Tidligere fulgte det av straffeloven § 49 annet ledd at forsøk på forseelse ikke var straffbart. Av Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 101 fremgår det at det er liten grunn til å straffe forsøk på mindre alvorlige lovbrudd. Når skillet mellom forbrytelser og forseelser er fjernet, så betyr det at grensene for forsøk dermed ikke kan videreføres. Lovgiver kom dermed frem til at straff for forsøk skulle knyttes til en øvre strafferamme. Det vises til straffeloven § 16 hvor det heter at den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt. I §§ 18‑1 og 18-2 er det ikke bestemt noe annet om straff for forsøk hvilket betyr at det er straffbart å forsøke å begå en overtredelse som nevnt i §§ 18‑1 og 18-2 fordi strafferammen er fengsel i 1 år eller mer. Når det gjelder påtalespørsmålet, følger hovedregelen av straffeprosessloven § 67 hvor det heter at politiet avgjør tiltalespørsmålet i saker hvor strafferammen i det enkelte straffebud er under 1 år. Da §§ 18‑1 og 18-2 har øvre strafferamme på 2 år, betyr det at det er statsadvokaten og ikke politiet som skal avgjøre påtalespørsmålet. Skattekontorene bes legge dette til grunn i de anmeldelser som inngis til politiet.