Bestemmelsens første ledd regulerer innkrevingsmyndighetenes taushetsplikt. Er kravet fastsatt med hjemmel i en lov hvor det er gitt regler om taushetsplikt for fastsettingsorganet, er innkrevingsmyndighetene underlagt den samme taushetsplikten ved innkrevingen av kravet. Dette innebærer at skattekontorets taushetsplikt ved innkreving av skatter og avgifter følger av skatteforvaltningsloven § 3‑1, mens den ved innkreving av tollavgift følger av tollavgiftsloven § 8‑1. Krever skattekontoret inn krav etter vareførselsloven følger taushetsplikten av lovens § 7‑10 og ved innkreving av arveavgift vil taushetsplikten følge av arveavgiftsloven § 23 annet ledd.

For avgjørelser som gjelder krav eller saker hvor grunnlaget for kravet er fastsatt i skattebetalingsloven, for eksempel vedtak om å gjøre ansvar gjeldende etter § 16‑20, vil forvaltningslovens taushetspliktsregler i utgangspunktet komme til anvendelse, jf. § 3‑1 første ledd. Taushetsplikten etter forvaltningsloven er som nevnt ovenfor ikke like omfattende som etter skatteforvaltningsloven, tollavgiftsloven og vareførselsloven, fordi det er tvilsomt om begrepet «noens personlige forhold» i forvaltningsloven § 13 første ledd omfatter juridiske personers økonomiske forhold. Departementet var i Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) side 44 inne på at dette kunne gi uheldige utslag, men fant det ikke nødvendig å foreslå en omlegging i form av harmonisering av de ulike taushetspliktsbestemmelsene.

Hensynet til harmonisering bør være en faktor ved tolkningen av regelverket. Skattedirektoratet legger til grunn at saksbehandler er underlagt den samme omfattende taushetsplikt ved innkreving av ansvarskrav etter kapittel 16 som ved innkreving av de øvrige krav som skattekontoret er innkrevingsmyndighet for.

Taushetsplikten er ikke absolutt. Hensynet til den enkelte skatte- og avgiftsmyndighets egne interne saksbehandling gjør det nødvendig at også andre personer innen etaten gjøres kjent med alle relevante opplysninger. Disse anses ikke som «uvedkommende» etter skatteforvaltningsloven § 3‑1 første ledd og tollavgiftsloven § 8‑1 første ledd eller vareførselsloven § 7‑10 første ledd.

Unntak fra taushetsplikten følger av skatteforvaltningsloven § 3‑3, tollavgiftsloven § 8‑1 annet ledd flg. og § 8‑2, samt vareførselsloven § 7‑10 annet ledd flg. og § 7‑11.

Når det reises ansvarskrav etter § 16‑50 mot en kjøper, for skatt og merverdiavgift som en næringsdrivende har unndratt, er det en særregel om partsinnsyn i skattebetalingsforskriften § 16‑50‑6. Bakgrunnen for denne særregelen er at kjøper er avhengig av innsyn i de opplysninger som danner grunnlag for ansvarskravet for å kunne ivareta sin rett til kontradiksjon. Kjøper gis derfor rett til innsyn i saksdokumenter som angår den næringsdrivende. Taushetsplikten går i slike tilfeller over på den som mottar opplysningene. For utfyllende behandling, se 16-50.4.

Skattedirektoratet har i en klagesak avgjort at en solidarskyldner ikke har rett til innsyn i Skatteetatens innkreving mot de andre solidarskyldnerne. Direktoratet anser at hver innfordringssak mot en solidarskyldner er en egen sak, og at det derfor ikke kan gis partsinnsyn etter forvaltningsloven § 18. Taushetsplikten begrenser også retten til innsyn etter offentleglova § 3, da innsyn i innkrevingssaken ville gitt tilgang til opplysninger om skyldnerens økonomiske situasjon, noe som regnes som «personlige forhold», og som omfattes av taushetsplikten.

For en nærmere omtale av reglene om taushetsplikt som følger av skatteforvaltningsloven, tollavgiftsloven og vareførselsloven vises det til Skatteforvaltningshåndboken kapittel 3 om taushetsplikt, samt Tollavgiftshåndboken og Vareførselshåndboken kapitler om taushetsplikt, hhv. kapittel 8.1 og 7.10.