Bestemmelsen regulerer forholdet mellom skattebetalingsloven og henholdsvis forvaltningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven gjelder i utgangspunktet for all offentlig myndighetsutøvelse. Innenfor skatte- og avgiftsforvaltningen er det likevel særlige forhold som tilsier at det gjøres unntak fra de generelle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. Unntakene er nok i praksis flere enn det man umiddelbart kan få inntrykk av i skattebetalingsloven. Skatteforvaltningsloven, som trådte i kraft 1. januar 2017, gir felles forvaltningsregler ved fastsetting av skatte- og avgiftskrav og erstatter saksbehandlingsregler i ligningsloven, merverdiavgiftsloven og særavgiftsregelverket. For en nærmere omtale av skatteforvaltningsloven vises det til Skatteforvaltningshåndboken.

Saksbehandlingsreglene i skatteforvaltningsloven gjelder ikke på skattebetalingsområdet. Unntak gjelder for reglene om utsatt iverksetting av tilleggsskatt mv. i skatteforvaltningsloven § 14‑10. Taushetspliktreglene i skatteforvaltningsloven gjelder dessuten tilsvarende for innkrevingen av inntekts- og formuesskatt, merverdiavgift og særavgifter, jf. skattebetalingsloven § 3‑2 som sier at regler om taushetsplikt som gjelder ved fastsetting av de enkelte skatte- og avgiftskrav, gjelder tilsvarende ved innkreving av slike krav. For krav på tollavgift samt tvangsmulkt og overtredelsesgebyr ilagt av Tolletaten, gjelder taushetspliktsreglene i tollavgiftsloven § 8‑1 og vareførselsloven § 7‑10. På innkrevingsområdet gjelder fortsatt forvaltningsloven, men med de særlige begrensningene som skattebetalingsloven oppstiller.

Det følger av forvaltningsloven § 3 at lovens kapittel IV om saksforberedelse, kapittel V om vedtaket og kapittel VI om klage og omgjøring bare får anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak. Disse tre kapitlene inneholder de viktigste reglene med rettssikkerhetsgarantier for private parter under behandlingen av en forvaltningssak. Dette gjelder f.eks. reglene om utrednings- og informasjonsplikt, forhåndsvarsel, partsoffentlighet, begrunnelse og klage. Selv om det er relativt få sakstyper innkrevingsmyndighetene har befatning med som er enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 bokstav b, er det likevel noen sentrale. Dette gjelder blant annet vedtak knyttet til lempning, vedtak om godskrivingsnekt av forskuddstrekk, vedtak knyttet til stansing og vedtak knyttet til de ulike kredittordningene.

Beslutning om å ilegge ansvar etter kap. 16 er også et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Beslutningen vil være bestemmende for pliktene til dem som ansvarliggjøres, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav b. Dette betyr at før ansvarskravet kan kreves inn må det sendes forhåndsvarsel og det må fattes vedtak med begrunnelse hvor de konkrete vilkårene for ansvaret er vurdert. Vedtaket om ansvarliggjøring kan påklages til Skattedirektoratet.

Skattedirektoratet har tidligere uttalt at renteberegningen ikke kan anses som enkeltvedtak fordi den ikke utgjør en avgjørelse i forvaltningslovens forstand. Etter en fornyet vurdering har direktoratet kommet frem til at ileggelse av renter likevel må anses som enkeltvedtak som kan påklages etter reglene i forvaltningsloven. Begrunnelsen for direktoratets endrede syn er at selv om renteberegningen er en kalkulasjon, vil enhver rentebeslutning også inneholde noe mer enn bare den rene kalkulasjonen hvor man også tar stilling til hvilket forfall som gjelder, renteperioden og rentehjemmel. Av denne grunn mener vi at renteberegning er en avgjørelse etter forvaltningsloven og dermed et enkeltvedtak. I henhold til forvaltningsloven § 1 kommer loven til anvendelse for «den virksomhet som drives av forvaltningsorganer». Sett i sammenheng med definisjonen av «vedtak» i § 2 siktes det nærmere bestemt til forvaltningsorganers «utøving av offentlig myndighet». Det foreligger offentlig myndighetsutøvelse når den begunstigende eller forpliktende avgjørelsen bygger på den offentligrettslige myndighet organet har, eller er blitt tildelt, gjennom regelverket/gyldig kompetansegrunnlag. Det tilsier at skattekontorets kompetanse og myndighet i skattebetalingsloven, som utgangspunkt, representerer utøving av offentlig myndighet.

Forståelsen av innholdet i begrepet «enkeltvedtak» er sentral for en nærmere angivelse av forvaltningslovens praktiske betydning på skattebetalingslovens område. Dette fordi prosessledende beslutninger ikke defineres som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, og forvaltningslovens regler som gjelder enkeltvedtak kommer dermed ikke til anvendelse på denne typen beslutninger. Beslutning om iverksettelse av tvangsinnfordring er ikke et enkeltvedtak. En slik beslutning anses ikke som en selvstendig bindende realitetsavgjørelse, men som et ledd i en prosess som ender opp i et tvangsinnfordringstiltak. Skattekontorene utøver sin kreditorrolle i medhold av skattebetalingsloven. Når skattekontoret beslutter å iverksette innfordringstiltak, er det en del av kreditorrollen, og ikke utøvelse av offentlig myndighet. Eksempel på dette er fremsettelse av konkursbegjæringer og behandling av søknader om garanti for fortsatt bobehandling i konkurs.

Dette er praktisk viktige avgrensninger av forvaltningslovens anvendelsesområde i relasjon til skattekontorenes virksomhet. Som eksempel kan nevnes beslutning om å inndrive et krav ved utleggspant, der det ikke vil være forvaltningsrettslig klageadgang, men vedkommende debitor vil kunne angripe tvangsinnfordringstiltaket med de rettsmidlene som tvangsfullbyrdelsesloven gir, slik som klage etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑16 og 7-26. Denne forståelsen må kunne legges til grunn når det gjelder andre beslutninger om tvangsinnfordring hvor debitors interesser er ivaretatt i rettspleielovene, for eksempel beslutning om å starte innfordring av kravet ved å sende påkrav i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18.

Tilsvarende er også lagt til grunn i en uttalelse fraFinansdepartementet av 13. januar 2010. Det fremgår her at forvaltningslovens regler om saksbehandling ikke er ment å skulle komme til anvendelse ved skatteoppkreverens (nå skattekontorets) gjennomføring av tvangsfullbyrdelse. Departementet viser til at dette uttrykkelig fremkommer av forarbeidene, hvor det i Ot. prp. nr. 83 (2004–2005) s. 43 er uttalt at: «Departementet foreslår at det for ordens skyld inntas en henvisning i den nye skattebetalingsloven § 3‑1 til § 14‑2, slik at det ikke kan reises tvil om hvilke saksbehandlingsregler som gjelder ved tvangsfullbyrdelse».

En beslutning om å foreta bokettersyn vil heller ikke være et enkeltvedtak i den utstrekning den må anses som forberedelse av en fremtidig fastsettelse av et skatte- eller avgiftskrav. Dette må også ses i sammenheng med at begrepet «enkeltvedtak» retter seg mot «bestemmende» realitetsavgjørelser og ikke mot ikke-bindende innstillinger, forslag og uttalelser. På tilsvarende måte vil det ikke anses som et enkeltvedtak å sende en anmeldelse til politiet om et straffbart forhold.

Etter skattebetalingsloven gjelder, med unntak for enkelte særbestemmelser, forvaltningslovens regler på innkrevingsområdet for alle de skatte- og avgiftskrav som følger av §§ 1‑1, 1-2 og 1-3.