Den som leverer tjenesten må gjøre det i egenskap av å være næringsdrivende, det vil si at leveransen til kjøper må inngå i tjenesteyters virksomhet. Det kan her være nødvendig å vurdere forholdet opp mot om det kan være et privat arbeidsoppdrag hvor den som utfører oppdraget må anses som lønnstaker, og mottaker av tjenesten som arbeidsgiver.

Kjøper må opptre som privatperson ved kjøp av den aktuelle tjenesteleveransen. Bestemmelsen gjelder ikke mellom to næringsdrivende.

Reglene kommer til anvendelse ved kjøp av tjenester, men ansvaret omfatter også kjøp av varer når disse er kjøpt sammen med tjenesten og inngår i vederlaget for et tjenesteoppdrag. Det må derfor foretas en avgrensning mot de rene varekjøpene. Etter forskriften § 16‑50‑2 annet ledd anses leveransen som rent varekjøp dersom innslaget av vare utgjør 80 prosent eller mer av leveransens verdi. I så tilfelle faller leveransen i sin helhet utenfor ansvarsbestemmelsen.

Der materiale vanligvis inngår i tjenesteleveringen, og hvor det derfor er en nær sammenheng mellom leveringen av varen og tjenesten, vil normalt tjenesteelementet være det vesentlige. Det kan være malertjenester, tapetseringstjenester, flisleggingstjenester, snekkertjenester, bilreparasjoner, rørleggertjenester mv.

Dersom en vare leveres og kjøper monterer den selv, men gjenstanden etter en tid må vedlikeholdes/repareres, vil det ikke være tilstrekkelig sammenheng mellom varen og den senere vedlikeholdskostnaden. Det vil da ikke være grunnlag for å anse varen levert sammen med tjenesten i lovens forstand, verken når det gjelder tid eller rent funksjonelt.

Vederlaget for den samlede leveranse må utgjøre mer enn kr 10 000. Dersom flere betalinger må anses for å utgjøre oppgjør for ett og samme tjenesteoppdrag skal det foretas en samlet vurdering av om beløpsgrensen er nådd. Dette kan bl.a. være tilfelle der forskjellige typer tjenester fra samme leverandør gjelder samme forhold, for eksempel ulike typer av tjenester ved oppussing av bad, kjøkken eller stue. Løpende tjenesteytelser og periodiske avtaler omfattes også av bestemmelsen. Flere betalinger i samme kalenderår skal i slike tilfeller ses samlet. Ett eksempel kan være betaling for fast ukentlig rengjøringstjeneste selv om det enkelte deloppgjør er mindre enn kr 10 000. Betalinger for andre gjentatte kjøp fra samme næringsdrivende vurderes hver for seg. Se forskriften § 16‑50‑3.

Bestemmelsen medfører medansvar for kjøper dersom den næringsdrivende unnlater å oppgi vederlaget til beskatning eller ikke innberetter merverdiavgiften. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse dersom den næringsdrivende har oppfylt sin opplysningsplikt overfor skatte- og avgiftsmyndighetene, men av andre årsaker ikke kan eller vil gjøre opp skatte- og avgiftskravene sine. Det er den næringsdrivendes unndratte skatte- og avgiftsforpliktelse kjøper kan holdes direkte og solidarisk ansvarlig for. Kjøpers ansvar kan omfatte inntil den del av unndratt skatt, trygdeavgift eller merverdiavgift som kan henføres til den leveranse og det vederlag den ansvarsbetingende unndragelsen gjelder.

Det kan ikke gjøres ansvar gjeldende overfor kjøper som har foretatt betaling via bank. Dette vilkåret er presisert i forskriften til å omfatte betaling fra konto til konto eller betaling på annen måte til mottakers konto i bank eller foretak med rett til å drive betalingsformidling. Dette omfatter også utenlandske banker og foretak med rett til drive betalingsformidling. For å unngå medansvar må kjøperen i utgangspunktet sannsynliggjøre at betaling er skjedd via bank, for eksempel ved å innhente dokumentasjon fra sin bank. Kravet til sannsynliggjøring må imidlertid reduseres jo lenger tid som går fra kjøpet fant sted.

I tilfeller hvor kjøper ikke kan innhente dokumentasjon fra banken, for eksempel pga. kortere pliktig oppbevaringstid i bankens hjemland, må en ta hensyn til dette ved vurderingen av om ansvar skal gjøres gjeldende, jf. at ansvarsregelen i skattebetalingsloven § 16‑50 er en «kan»-regel.

Et særlig spørsmål som har vært reist, er om det er rom for et ulovfestet skyldansvar ved siden av den objektive ansvarsregelen i skattebetalingsloven § 16‑50. Dette ble besvart benektende av Høyesterett i HR-2023-425-A. En privatperson hadde i saken inngått en avtale med en utenlandsk entreprenør om bygging av et hus. Fakturaer på omkring to millioner kroner ble betalt før kjøperen hevet kontrakten. Entreprenøren var ikke registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Entreprenøren betalte ikke merverdiavgiften, og den lot seg heller ikke inndrive hos selskapet. Kjøper hadde betalt kravet til entreprenøren via bank, og det var derfor ikke aktuelt å rette et ansvarskrav etter skattebetalingsloven § 16‑50. Staten ved skatteetaten krevde da at den private kjøperen skulle erstatte statens tap på kroner 388 000 for manglede innbetalt merverdiavgift, og gjorde gjeldende at kjøperen hadde opptrådt uaktsomt.

Høyesterett skriver følgende i avsnitt 52: «Som jeg har fremhevet, gir lovens ordlyd sammenholdt med lovforarbeidene holdepunkter for at skattebetalingsloven § 16‑50 ikke kan suppleres av ulovfestede regler om erstatningsansvar. Slik jeg ser det, er kriteriet som er angitt i rettspraksis for å anse en lovfestet ansvarsregel som uttømmende – noenlunde klare holdepunkter – oppfylt.»

Høyesterett åpner imidlertid opp for at det kan tenkes tilfeller hvor dette likevel kan skje (avsnitt 59): «Jeg bemerker at denne vurderingen er knyttet til tilfeller som i denne saken. Det som gjøres gjeldende her, er at en privatperson ikke har utvist tilstrekkelig aktsomhet knyttet til betaling av fakturaer mottatt fra en næringsdrivende. Jeg går ikke inn på om § 16‑50 utelukker erstatningansvar der en kjøper på en annen og mer aktiv måte har deltatt i et samarbeid med en næringsdrivende om merverdiavgiftsunndragelser.»

Selv om den konkrete saken gjaldt merverdiavgift, er Høyesteretts uttalelser generelle, og tilsvarende må gjelde for erstatningskrav for medvirkningsansvar mot privatpersoner for inntektsskatt og trygdeavgift.