Formålet med bestemmelsen er å klargjøre innkrevingsmyndighetenes rettslige adgang til å foreta visse former for behandling av personopplysninger. Bestemmelsen tydeliggjør innkrevingsmyndighetens adgang til å sammenstille personopplysninger som innkrevingsmyndighetene allerede har innhentet fra andre myndigheter, fra offentlige registre eller direkte fra de registrerte. Den regulerer videre adgangen til å benytte personprofiler til analyse for å målrette og effektivisere kontroll-, eller veiledningsvirksomheten. Bestemmelsen åpner i tillegg for at innkrevingsmyndighetene kan treffe automatiserte avgjørelser gjennom en helautomatisert prosess uten menneskelig innblanding.

Reguleringen har sammenheng med EUs personvernforordning som gjelder som norsk rett etter personopplysningsloven § 1. Forordningen har regler om behandling av personopplysninger. For at innkrevingsmyndighetene skal kunne behandle personopplysninger, må det foreligge et rettslig behandlingsgrunnlag. Det foreligger flere rettsgrunnlag i personvernforordningens artikkel 6 som kan være aktuelle for innkrevingsmyndighetenes adgang til å behandle personopplysninger. De mest sentrale finnes i artikkel 6 nr. 1 bokstav e).

Det følger av personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e at behandling av personopplysninger er lovlig dersom behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt. Etter artikkel 6 nr. 3 bokstav b må grunnlaget for slik behandling fastsettes i medlemsstatenes nasjonale rett.

Det rettslige grunnlaget kan fastsettes i tråd med landets lovgivningstradisjon, men slik at kravet til hjemmelens «kvalitet», herunder om den krever behandling i Stortinget eller ikke, skjerpes med graden av inngrepet på personvernet som behandlingen medfører.

Behandling av personopplysninger til andre formål enn formålene som begrunnet den opprinnelige innhentingen kan foretas på bakgrunn av det samme rettslige grunnlaget som hjemlet innhentingen. Behandling for nye formål som er uforenlige med formålene for innhentingen krever et særskilt rettsgrunnlag i nasjonal rett.

Innsamling og lagring av personopplysninger anses som inngrep i retten til privatliv. Sammenstilling av personopplysninger til nye og forenlige formål vil ofte anses som en fortsettelse av et tidligere gjennomført inngrep – den opprinnelige innhentingen – som ikke krever et nytt lovgrunnlag.

Sammenstilling av personopplysninger til nye, men uforenlige formål, vil kunne anses som et nytt og separat inngrep som krever et eget rettsgrunnlag i nasjonalrett i samsvar med legalitetsprinsippet i Grunnloven §§ 102 og 113 og EMK artikkel 8, jf. blant annet EU-domstolens dom i sak C‑817/19, avsnitt 96 samt EMDs, Amann v. Switzerland, no. 27798/95, §§ 69‑70, og EMDs Weber og Saravia mot Tyskland, 54934/00, § 79.

En tilsvarende regulering er gitt for de tre forvaltningsområdene til Skatteetaten – fastsetting, innkreving og folkeregistrering. Reguleringen fremgår av skatteforvaltningsloven § 5‑11, folkeregisterloven § 9‑4, bidragsinnkrevingsloven § 22b og SI-loven § 6a.

Tvangsfullbyrdelsesloven gjelder tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger, jf. skattebetalingsloven § 14‑2. Personopplysningsloven og forordningen gjelder ikke for saker som behandles eller avgjøres i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven, jf. personopplysningsloven § 2 annet ledd bokstav b. Dette innebærer i utgangspunktet at behandling av personopplysninger som inngår eller skal inngå i en ordinær utleggssak er unntatt fra personopplysningsloven og forordningen.

Begrunnelsen for unntaket i personopplysningsloven § 2 er blant annet å ivareta behovet for å opprettholde visse organers uavhengighet, særlig domstolene, som ikke kan underlegges Datatilsynets sanksjonsmyndighet i saker som innebærer utøvelse av domsmyndighet. Videre vil enkelte rettigheter i personvernforordningen ikke passe for saker som går under rettspleielovene.

Informasjon om fysiske personer nyter også et vern etter både EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102, jf. foran. Skattedirektoratet antar derfor at prinsippene og de grunnleggende krav i personvernforordningen, inkludert kravet om et formålsrettet rettslig behandlingsgrunnlag, som uansett følger av legalitetsprinsippet, vil gjelde for særnamsmennenes behandling av personopplysninger. Om skattekontoret utøver myndighet som kreditor eller som særnamsmyndighet, er derfor uten særlig betydning for personvernregelverkets anvendelse.

Bestemmelsen fritar ikke Skatteetaten fra plikten til å gjennomføre personvernkonsekvensvurdering etter personvernforordningen artikkel 35.