Kompetansen til å holde utleggsforretning omfatter alle de tiltak som en namsmann, med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven, kan foreta i tilknytning til en utleggsforretning for å stifte og sikre rettsvern for pantet (sikringsstadiet). Den videre tvangsdekningen, f.eks. realisasjon av pantet, omfattes derimot ikke av kompetansen og kan kun skje gjennom en begjæring til de ordinære namsmyndighetene.

Reglene ved bruk av særnamskompetansen er i all hovedsak sammenfallende med de reglene som gjelder for de ordinære namsmennene, med de unntak som følger av § 14‑2. Se mer om anvendelsen av tvangsfullbyrdelsesloven og unntakene i 14-2.2.

Mens den ordinære namsmyndighetens kompetanse er knyttet til geografiske distrikter og dermed er stedlig begrenset, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑3, er kompetansen til skattekontoret som særnamsmann knyttet til ansvaret for innkrevingen av kravet.

Bestemmelsens første punktum bestemmer at skattekontoret kan holde utleggsforretning for skatte- og avgiftskrav som det har innkrevingsansvaret for. Kompetansen er dermed ikke geografisk begrenset.

Når skattekontoret avholder forretning for utleggspant, påløper det rettsgebyr for begjæringen først når utleggsforretningen berammes. Ifølge rettsgebyrloven § 4 inntrer gebyrplikten for tvangsfullbyrdelse når saken er ført inn i sakslisten hos namsmannen. Skattekontoret har i motsetning til de ordinære namsmyndighetene ingen «saksliste» i lovens forstand. Forvaltningen har tolket bestemmelsen slik at gebyret påløper ved berammelsen av utleggsforretningen. Først fra dette tidspunktet fremkommer det klart at skattekontoret fungerer som namsmann og ikke kun som kreditor. Høyesteretts ankeutvalg har gitt sin tilslutning til denne rettsforståelsen, se HR-2012-1528-U. Se også Gulating lagmannsretts kjennelse LG-2012-60427.