For foreldelsesfristens utgangspunkt er det uvesentlig om skyldner oppholder seg i Norge eller i utlandet. De alminnelige reglene om friststart for skatte- og avgiftskrav beskrevet i 12-1.4, og særregelen for forskuddsskatt og arveavgift i 12-1.6 får anvendelse uavhengig av om skyldner oppholder seg i Norge eller i utlandet.

Foreldelsesfristen kan avbrytes på flere måter. Foreldelsesloven §§ 14–19 hjemler fristavbrudd og §§ 10‑12 oppstiller tilleggsfrister. Spørsmålet om hvilke fristavbrytende tiltak som kan igangsettes overfor en skyldner som bor eller oppholder seg i utlandet, avhenger av om skyldneren har kjent eller ukjent adresse, eller har formuesgoder tilbake i Norge.

Tar skyldneren kontakt fra utlandet og erkjenner kravet, vil foreldelsesfristen avbrytes på tilsvarende måte som ved erkjennelse fra en skyldner med opphold i Norge. Ny foreldelsesfrist på tre år vil da løpe fra erkjennelsen, jf. foreldelsesloven § 20. En gjeldsordning inngått i utlandet etter utenlandske regler, blir ansett som en erkjennelse av de norske kravene som er omfattet av gjeldsordningen. Ny frist anses å løpe fra det tidspunktet gjeldsordningen ble stadfestet i utlandet.

Overfor skyldnere med kjent adresse eller oppholdssted i utlandet, og som ikke har formuesgoder i landet, vil det ikke være mulig å avbryte foreldelse ved utleggsforretning fordi skyldner mangler verneting i Norge.

Norge har inngått en rekke bilaterale og multilaterale avtaler med andre stater om gjensidig samarbeid i forbindelse med skatte- og avgiftskrav. Avtalen må ha egne artikler om innkreving for at bistandsanmodning skal kunne fremsettes. Oppholder skyldner seg i et land som Norge har inngått en skatteavtale med, men hvor avtalen ikke regulerer innkreving, vil innkrevingsmyndighetene ikke kunne avbryte foreldelsesfristen ved en anmodning om bistand. I disse tilfellene vil innkrevingsmyndighetene imidlertid kunne få en tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 2, se nedenfor.

For krav som søkes innfordret i medhold av bistandsavtale med fremmed stat, avbrytes foreldelsesfristen ved at det settes fram en bistandsanmodning, jf. foreldelsesloven § 17 nr. 3. Dato for fristavbrytelse er den dagen bistandsanmodningen er datert. En anmodning om bistand rettet til en norsk utenriksstasjon, er ikke å regne som en bistandsanmodning og vil ikke avbryte foreldelsesfristen.

Ifølge foreldelsesloven § 21 nr. 1 skjer ingen foreldelse så lenge kravet er til innfordring i bistandsstaten. Fremmes kravet til innfordring i bistandsstaten, vil det bli regnet en ny frist på 10 år fra tiltakets slutning, jf. § 21 nr. 3. Alle innfordringstiltak som bistandsstaten foretar, og som ville ha gitt 10 år dersom tiltaket hadde blitt gjennomført i Norge, vil gi en ny tiårsfrist, f.eks. avholdelse av utleggsforretning eller nedleggelse av utleggstrekk. Etter Skattedirektoratets syn er det ikke bare i disse tilfellene at kravet får en fristforlengelse etter bestemmelsen.

Formålet med endringen av foreldelsesloven § 17 nr. 3 som skjedde 25. juni 2004, var å gjøre det lettere å avbryte foreldelsesfristen når skyldner befinner seg i utlandet. Skattedirektoratet vurderer det derfor slik at andre innfordringstiltak som er ledd i tvangsfullbyrdelse etter bistandsstatens rett, vil gi denne virkningen selv om tiltaket ikke tilsvarer tvangsfullbyrdelse etter foreldelsesloven § 17. Se også Rt. 1990 s.189. Bestemmelsen forutsetter likevel at innfordringstiltaket har et element av tvang i seg. Ny frist på 10 år vil også gjelde om fordringen anerkjennes under konkurs eller offentlig skifte i bistandsstaten, og dersom den blir omfattet av en gjeldsordning etter bistandsstatens rett, jf. § 21 nr. 3.

Dersom en bistandsanmodning ikke fører til at bistandsstaten fremmer kravet til innfordring, varer virkningen av avbruddet i ett år etter at saken er avsluttet, jf. § 22 nr. 1. Dette vil gjelde i de tilfeller hvor bistandsstaten ikke finner vedkommende, eller hvor de av andre grunner ikke har påbegynt innfordring. Den datoen bistandsstaten avslutter saken og returnerer den til innkrevingsmyndigheten i Norge regnes som tidspunktet saken er avsluttet, uansett om bistandsstaten har beholdt saken i lang tid uten å foreta seg noe. For skattekrav skal bistandsstaten returnere saken til skattekontoret. Får ikke skattekontoret opplysning om annet, regnes dato for brevet som avslutter saken fra bistandsstatens side som utgangspunktet for ettårsfristen.

Foretas det derimot innfordringstiltak i bistandsstaten (f. eks utleggsforretning med resultat «intet til utlegg»), vil det bli regnet ny frist på 10 år fra tiltakets slutning, jf. § 21 nr. 3. Tvangsfullbyrdelsen anses fremmet i slike tilfeller og foreldelsesloven § 22 nr. 1 får ikke anvendelse selv om saken deretter returneres fra bistandsstaten som uinndrivelig.

Selv om en bistandsanmodning fører til avbrytelse av foreldelsesfristen, skal det ikke sendes bistandsanmodninger som bare har til formål å avbryte foreldelsesfristen. Av hensyn til det andre landets arbeidsbyrde skal det bare sendes bistandsanmodninger når fordringshaver reelt ønsker bistand til innfordring eller sikring av kravet.

Etter foreldelsesloven § 10 nr. 2 kan foreldelsesfristen forlenges dersom norsk eller fremmed lov, eller annen uovervinnelig hindring gjør at foreldelsesfristen ikke kan avbrytes. Vilkårene for forlengelse etter denne bestemmelsen er oppfylt når skyldneren oppholder seg på et kjent sted i et land Norge ikke har avtale om bistand til innkreving med, eller dersom skattyter oppholder seg i land Norge har en slik avtale med, men kravet mot skattyter er mindre enn den beløpsmessige minimumsgrensen for bistandsanmodninger som følger av avtalen.

Dersom kravet mot skattyter er mindre enn den beløpsmessige minimumsgrensen for bistandsanmodninger, vil det i praksis ikke være mulig å sende en bistandsanmodning, og således avbryte foreldelse etter foreldelsesloven § 17 nr. 3. Etter direktoratets oppfatning må de avtalte minimumsgrensene for bistandsanmodninger derfor anses å være en «uovervinnelig hindring» i § 10 nr. 2 forstand.

Foreldelse inntrer da tidligst ett år etter at denne hindringen opphørte, dvs. når skyldner flytter tilbake til Norge eller til et land det kan sendes bistandsanmodning til, eller når kravet overstiger beløpsgrensen slik at bistandsanmodning kan sendes. Foreldelsesfristen kan forlenges med inntil 10 år etter denne bestemmelsen, jf. § 10 nr. 4. Dette vil altså gi en maksimal foreldelsesfrist på 13 år for slike krav.

Det kan reises spørsmål om en lignende undersøkelsesplikt som følger av § 10 nr. 1 også kan utledes av § 10 nr. 2, for eksempel hvor skyldner flytter fra et land uten avtale om bistand til innkreving og tilbake til Norge. Det følger av bestemmelsen at foreldelse inntrer «tidligst ett år etter at denne hindringen opphørte». Det kreves nødvendigvis visse undersøkelser for å finne ut når en aktuell hindring opphørte. Skattedirektoratet har tidligere antatt at det foreligger en tilsvarende undersøkelsesplikt etter § 10 nr. 2 som etter 10 nr. 1. Rettspraksis har nå også lagt dette til grunn, jf. LH-2017-89237.

Se generelt om tilleggsfrister i 12-1.10.

Det er to tiltak som er aktuelle for å unngå at kravet foreldes når skyldneren ikke har kjent adresse. Det første er fristavbrudd ved å gjennomføre utleggsforretning. Det andre er at kravet gis en tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1.

Ifølge tvangsfullbyrdelsesloven § 1‑8 femte ledd siste setning har en skyldner som ikke har kjent oppholdssted i Norge verneting i det distrikt han eller hun sist hadde kjent bopel eller oppholdssted. Særnamsmannen kan derfor, i likhet med alminnelig namsmann, avholde utleggsforretning med «intet til utlegg» som kontorforretning på sist kjente adresse i Norge i tilfeller hvor skyldneren har ukjent adresse, jf. skattebetalingsloven § 14‑3, jf. § 14‑2. Utleggsforretningen vil i disse tilfellene kun gjennomføres for fristavbruddets skyld. Det er ikke snakk om reell innfordring av kravet. Kravet får som følge av dette ny foreldelsesfrist på ti år, jf. foreldelsesloven. § 17, jf. § 21 nr. 3.

For å forstå hvordan tvangsfullbyrdelsesloven § 1‑8 femte ledd siste setning skal anvendes på tilfeller der en skyldner befinner seg i utlandet, er det nødvendig å se hen til forståelsen av tidligere tvistemålslov § 19. Tvistemålsloven § 19 er i rettspraksis forstått slik at namsmannen kun har kompetanse til å avholde en utleggsforretning på sist kjente adresse i Norge dersom den aktuelle skyldner ikke hadde «paaviselig bopæl» i utlandet. Uttrykket «paaviselig bopæl» ble imidlertid ikke videreført i tvangsfullbyrdelsesloven § 1‑8 femte ledd siste punktum, men det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at det ikke har vært meningen å endre rettstilstanden (Ot.prp. nr. 16 (2008‑2009) side 10). Tidligere praksis ved tolkningen av bestemmelsen er derfor sentral, selv om begrepet «paaviselig bopæl» ikke er videreført i tvangsfullbyrdelsesloven § 1‑8 femte ledd siste punktum.

Innholdet i begrepet «paaviselig bopæl» er nærmere presisert i rettspraksis, jf. Rt. 2002 s. 452 og Rt. 2001 s. 1617. Høyesterett legger til grunn at dersom adresse i utlandet ikke kan oppspores ved de undersøkelser det er rimelig å kreve, foreligger det ingen påviselig bopel. Hvilke undersøkelser som må gjøres før det kan legges til grunn at den person man ønsker å komme i kontakt med, ikke har påviselig bopel, vil måtte bero på en konkret vurdering. Undersøkelser av offentlige registre, typisk folkeregisteret, men også andre muligheter må etter omstendighetene benyttes. Dersom særnamsmyndigheten f.eks. har opplysninger om statsborgerskap/fødeland, og Norge har bistandsavtale med dette landet, bør det vurderes å sende adresseforespørsel til vedkommende land.

Etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 kan foreldelsesfristen forlenges dersom fordringshaveren mangler nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren.

Bestemmelsen kan benyttes hvis skyldneren har ukjent adresse i Norge eller i utlandet og innkrevingsmyndigheten ikke har lykkes i å oppspore skyldnerens nåværende adresse eller oppholdssted.

Bestemmelsen gir adgang til å påberope en tilleggsfrist for å unngå at krav foreldes. Foreldelsesfristen kan forlenges med inntil 10 år, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 4, dvs. at kravet foreldes etter totalt 13 år (tre års alminnelig foreldelsesfrist og ti års tilleggsfrist). Vilkårene for å få tilleggsfrist er at fordringshaver har manglet nødvendig kunnskap om skyldnerens oppholdssted og at han har gjort det som er rimelig for å bringe oppholdssted på det rene. Det er ikke et krav at fordringshaver må være totalt uvitende. Det fremgår av ordlyden at det er tilstrekkelig at han mangler «nødvendig kunnskap». I dette ligger at fordringshaver må mangle kunnskap som gjør at han kan inndrive kravet på formålstjenlig måte.

En tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 begynner først å løpe når fordringshaver fikk eller burde fått kunnskap om ny adresse. Foreldelse inntrer tidligst ett år etter den dagen innkrevingsmyndigheten fikk, eller burde fått, slik kunnskap.

Det følger av ordlyden at fordringshaver må utvise aktsomhet i forhold til kunnskapskravet, jf. formuleringen «burde skaffet seg kunnskap». I dette ligger at fordringshaver må være aktiv og har en viss plikt til å skaffe kunnskap om skyldnerens oppholdssted. Videre følger det av forarbeidene og rettspraksis at fordringshaveren plikter å foreta undersøkelser i et rimelig omfang for å bringe skyldnerens oppholdssted på det rene, jf. Ot.prp. nr. 38 (1977–78) s. 63. Kravene til undersøkelser må her bero på en helhetsvurdering. Rettspraksis har lagt samme syn til grunn, se bl.a. kjennelse inntatt i Rt. 1993 s. 911 som vektlegger at fordringshaveren i rimelig omfang må foreta undersøkelser for å bringe skyldnerens oppholdssted på det rene. Undersøkelsesplikten må alltid vurderes konkret ut ifra hver enkelt situasjon og i forhold til kostnader og mulighet for et positivt resultat.

I henhold til kjennelse fra Frostating lagmannsrett 18. august 2004 er det normalt tilstrekkelig for å oppfylle undersøkelsesplikten at fordringshaveren foretar årlige søk i folkeregisteret og andre tilgjengelige registre. Den enkelte sak kan foranledige andre undersøkelser, men dette må vurderes i forhold til kostnader og mulighet for et positivt resultat. Har fordringshaver opplysninger, eller begrunnet mistanke, om at skyldner befinner seg i en stat som har inngått avtale med Norge om utveksling av opplysninger, må det sendes en adresseforespørsel til denne staten. Av hensyn til utenlandske myndigheter skal det ikke sendes adresseforespørsler flere ganger vedrørende samme skyldner for å oppfylle undersøkelsesplikten etter foreldelsesloven § 10 nr. 1. Har det imidlertid gått 5 år fra første adresseforespørsel ble sendt kan det sendes ny forespørsel på samme skyldner. Ved negativt resultat av slike undersøkelser er vilkåret for fristforlengelse etter § 10 nr. 1 oppfylt.

Se generelt om tilleggsfrister i 12-1.10.