En persons statsborgerskap er av opplysningene som kan registreres i Folkeregisteret, jf. fregl. § 3-1 første ledd Bokstav h) statsborgerskap. Videre har offentlige myndigheter meldeplikt om endring av statsborgerskap til folkeregistermyndigheten, jf. fregl. § 7-1. Offentlige myndigheters og virksomheters meldeplikt og fregforskr. § 7-1-1. Meldeplikt for faktiske og rettslige forhold som finner sted i Norge. Det er også andre bestemmelser i folkeregisterloven hvor statsborgerskap kan ha betydning.

Regler om statsborgerskap finnes i lov av 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsbrl.).

Statsborgerskap har først og fremst internrettslig betydning ved at det gir en person en del rettigheter og plikter. Viktigst er den ulovfestede retten til å oppholde seg i riket; en norsk statsborger kan verken utvises eller avvises fra Norge. Personens norske statsborgerskap kan heller ikke fradømmes som straff. For å ha rett til norsk pass, må den som søker om slikt pass være norsk statsborger.

Når det gjelder pliktene for norske statsborgere, er den viktigste plikten til å delta i forsvaret av landet, jf. Grunnloven § 119.

En persons statsborgerskap kan følge av ett eller flere av tre grunnleggende prinsipper. Etter territorialprinsippet vil et barn automatisk bli statsborger i det land hvor det er født. Domisilprinsippet går ut på at en person er statsborger i det land hvor han har sin faste bopel. Nedstamningsprinsippet medfører at foreldrenes statsborgerskap er avgjørende for barnets statsborgerskap, det vil si at et barn ved fødselen får det statsborgerskap som en av foreldrene har, uansett hvilket land barnet blir født i.