Det er anledning til å kredittvurdere ved søknad og kredittovervåke så lenge kreditten består. Det er presisert i forskriften at det også er adgang til å kredittvurdere foretakets ledelse/tillitsmenn. Slik utvidet kredittvurdering benyttes i praksis ved søknad fra nyetablerte foretak og bare unntaksvis for andre foretak. Der det er begrenset med historikk for foretaket, er det særlig relevant å vurdere den tillit Skatteetaten kan ha til at ledelsen/tillitsmennene vil drive foretaket i tråd med relevant regelverk. En utvidet kredittvurdering kan også ses i sammenheng med ledelsens ansvar etter aksjelovgivningen.

Begrepet kredittverdig er beskrevet nærmere i skattebetalingsforskriften § 14‑20‑3 annet ledd for tollkreditten og § 14‑20‑12 annet ledd for dagsoppgjøret. Bestemmelsen gir ytre rammer for hva skattekontoret kan legge vekt på i sin vurdering av om foretaket er å anse som kredittverdig. Kredittverdighet er beskrevet som en vurdering ut fra den generelle tillit skattekontoret har til foretaket. Egendeklarasjonssystemet bygger nettopp på et tillitsforhold mellom staten og den skatte- og avgiftspliktige. Svekket tillit vil naturlig måtte tas med i en vurdering i forhold til risiko for at betaling av utestående forpliktelser ikke skal skje til rett tid. I vurderingen av om foretaket har tilstrekkelig tillit, henviser nevnte bestemmelse i skattebetalingsforskriften til følgende fire kriterier: Betalingsvilje, betalingsevne, overholdelse av pliktene etter vareførselsregelverket og skatte- og avgiftsregelverket mv., og inndrivelsesmuligheter.

Når det gjelder betalingsvilje, er det først og fremst Skatteetatens egen betalingserfaring med foretaket som er avgjørende. Foretakets betalingserfaring overfor andre offentlige kreditorer tillegges også betydelig vekt. For så vidt gjelder andre kreditorers betalingserfaring vil opplysningene være relevante som et moment i en skjønnsmessig totalvurdering.

Hva angår betalingsevne, kan foretakets økonomiske situasjon analyseres ved hjelp av en kredittvurdering hvor man ser på regnskapstallene. Foretakets økonomi vurderes i forhold til lønnsomhet, soliditet og likviditet.

Videre må det undersøkes om foretaket overholder de pliktene som fremgår av vareførselsregelverket og skatte- og avgiftsregelverket mv. Det kan f.eks. tenkes at foretaket selv ikke overholder sine forpliktelser knyttet til angjeldende tillatelse. I forbindelse med søknad vil det også være relevant å se på foretak som ledelsen tidligere har drevet. Det kan også være relevant å se på overtredelser knyttet til noen i ledelsen som privatpersoner; et typisk eksempel vil være overtredelser som smugling der dette fremkommer av en domfellelse. Her må det foretas en skjønnsmessig vurdering av om dette er å anse som et relevant moment.

Til slutt vil det måtte legges vekt på Skatteetatens inndrivelsesmuligheter.

For norske foretak vil som regel inndrivelsesmulighetene være en oppsummering av den vurderingen som gjøres av betalingsevne, betalingsvilje og overholdelse av relevant regelverk.

EFTAs overvåkningsorgan ESA har i «letter of formal notice» uttalt at Tolletatens tidligere praksis for behandling av søknad om tollkreditt for utenlandske selskaper hjemmehørende innenfor EU/EØS-området og selskaper hjemmehørende her i landet, innebar en forskjellsbehandling og restriksjon på den frie bevegelse av varer mellom landene. En slik forskjellsbehandling kan tillates dersom allmenne hensyn tilsier det.

ESA mener at beskyttelse av statens proveny er et lovlig hensyn som kan begrunne forskjellsbehandling. ESA er imidlertid av den oppfatning at slik forskjellsbehandling ikke kan omfatte land Norge har inngått en tilfredsstillende bistandsavtale med. Tolletaten endret praksis i tråd med dette med virkning fra 1. november 2013.

Når det gjelder utenlandske foretak fra EU/EØS som Norge ikke har inngått bistandsavtale med og øvrige utenlandske foretak, opprettholdes det et krav om full sikkerhet begrunnet i manglende inndrivelsesmuligheter. Dersom et offentligrettslig krav ikke betales frivillig, er det ikke mulig å tvangsinnfordre krav i et land som Norge ikke har bistandsavtale med. Se nærmere om dette nedenfor.

At Skatteetatens innfordringsmuligheter i utlandet mangler, fører således til at et foretak ikke anses for å være kredittverdig jf. skattebetalingsforskriften § 14‑20‑3 første ledd bokstav f. Et krav om sikkerhet kan avhjelpe den manglende kredittverdigheten slik at tollkreditt likevel kan innvilges eller opprettholdes.

Etter at registreringsforholdene er brakt på det rene og man har konkludert med at foretaket tilhører et land vi ikke har tilfredsstillende avtale med, er det ikke behov for å undersøke andre forhold under tillitsbegrepet for disse foretakene. Tillitsforholdet er nærmere omtalt under begrepet «kredittverdig» over.

Ovenstående gjelder tilsvarende for alle land utenfor EU/EØS selv om vi har bistandsavtale med det angjeldende landet. Innkreving i utlandet er generelt ressurskrevende. Det særskilte vern offentligrettslige krav har etter vår nasjonale lovgivning får ikke anvendelse i et annet land. Som eksempler på slikt særskilt vern kan nevnes tvangsgrunnlag i lov, prioritet ved konkurs, prioritet ved utlegg i lønn og ytelser, utvidet beslagsrett osv.

Når det gjelder utenlandske foretak fra EU/EØS land som Norge har inngått bistandsavtale med, kan man ikke argumentere med at bistandsavtalen ikke gir oss en fullgod erstatning for utøvelse av egen kreditorposisjon i Norge. Foretak hjemmehørende i disse landene må få anledning til å dokumentere om de er kredittverdige eller ikke og skattekontoret må foreta en fullstendig kredittvurdering av disse foretakene.

Gjennom Skatteetatens kredittopplysningsleverandør vil man kunne få ulike kredittrapporter fra leverandører i Europa. Man vil i utgangspunktet kunne sammenligne foretakenes kredittverdighet på tvers av landegrensene. Disse rapportene gjør da at man kan foreta en konkret kredittvurdering av det enkelte foretak.

I noen tilfeller vil det kunne være nødvendig å forholde seg til regnskap og annen informasjon som foretakene fremlegger for Skatteetaten for å dokumentere sin kredittverdighet.

I skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 annet ledd er det hjemmel for å pålegge foretak å fremlegge de opplysningene skattekontoret finner nødvendig for å vurdere kredittverdigheten. Dette kan typisk være regnskap, skatteattest eller lignende.