Ifølge første ledd skal krav på tidligere utbetalte beløp av årsaker som nevnt i § 1‑3 anses som skatte- og avgiftskrav. Dette innebærer blant annet at det etter kap. 13 foreligger en utvidet motregningsadgang for skattemyndighetene i tilgodebeløp på skatt og avgift som skyldneren har, samt at tilbakesøkingskravet er tvangsgrunnlag for utlegg. Innkrevingsmyndighetene kan dermed tvangsinnfordre et tilbakesøkingskrav ved utleggspant eller utleggstrekk, jf. kap. 14.

Innkrevingsmyndighetene kan videre innkreve beløpene uavhengig av skyldnerens onde eller gode tro. Dette innebærer at de alminnelige ulovfestede reglene om condictio indebiti ikke får anvendelse i disse tilfellene.

Bestemmelsen vil bl.a. komme til anvendelse ved skatteavregningen. For skattytere som betaler forskudd på skatt, blir det foretatt et avregningsoppgjør etter at skatten er fastsatt. De skattytere som har betalt for mye i forskudd, får tilbakebetalt det overskytende beløpet, jf. § 7‑1 tredje ledd. Blir den fastsatte skatten senere endret, skal det foretas en ny avregning. Blir den fastsatte skatten som følge av den nye avregningen forhøyet, kan det innebære at en skattyter som fikk tilgodebeløp, helt eller delvis må tilbakebetale dette til det offentlige.

Et annet eksempel er der en merverdiavgiftspliktig får utbetalt et overskytende beløp etter merverdiavgiftsloven § 11‑5, og en senere korrigering av terminen viser at beløpet skulle vært lavere eller at den merverdiavgiftspliktige ikke skulle fått utbetalt noe.

Bestemmelsen er en kan-regel. Ved vurderingen av om beløpet skal kreves tilbake må innkrevingsmyndighetene utøve et skjønn, der det bl.a. tas hensyn til om det vil være åpenbart urimelig å gjøre tilbakesøkingskravet gjeldende. Det er bare der det oppstår et tilbakebetalingskrav for det offentlige ved en forhøyelse, eller ved en retting av et tidligere oppgjør at bestemmelsen kommer til anvendelse. Bestemmelsen gjelder uavhengig av årsaken til forhøyelsen eller rettingen. Regelen vil ikke omfatte de tilfellene der det har skjedd en ren feilutbetaling, f.eks. ved utbetaling av et tilgodebeløp to ganger, eller til feil person. For slike krav bør det legges til grunn at de skal kreves inn som et alminnelig pengekrav, hvilket vil si at tvangsgrunnlag må skaffes, normalt ved dom. Den videre innfordringen foretas av den ordinære namsmannen, også der vedkommende innkrevingsmyndighet har særnamskompetanse for skatte- og avgiftskrav. I disse tilfellene vil læren om condictio indebiti være avgjørende for om beløpet kan kreves tilbake.

Skatte- og avgiftskrav, inkludert eventuelle gebyrer og renter etter skattebetalingsloven § 11‑5, som utgjør under kr 100, kan ikke kreves tilbakebetalt, jf. skattebetalingsforskriften § 10‑4‑1. Denne hovedregelen gjelder likevel ikke for sjømenn som er skattepliktige etter skatteloven § 2‑3 første ledd, hvor beløpsgrensen er kr 2 000. Krav på innførselsavgifter som omfattes av skattebetalingsloven § 10‑41 har en beløpsgrense på kr 50, unntatt for alkoholholdig drikk og tobakk hvor det ikke gjelder noen nedre beløpsgrense. Krav på vektårsavgift med døgnsats etter bestemmelsene om korttidsbruk av tilhenger, jf. forskrift 29. juni 2000 nr. 688 om vektårsavgift § 7, har ingen nedre beløpsgrense. Engangsavgift på motorvogner har en beløpsgrense på kr 200 og tilleggsavgift for forsinket betaling av årsavgift med redusert sats, har en beløpsgrense på kr 50. Beløpsgrensen gjelder pr. termin, avgiftsspesifikasjon eller deklarasjon. Med henvisning til skattebetalingsforskriften § 10‑4‑2 kan det ikke fremmes tilbakebetalingskrav på renter under kr 50.

I henhold til første ledds siste punktum gjelder forfallsreglene i § 10‑53 tilsvarende for tilbakesøkingskrav, hvilket innebærer at tilbakebetalingskravet forfaller tre uker etter at vedtak er sendt ut. Dersom kravet skyldes endringsoppgaver den skatte- eller avgiftspliktige selv har sendt inn, forfaller kravet tre uker etter at de nye opplysningene har kommet fram til skatte- og avgiftsmyndighetene. Se nærmere om forfallsreglene i kommentarene til § 10‑53.