Dispensasjon har normalt bare blitt gitt dersom norsk utenriksstasjon har vurdert de fremlagte dokumenter eller er kjent med hva som faktisk har funnet sted.

Avgjørelser om å kjenne et ekteskap ugyldig etter el. § 16 første ledd, enten fordi vigsler mangler vigselsmyndighet (el. § 11) eller det ikke foreligger gyldig prøvingsattest (el. § 14), regnes ikke som enkeltvedtak, kfr. Bufdirs rundskriv 30/21.

For øvrig vil det å nekte å utstede prøvingsattest være et enkeltvedtak, jf. el. § 10.