Bestemmelsens første punktum fastslår statens partsstilling som saksøker i innfordringssaker. Det følger av ordlyden at bestemmelsens virkeområde er begrenset til de tilfeller hvor staten er saksøker. For skatt og avgift som tilfaller staten alene, som merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, arveavgift, særavgifter og tollavgift mv., har bestemmelsen ikke selvstendig betydning. For disse kravene er det bare annet punktum, hvor det bestemmes hvilken instans som utøver statens partsstilling, som er av betydning. Bestemmelsens første punktum er imidlertid sentral for alminnelig inntekts- og formuesskatt og trygdeavgift. Her dreier det seg om flere skattekreditorer, nemlig staten, kommunen, fylkeskommunen og folketrygden, og det kunne tenkes at de ulike skattekreditorene måtte opptre hver for seg i saker om innfordring av skatt. Bestemmelsen fastslår imidlertid at staten skal være part og opptre på vegne av alle skattekreditorene. Dommer, forlik og prosesshandlinger foretatt av kompetent myndighet er bindende for alle skattekreditorene.

Paragraf 17-1 første ledd annet punktum lovfester innkrevingsmyndighetens rolle som utøver av statens partsstilling. Det påligger innkrevingsmyndigheten, det vil si skattekontoret og Statens innkrevingssentral, å påse at staten angis som part ved iverksettelse av tvangsfullbyrdelsestiltak, motregning eller konkursforfølgning.

Hvilken myndighet som har partsutøvelseskompetansen følger av skattebetalingsloven kap. 2. Skattekontoret utøver partsstillingen i saker vedrørende krav som kreves inn etter skattebetalingsloven, jf. § 2‑1 første ledd.

Departementet kan bestemme at Statens innkrevingssentral (SI) skal utøve myndighet som er lagt til skattekontoret etter skattebetalingsloven. I slike tilfeller vil SI ha samme innkrevingsmyndighet som et skattekontor.

Det følger av § 2‑1 annet ledd at departementet i forskrift kan bestemme at Tolletaten skal innkreve nærmere bestemte krav etter første ledd. Se nærmere omtale under 2-1.4.