Bestemmelsen regulerer krav om tilbakebetaling av beløp som tidligere er utbetalt skyldneren når tilbakebetalingskravet er oppstått som følge av en forhøyelse av skatte- og avgiftskrav, eller som følge av en retting av et gjennomført oppgjør. Slike beløp, herunder rentegodtgjørelse, er ifølge § 1‑3 første ledd tilbakesøkingskrav som ikke skal betraktes som ordinære sivilrettslige pengekrav, men som skatte- og avgiftskrav. Bestemmelsen medfører bl.a. at slike krav er tvangsgrunnlag for utlegg etter § 14‑1, at det foreligger utvidet motregningsadgang for kravene etter § 13‑1, og at kravene har prioritet etter dekningsloven § 2‑8 første ledd bokstav e.

Ifølge bestemmelsen kan innkrevingsmyndighetene dessuten innkreve tilbakesøkingskrav uavhengig av om mottakeren har vært i god tro. Bestemmelsen medfører at den alminnelige lære om condictio indebiti ikke kommer til anvendelse. Læren om condictio indebiti refererer seg til den ulovfestede retten til å kreve tilbakebetaling når betaling har skjedd på grunn av en villfarelse om betalingspliktens eksistens eller omfang. Læren forutsetter en helhetsvurdering der oppgjørshensynet og korreksjonshensynet avveies mot rimelighet og de konkrete omstendigheter i den enkelte sak. At den ene eller annen part skjønte eller burde ha skjønt at det forelå en feil, vil være et moment i vedkommende parts disfavør.