Bestemmelsen i annet ledd ble tilføyd ved lov av 20. desember 2018 nr. 106 med virkning fra 1. juli 2019. Bestemmelsen åpner for at innkrevingsmyndighetene kan sette ned krav med forfall som ligger mer enn ti år tilbake i tid, dersom fortsatt innfordring ikke antas å gi dekning av betydning. Som for § 15‑2 første ledd er det et vilkår at lempningen ikke må virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.

Bestemmelsen gir innkrevingsmyndighetene større fleksibilitet i saker med eldre krav hvor det oppleves som lite hensiktsmessig med fortsatt innfordring.

Tiårsfristen skal regnes fra forfall for kravet. Det vil si forfall for hovedstolen etter skattebetalingsloven kapittel 10.

Nedsettelse etter annet ledd kan innebære en hel eller delvis nedsettelse av kravet. En delvis nedsettelse kan kombineres med en betalingsutsettelse for den delen av kravet som ikke settes ned.

Etter nytt annet ledd stilles det ikke noe krav til at skyldner selv må fremsette en søknad om lempning. Innkrevingsmyndighetene har derfor i særlige tilfeller mulighet til å lempe krav på eget initiativ.

Skattedirektoratet har i retningslinje for lempning av hensyn til det offentlige som kreditor pkt. 4 gitt en nærmere veiledning om hva som ligger i de enkelte vilkårene for lempning etter annet ledd.