Bestemmelsen hjemler skatte- og avgiftsmyndighetenes adgang til å ilegge forsinkelsesrenter der skatte- eller avgiftskravet ikke blir betalt innen forfallstidspunktene som følger av lovens kap. 10. De generelle reglene om renter ved forsinket betaling gitt i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (forsinkelsesrenteloven), er begrenset til pengekrav på formuerettens område, og kommer dermed ikke direkte til anvendelse på offentligrettslige krav. En eventuell adgang til å kreve forsinkelsesrenter må derfor følge av særskilt hjemmel. Skattebetalingsloven § 11‑1 er en slik hjemmel.

Bestemmelsen viderefører en del rentebestemmelser som tidligere var plassert i særlovgivningen for de enkelte skatte- og avgiftstypene, jf. Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 186. Bakgrunnen for dette var et ønske om å samordne rentereglene for de ulike skatte- og avgiftskravene, jf. Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 88. På grunn av ulikheter ved de forskjellige kravene har det imidlertid vært behov for visse særregler for noen av kravstypene.

Forsinkelsesrenter beregnes av innkrevingsmyndigheten for kravet. Rentene beregnes fra og med dagen etter forfallsdato til og med den dagen betaling skjer. Dette omtales som renteperioden, se nedenfor.

Rentesatsen er regulert i § 11‑6 første ledd. For forsinkelsesrenter skal rentesatsen tilsvare satsen fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum. Rentesatsen er nærmere beskrevet i 11-6.

Det beregnes ikke forsinkelsesrenter for krav på årsavgift, jf. skattebetalingsforskriften § 11‑1‑1. I stedet for forsinkelsesrenter, sanksjoneres mislighold ved at årsavgiften forhøyes med et tillegg, fastsatt i Stortingets avgiftsvedtak. Årsavgiften ble opphevet fra og med avgiftsåret 2018 og erstattet av trafikkforsikringsavgift. Tilleggsavgift gjelder imidlertid for krav som oppsto eller skulle ha oppstått i avgiftsåret 2017 eller tidligere.