Som «gjeld» regnes enhver rettslig forpliktelse som påhviler skattyter til å yte noe til andre i penger eller pengers verdi. Det er uten betydning om gjelden er rentebærende eller ikke, og hvordan den har oppstått. Det er ikke noe vilkår at skattyter har mottatt krav på beløpet ved inntektsårets utgang, f.eks. i form av regning eller faktura.

Sentralt ved vurderingen er om det foreligger en rettslig ubetinget forpliktelse til å yte noe uten krav på motytelse.

Betingede forpliktelser anses ikke som gjeld, jf. sktl. § 4‑3 første ledd bokstav a. Dette gjelder f.eks. kausjonsforpliktelser som ikke er gjort gjeldende, se pkt. 3.7. Forpliktelser som det ikke er knyttet betingelser til, men som kan falle bort hvis en fremtidig uviss betingelse inntrer (resolutiv betingelse) anses som gjeld. Se f.eks. HRD i Utv. 1978/488 (Rt. 1978 s. 1001), LA-1998‑1214 i Utv. 1999 s. 782 og SKD 28. mars 2022 i Utv. 2022/600.