Av Stortingets årlige vedtak om tollavgift § 1, skal det svares tollavgift ved innførsel av varer etter bestemmelsene i tollavgiftsloven. Begrepet innførsel er definert i tollavgiftsloven § 1‑2 bokstav c som at en vare føres inn i tollområdet. Ettersom det er flere mulige situasjoner der en innførsel ikke umiddelbart utløser plikt til å beregne tollavgift eller øvrige avgifter (f.eks. ved innlegg på tollager og midlertidig innførsel), blir det sentrale vurderingstemaet i forhold til skattebetalingsloven § 10‑41 første ledd uansett spørsmålet om når plikten til å beregne (toll-)avgift og derved forfallstidspunktet oppstår. Den mest praktiske situasjonen der plikten til å beregne avgifter oppstår ved innførsel av varer, er ved frigjøring for prosedyren overgang til fri disponering. (Tidligere ble begrepet «fortolling» benyttet). Det fremgår av tollavgiftsloven § 2‑1 første ledd første punktum, at tollavgift skal beregnes når en vare går over til fri disponering etter vareførselsloven § 4‑1. Betaling av tollavgift og øvrige avgifter skal da skje kontant eller ved at dagsoppgjør eller tollkreditt belastes, før varene blir frigitt av tollmyndighetene.

Plikt til å beregne avgifter for vare som ved overgang til fri disponering er helt eller delvis fritatt for tollavgift, skal beregnes dersom vilkår for fritak ikke oppfylles, jf. tollavgiftsloven § 2‑1 første ledd siste punktum.

For vare som er innført under en prosedyre etter vareførselsloven §§ 4‑2 til 4-8, skal tollavgift beregnes dersom vilkårene for bruk av prosedyren ikke oppfylles, jf. tollavgiftsloven § 2‑1 andre ledd. Tilsvarende gjelder ved brudd på plikter etter vareførselsloven kapittel 2 som fører til at en vare ikke blir tollbehandlet, jf. tollavgiftsloven § 2‑1 tredje ledd. Det praktisk viktigste eksempel på at en vare ikke blir tollbehandlet, er ved smugling.

Nærmere redegjørelse for bestemmelser knyttet til tollavgift og vareførsel, er gitt i Tollavgiftshåndboken og Vareførselshåndboken som er tilgjengelig på www.toll.no.