Bestemmelsen angir hjemmelen for skattekontoret til å innvilge kreditt for tollavgift, merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel. Av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 første ledd fremgår det at kreditt også kan innvilges der avgifter oppstår i forbindelse med utførsel.

Tollkredittordningen omfatter ikke bare tollavgift, men også andre avgifter som Skatteetaten innkrever. Fra 1. januar 2017 kan tollkreditten omfatte merverdiavgift dersom kunden ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Det innkreves særavgifter som oppstår i medhold av særavgiftsloven. Det vises i den forbindelse til skattebetalingsloven § 1‑1. Med «krav» menes også renter og omkostninger, jf. skattebetalingsloven § 1‑1 tredje ledd bokstav a. Tilsvarende vil gjelde for avgifter som oppkreves på vegne av andre offentlige etater, slik som forskningsavgift på landbruksprodukter og eksportavgift på fisk og fiskevarer. Det vises i den forbindelse til skattebetalingsloven § 1‑2 som angir at det kan gis bestemmelser om at loven skal gjelde også for andre offentlige krav. I skattebetalingsforskriften § 1‑2‑1 første ledd fremkommer de nevnte avgiftene.

Tollkreditt kan bare tilstås foretak som innfører og/eller utfører varer i eget navn. Tollkreditt kan ikke tilstås representanter for importøren som f.eks. kommisjonærer eller speditører. Speditørene er henvist til eventuelt å søke om tillatelse til å inneha dagsoppgjør. Se nærmere omtale av disse bestemmelsene nedenfor.

For å få innvilget tollkreditt må det søkes elektronisk til skattekontoret via Altinn. I søknaden skal det bl.a. angis kredittbehovet for en tomånedersperiode, jf. § 14‑20‑1 annet ledd.

Det fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 tredje ledd at det er et vilkår for å få innvilget tollkreditt at foretaket er registrert i Foretaksregisteret og registrert for merverdiavgift.

Registreringspliktig for merverdiavgift blir alle som driver omsetning av de varer og tjenester som er nevnt i merverdiavgiftsloven. Se bl.a. merverdiavgiftsloven § 3‑1.

Merverdiavgiftsloven § 2‑1 har blant annet regler om beløpsgrenser for når registreringsplikten oppstår. Hovedregelen er at næringsdrivende som har en omsetning over kr 50 000 i løpet av en 12-måneders periode, har en registreringsplikt. Se for øvrig Merverdiavgiftshåndboken kapittel 2-1.

Visse omsetningsformer og yrkesgrupper er imidlertid unntatt, jf. bl.a. merverdiavgiftsloven § 3‑12.

Hensynet bak regelen om registrering i Foretaksregisteret og Merverdiavgiftsregisteret er bl.a. at foretaket skal kunne la seg identifisere. Det vises i den forbindelse også til §§ 14‑20‑1 annet ledd og 14‑20‑10 annet ledd hvor det heter at foretaket i søknaden skal gi visse opplysninger slik at skattekontoret kan identifisere søkeren. Det vil være mulig å identifisere foretaket dersom det er registrert i et offentlig register. Registreringen bringer også ansvarsforholdene på det rene. Det fremgår av foretaksregisterlovens kap. II hvilke foretak som er registreringsberettiget og hvilke foretak som er registreringspliktige.

Omtalen under gjelder dispensasjon fra registreringsplikten hvor norsk foretak behandles først og deretter utenlandske foretak.

Det fremgår av § 14‑20‑1 tredje ledd tredje punktum at skattekontoret kan dispensere fra kravet om registrering på bestemte vilkår eller når særlige omstendigheter tilsier det.

Dispensasjonsadgangen er tolket strengt for norske foretak. Det er sjelden det søkes om dispensasjon fra registrering i Merverdiavgiftsregisteret. Slik dispensasjon vil det dessuten sjelden være aktuelt å gi. Dispensasjon vil imidlertid kunne gis der søker ikke er registreringspliktig i Merverdiavgiftsregisteret.

Det kan tenkes tilfeller hvor foretaket ikke er registrert i Foretaksregisteret. Skattekontoret må i slike tilfeller foreta en skjønnsmessig vurdering av om det skal dispenseres. I denne vurderingen må det bl.a. ses på hvorvidt foretaket kan identifiseres på annen måte – f.eks. om det er registrert i Enhetsregisteret.

Videre må følgende momenter tas med i vurderingen av om det skal dispenseres: Det må vurderes om det foreligger forhold som gjør det særlig tyngende for foretaket ikke å få innvilget tollkreditt. Det må også vurderes om det er en vesentlig større ulempe for foretaket ikke å få innvilget tollkreditt enn det er for Skatteetaten med tanke på økt risiko for tap. Videre må det ses hen til hvorvidt søkeren har et stort transaksjonsvolum, størrelsen på foretaket/foretakene, hvorvidt en underavdeling har selvstendig regnskapsføring i forhold til morselskapet osv.

Dersom skattekontoret skulle komme til at det foreligger slike «særlige omstendigheter» som nevnt, kan det dispenseres mot at det stilles sikkerhet, med mindre det er ubetenkelig å innvilge kreditt uten sikkerhetsstillelse.

Når det gjelder vurderingstemaet knyttet til om det er ubetenkelig å innvilge kreditt uten sikkerhetsstillelse, skal det i slike tilfeller svært mye til for å unnlate krav om sikkerhet. Denne muligheten skal kun anses som en sikkerhetsventil i spesielle tilfeller. Et typisk eksempel på tilfeller hvor dette kan anses ubetenkelig, er når man står overfor stat og kommune.

I de tilfellene hvor man har mulighet til å registrere seg i Foretaksregisteret, f.eks. et enkeltpersonforetak, men velger ikke å gjøre dette, foreligger det ikke særlige omstendigheter som kan betinge dispensasjon. Dette innebærer at de må registrere seg i Foretaksregisteret for å inneha tollkreditt. Dispensasjon til utenlandske foretak fra registreringsplikten i Foretaksregisteret i henhold til skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 tredje ledd, skal gis der foretaket gjennom den norske filialen ikke kan registreres i Foretaksregisteret. Dersom foretaksregisterloven stiller krav om at foretaket har en registreringsplikt, kan det ikke dispenseres.

I henhold til foretaksregisterloven § 2‑1 annet ledd, skal utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet her i landet registreres i Foretaksregisteret.

Brønnøysundregistrene har tidligere uttalt til Tolldirektoratet at det ikke foreligger noen faste unntak fra registreringsplikten. Videre vil det, ifølge Brønnøysundregistrene, ikke være avgjørende om foretaket har en merverdiavgiftsrepresentant eller ikke. De uttaler at registreringsplikten må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Erfaring tilsier imidlertid at utenlandske foretak som kun har merverdiavgiftsrepresentant i Norge, som regel ikke vil oppfylle kravet om slik tilknytning til Norge som følger av begrepet næringsvirksomhet i foretaksregisterloven § 2‑1 annet ledd. For de utenlandske foretakene som er registrert i Norge gjennom merverdiavgiftsrepresentant, se pkt. 14-20.3 over, vil det derfor normalt ikke være registreringsplikt i Foretaksregisteret. Man skal her kunne dispensere fra kravet om registrering for disse foretakene uten at det stilles krav om at foretakene dokumenterer et avslag på søknad om registrering fra Foretaksregisteret. Forutsetningen for at det kan dispenseres er uansett at skattekontoret vurderer det dithen at foretaket er tilstrekkelig identifisert ved registrering i Enhetsregisteret.

For øvrige utenlandske foretak skal det ikke dispenseres uten at det foreligger en konkret avgjørelse fra Brønnøysundregistrene om at foretaket ikke er registreringspliktig.

Alle utenlandske foretak skal være registrert i sitt hjemlands foretaksregister eller tilsvarende register. Dersom det utenlandske foretaket ikke har en plikt til å være registrert i sitt hjemlands foretaksregister eller tilsvarende register, skal det dispenseres fra registreringsplikten. Tilsvarende skal skattekontoret ikke dispensere fra registreringsplikten i utlandet dersom foretaket har en registreringsplikt.

Skattekontoret kan kredittvurdere foretaket, herunder foretakets ledelse/tillitsmenn, i forbindelse med søknaden og så lenge kreditt er aktuelt. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 annet ledd og § 14‑20‑2 fjerde ledd. Kredittvurdering er særskilt omtalt i 14-20.7.

Det følger av § 14‑20‑2 annet ledd i skattebetalingsforskriften at deklarasjoner kan avvises dersom den fastsatte kredittgrensen overskrides. I dag fastsettes det en kredittgrense på bakgrunn av foretakets kredittbehov. Dette skyldes at ingen skal ha ubegrenset kreditt. Deklarasjoner som medfører en overskridelse av kredittgrensen avvises i dag i TVINN-systemet.

Det følger av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑2 tredje ledd, at tollkreditten ikke må benyttes i strid med kredittvilkårene, herunder ved innførsel av varer til, eller utførsel av varer fra, andre enn den som er innvilget slik kreditt.

Overtredelse av denne bestemmelsen er straffbar etter skattebetalingsloven § 18‑2 annet ledd hvor det heter at den som på annen måte enn nevnt i § 18‑1 eller denne paragrafs første ledd gir uriktige opplysninger til fastsettings- eller innkrevingsmyndighetene, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes grovt uaktsom overtredelse av første punktum. Se nærmere omtale av straffebestemmelsen i 18-2.3.

I en dom fra Oslo byrett av 16. mai 2001 ble tre personer dømt for å ha forledet Toll- og avgiftsetaten til å yte selskapet A og B tollkreditt for varepartier som i realiteten ble importert av selskapet C. De angjeldende personene var riktignok ikke tiltalt etter tolloven av 1966 § 35, jf. tollovforskriften pkt. 5.5.1 femte ledd, men etter bedrageribestemmelsene i straffeloven § 271, jf. 270 første ledd nr. 1. Det er mulig at retten anså dette for et konkurrensspørsmål. Uansett slår dommen fast at bortlåning av tollkreditt kan medføre straff. Etter anke ble byrettens dom opprettholdt overfor tre av personene.

Det er videre et vilkår at endringer i foretakets navn, adresse, styresammensetning eller forhold som det er opplyst om i søknaden, omgående skal meldes til skattekontoret. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑2 femte ledd.

I medhold av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 fjerde ledd, kan kreditt nektes innvilget bl.a. i de tilfeller som er nevnt i § 14‑20‑3. De tilfellene som er nevnt her gjelder bl.a. der foretaket har disponert over en vare i strid med lovgivningen, det er tidligere disponert over en tollkreditt i strid med lovverket, foretaket mangler styreleder eller revisor, årsoppgjør og revisjonsinnberetning er ikke sendt inn i samsvar med fristen, aksjekapital er ikke innbetalt eller foretaket anses ikke kredittverdig. For øvrig vises det til nærmere omtale av dette i 14-20.6 der tilsvarende regler knyttet til tilbakekallelse av kreditt omtales.

Når det gjelder regler om sikkerhetsstillelse, vises det til 14-20.5 Kredittvurdering er omtalt i 14-20.7.