Reglene om gjennomføring av forretning for utleggspant finnes i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7, del II. Loven bruker betegnelsen saksøkte om skyldneren og betegnelsen saksøker om kreditor.

Før skattekontoret kan avholde en utleggsforretning må skyldneren varsles om at tvangsinnfordring vil bli iverksatt dersom kravet ikke blir betalt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18. Dette er en spesialregel for krav som har særlig tvangsgrunnlag, slik som skatte- og avgiftskrav. Varslingsplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18 gjelder også dersom skattekontoret velger å fremme begjæringen for ordinær namsmann. Ifølge bestemmelsen kan varselet om tvangsfullbyrdelse tidligst fremsettes på kravets forfallstidspunkt, og tvangsfullbyrdelse kan ikke iverksettes før det har gått to uker fra varselet, regnet fra påkravets avsendelsesdato. Det er først ved utløpet av denne fristen at kravet er «innfordringsmodent». Et varsel etter bestemmelsen har en gyldighetstid på ett år fra utløpet av to-ukersfristen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑19 (det må altså sendes et nytt varsel etter ett år og to uker). Det er ikke anledning til å frafalle varsel på forhånd, jf. § 4‑18 fjerde ledd.

Unntak fra varslingsplikten fremgår av § 4‑18 annet ledd. Varsel kan unnlates dersom saksøkte ikke har kjent oppholdssted eller kjent fullmektig med kjent oppholdssted som kan motta varsel på skyldnerens vegne. Ved en lovendring i 2017 kom det i tillegg et nytt krav: Det kan nå ikke unnlates varsling etter bestemmelsen dersom skyldneren eller fullmektigen har kjent kontaktinformasjon for elektronisk varsling som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 1‑10 annet ledd. Skattekontoret kan altså ikke unnlate varsling uten å undersøke om skyldneren eller fullmektigen kan kontaktes elektronisk. Ifølge forarbeidene begrenses kreditors undersøkelsesplikt til om skyldneren kan nås ved elektronisk kommunikasjon som er omfattet av tvangsfullbyrdelsesloven § 1‑10 annet ledd. Etter denne bestemmelsen kan elektronisk kommunikasjon foretas dersom den kan skje på en «betryggende måte». For skatteetaten vil dette i praksis bety varsling via Altinn. Er det mulig å foreta varsling via Altinn, er det altså ikke anledning til å unnlate varsling.

Varsel kan også unnlates dersom det er grunn til å frykte at fullbyrdelsen ellers vil bli vanskeliggjort, se nærmere omtalen under om tilsvarende unntaksregel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑10. Terskelen for å unnlate varsel etter § 7‑10 er noe høyere enn etter § 4‑18. Dersom varsel unnlates etter annet ledd, kan fullbyrdelse begjæres når to uker er gått fra forfallstiden, jf. § 4‑18 tredje ledd.

Når det gjelder endringen i § 4‑18 femte ledd, som trådte i kraft 1. juli 2017, kan Skattedirektoratet ikke se at den får betydning for innkreving av tilleggsskatt og overtredelsesgebyr, se nærmere omtale av dette under 10-1.2.

Før utleggsforretningen holdes, skal skyldneren som hovedregel underrettes om tid og sted for utleggsforretningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑10. Varselet skal gis på den måten som skattekontoret finner hensiktsmessig, jf. domstolloven § 186. Meddelelsen om tid og sted for forretningen skjer normalt ved at skattekontoret meddeler dette skriftlig til skyldner, men varsel kan også skje muntlig, f.eks. per telefon. Skattekontoret må uansett varslingsform kunne dokumentere at skyldneren er varslet, enten ved kopi av varselet eller ved at det noteres i saken når og hvordan skyldneren er varslet. Av notoritetshensyn bør varselet derfor som hovedregel gis skriftlig. Det antas at det ikke er nødvendig at tidspunktet for utleggsforretningen angis helt eksakt.

Unntak fra varslingsplikten om tid og sted fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑10 første ledd annet punktum. Dersom namsmannen finner debitor eller en myndig person i dennes husstand på stedet, får unnlatt varsling ingen følger. Det samme må gjelde ved utlegg overfor selskaper der daglig leder, styreleder eller andre med fullmakt til å handle på vegne av selskapet påtreffes. Videre kan varsling unnlates hvis det vesentlig vil vanskeliggjøre fullbyrdelsen dersom tid og sted for forretning blir varslet på forhånd. Også dersom forretningen avholdes med intet til utlegg på namsmannens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9 annet ledd bokstav b, kan varsling unnlates. Regelen er begrunnet med at det ofte vil være upraktisk å fastsette tidspunkt på forhånd når forretningen holdes på namsmannens kontor. Skattedirektoratet kan imidlertid ikke se at det skal by på store praktiske problemer å fastsette tidspunkt på forhånd, og anbefaler derfor at skyldner varsles i alle slike tilfeller. For at vilkårene for å unnlate varsling kan sies å være oppfylt grunnet hensynet til vesentlig vanskeliggjort fullbyrdelse, må det foreligge en konkret grunn til å tro at en gjenstand som er egnet for utlegg, vil bli fjernet eller holdt skjult dersom varsling gis. Når det gjelder utlegg i bankkonto har Skattedirektoratet tolket regelen slik at det ikke er tilstrekkelig å begrunne en unnlatelse med at det dreier seg om penger, at disse lett kan flyttes eller at de er lett realiserbare og omsettelige. Det må foretas en vurdering i den enkelte sak hvor de konkrete omstendighetene tas i betraktning. Debitor og dennes forhold er avgjørende i en slik vurdering, og aktuelle momenter er innkrevingsmyndighetenes tidligere erfaring med debitor, hans økonomiske forhold, hans atferd og betalingshistorikk. Det vises også til kjennelse av Tønsberg tingrett av 3. august 2004 angående spørsmålet om utlegg i bankkonto.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑11 regulerer innledningen av utleggsforretningen. Når skyldner er til stede ved avholdelsen av utleggsforretningen, skal han oppfordres til å betale kravet. Dersom han betaler kravet med renter og omkostninger fullt ut, mottas betalingen og saken heves. Dersom skyldner derimot bare foretar et delvis oppgjør, fortsetter saken for den ubetalte delen.

Skattekontoret er selv ansvarlig for at utleggsforretningen holdes på rett sted når særnamskompetansen benyttes. I de tilfeller en begjæring om utlegg er fremsatt for ordinær namsmann, er det på tilsvarende måte namsmannens anliggende å avgjøre hvor utleggsforretningen skal avholdes. Hvor en utleggsforretning kan og skal avholdes, reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9. Bestemmelsen kommer til anvendelse for innkrevingsmyndighetene så langt den passer, jf. skattebetalingsloven § 14‑2. Tvangsfullbyrdelseslovens formelle utgangspunkt er at utleggsforretning skal avholdes på debitors bopel eller forretnings- eller driftssted. Dette innebærer imidlertid ikke at utleggsforretningen må holdes her. Poenget med denne bestemmelsen er at egnede utleggsobjekter ofte vil finnes her, slik at namsmannen normalt bør holde forretningen her for å ivareta sine plikter etter loven mht. å finne fram til egnede utleggsobjekter både sett fra saksøkers og saksøktes synspunkt. Begrunnelsen for tvangsfullbyrdelseslovens formelle utgangspunkt om stedlig utleggsforretning treffer imidlertid ikke like godt i dag. Namsmennene har tilgang på diverse registre med informasjon om eventuelle formuesgoder på skyldners hånd. Behovet for stedlig utleggsforretning er derfor redusert.

Der det tas utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, eller i verdipapirer, skal utleggsforretningen avholdes der formuesgodet er. I praksis vil utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, nesten alltid være utlegg i motorvogn. Dersom det tas utlegg i andre formuesgoder (enn løsøre som ikke er realregistrert og verdipapirer), kan utlegget tas som kontorforretning. Utover dette kan kontorforretning avholdes i tre tilfeller, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9 annet ledd bokstav a til c. I henhold til bokstav a kan kontorforretning holdes for løsøre som ikke er realregistrert og verdipapirer når disse blir holdt skjult eller stadig flyttet, eller det allerede er tatt utleggspant i det.

Videre kan det, i henhold til bokstav b, holdes kontorforretning med intet til utlegg der skattekontoret finner det overveiende sannsynlig at det ikke finnes eiendeler å ta utlegg i. Dette innebærer at skattekontoret må ha forholdsvis sikker informasjon om skyldners formuesforhold. Som hovedregel vil det være tilstrekkelig at det er foretatt søk i alle tilgjengelige registre med negativt resultat. Når det gjelder vilkåret i bokstav b om at «namsmannen i anledning saken har oppsøkt saksøktes bopel eller drifts- eller forretningssted» legges det til grunn at et slikt vilkår ikke kan oppstilles for skattekontorene ved bruk av særnamskompetanse. Kravet har sin bakgrunn i namsmannens plikt til aktivt å søke etter utleggsobjekter, og skal sikre saksøkerens interesser. Ved bruk av særnamskompetanse, hvor kreditorinteressen og namsmannskompetansen er forent på samme hånd, er det ikke naturlig å oppstille et slikt vilkår. Se også SKD-melding 9/1994 pkt. 4.5.4.3.

Endelig kan det, i henhold til bokstav c, avholdes kontorforretning når saksøkte ikke har bopel eller forretnings- eller driftssted i distriktet. Denne regelen er knyttet nært opp til ordinær namsmanns kompetanse som angitt i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑3, og vil være aktuell der det etter § 7‑3 annet ledd er begjært utlegg i et distrikt hvor saksøkte verken har bopel eller forretnings- eller driftssted, samt for tilfeller der saksøkte har flyttet fra hjemdistriktet etter at utleggsforretning er begjært. Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse fra 28. april 1994 lagt til grunn at bestemmelsen også kommer til anvendelse i tilfeller hvor skyldner har ukjent bopel og ikke lenger bor på registrert adresse. Skattedirektoratet legger til grunn at skattekontoret som særnamsmann må ha tilsvarende adgang til å holde kontorforretning i tilfeller hvor skyldner har ukjent bopel. Som det fremgår av gjennomgangen ovenfor er det en vid adgang til å avholde utleggsforretning som kontorforretning. Dette innebærer at et skattekontor kun i svært få tilfeller er nødt til å sende en bistandsbegjæring til et annet skattekontor for å få avholdt utleggsforretning.

Etter at utlegg er tatt, skal namsmannen gjøre debitor kjent med utlegget og med at det er forbudt å forføye over det utlagte formuesgodet i strid med saksøkerens panterett, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑19. Videre skal det opplyses om at skattekontoret har rett til å begjære tvangsdekning to uker etter at utleggsforretningen er holdt. Endelig skal saksøkte gis en utskrift av namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑19. I de tilfellene hvor det er tatt utlegg i ikke-realregistrerte formuesgoder, løsøre og verdipapirer som er i tredjemanns besittelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑14, skal slik underretning og utskrift av namsboken også gis til vedkommende tredjemann.

Avslutningen av en utleggsforretning består i at namsmannen sikrer rettsvern for utlegget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑20. Rettsvern er helt avgjørende for å sikre panthaver fortrinnsrett til dekning i utleggsobjektet i forhold til andre kreditorer og eventuelle godtroende omsetningserververe. At rettsvernet er sikret, er dessuten et vilkår for tvangsdekning, jf. f.eks. tvangsfullbyrdelsesloven § 8‑2 første ledd bokstav b. Rettsvern for utlegget sikres ved at utlegget tinglyses i et offentlig register (realregister, Løsøreregisteret eller Verdipapirsentralen), ved håndpant eller ved melding til tredjeperson, avhengig av formuesgodets art.

Fra og med 15. desember 2011 skal utleggsforretninger gjennomført av skattekontoret med utleggstrekk og utleggspant (uten registrering i realregister), samt «intet til utlegg» registreres i Løsøreregisteret i Brønnøysund, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 annet ledd og forskrift 19. februar 2008 nr. 158 om utvidet registrering av utleggsforretning i Løsøreregisteret (utleggsregistreringsforskriften). Denne registreringsplikten knytter seg ikke til sikring av rettsvern. Den vil imidlertid bidra til publisitet om skyldnerens betalingsvansker og gi verdifull informasjon til potensielle kredittgivere.

For panterett som er stiftet ved utleggsforretning, faller virkningen av tinglysingen bort etter fem år, jf. tinglysingsloven § 30 og tinglysingsloven § 34 tredje ledd, jf. § 30. Skattekontoret må derfor påse at utlegget retinglyses før utløpet av femårsfristen dersom pantesikkerheten skal opprettholdes. Virkningen av den opprinnelige tinglysingen, herunder pantets prioritet, består dersom panteretten blir tinglyst på nytt innen fristen, jf. tinglysingsloven § 30 annet ledd. Dersom utlegget unntaksvis ikke skulle bli retinglyst innen utløpet av femårsfristen, innebærer ikke det at utleggspantet som sådan faller bort, men kun et bortfall av opprinnelig rettsvern og prioritet.