Fra 1. november 2020 er skattekontoret innkrevingsmyndighet for alle krav som er nevnt i loven eller i forskrift gitt i medhold av loven, med unntak for krav som det etter andre ledd er bestemt skal innkreves av Tolletaten. Hvilke krav som loven gjelder for, fremgår av kapittel 1.

Statens innkrevingssentral (SI) ble fra 2015 en del av Skatteetaten. Det fremgår av lov av 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevingssentral (SI-loven) § 1 første ledd første punktum at SI innkrever de krav den i lov eller av departementet er pålagt å innkreve. Departementets myndighet etter bestemmelsen er delegert videre til Skattedirektoratet i forskrift av 11. september 2015 nr. 1045 om delegering av myndighet etter lov om Statens innkrevingssentral. En nærmere oversikt over hvilke krav SI krever inn fremgår av forskrift av 1. juni 2013 nr. 565 til SI-loven (SI-forskriften) § 1.

Etter § 2‑1 første ledd annet punktum kan departementet bestemme at SI skal utøve myndighet som er lagt til skattekontoret i skattebetalingsloven. I slike tilfeller vil SI ha samme innkrevingsmyndighet som et skattekontor. Når SI innkrever skatte- og avgiftskrav, skal det skje etter reglene i skattebetalingsloven. Dette betyr at SI i disse sakene utleder særnamskompetansen fra skattebetalingsloven §§ 14‑3 og 14-4.

Når SI innkrever andre krav, vil de følge SI-loven og de særlige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven som gjelder for SI. Dette vil føre til enkelte forskjeller. SI har f.eks. en egen hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 2‑14 annet ledd til å gjennomføre tvangsdekning av enkle krav som SI selv har stiftet utleggspant i. Dette betyr at SI ikke trenger å sende inn en tvangsdekningsbegjæring til den ordinære namsmannen ved f.eks. realisering av utleggspant i innestående på en bankkonto. Denne hjemmelen kan de imidlertid ikke bruke når de innkrever skatte- og avgiftskrav. SI må i disse tilfellene bruke den ordinære namsmannen.