Bestemmelsen gjelder for det første for skattekrav hvor skatten stiftes ved vedtak om fastsetting. Skatteforvaltningsloven § 15‑4 første ledd fastsetter en frist på seks måneder for en skattepliktiges adgang til å reise søksmål til prøving av enkeltvedtak om skattefastsetting. Fristen regnes fra melding om vedtak i endringssak ble sendt skattyteren. For skattepliktige med forhåndsutfylt skattemelding, er søksmålsfristen seks måneder etter at vedtak i endringssak ble sendt skattyteren.

Med virkning fra 1. januar 2011 ble det dessuten innført seks måneders søksmålsfrist på merverdiavgifts- og tollkrav. Tilsvarende bestemmelse ble ikke gitt i særavgiftsregelverket. Skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd ble, på bakgrunn av de to nye bestemmelsene om søksmålsfrist, endret ved at det fulgte av tredje punktum at første og annet punktum gjelder tilsvarende for krav etter merverdiavgiftsloven og tolloven. Ved ikrafttredelsen av skatteforvaltningsloven 1. januar 2017 følger nå søksmålsfristen for enkeltvedtak om skattefastsetting direkte av skatteforvaltningsloven § 15‑4. For krav som fastsettes i medhold av tollavgiftsloven er det derimot fremdeles angitt i § 17‑1 femte ledd tredje punktum at bestemmelsens første og andre punktum gjelder tilsvarende for søksmålsfristen etter tollavgiftsloven § 12‑8 første ledd.

Seksmånedersfristen gjelder som utgangspunkt også for adgangen til å bringe en skattefastsetting- eller tollavgjørelse til prøving ved tingretten i sak om tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring eller motregning. Regelen vil også gjelde for arbeidsgiveravgift som er fastsatt av skattemyndighetene i medhold av folketrygdloven § 23‑2. Også skatt fastsatt i medhold av petroleumsskatteloven omfattes av regelen, jf. § 8 som gir bestemmelsene i den alminnelige skattelovgivning anvendelse, så lenge ikke annet følger av petroleumsskatteloven. Oversittelse av søksmålsfristen medfører at søksmål om gyldigheten av det aktuelle vedtaket avvises.

Dersom klagen til tingretten ikke bygger på påstand om at vedtaket som ligger til grunn for kravet er feil, gjelder ikke seksmånedersfristen.

Når det under tvangsfullbyrdelse treffes en forføyning fastsetter § 17‑1 femte ledd annet punktum en viktig særregel. En prøving av det underliggende kravet skal alltid kunne kreves inntil tre måneder etter den forføyning det klages over. At det foretas forføyning betyr som oftest at det gjennomføres forretning for utleggspant, jf. § 14‑3, eller at det besluttes utleggstrekk etter § 14‑4. Dersom skyldner ikke klager over utleggsforretningen, men istedenfor retter klagen mot en senere besluttet tvangsauksjon, vil tremånedersfristen likevel løpe fra utlegget. Dette fremgår av Rt. 1984 s. 184.

Som forføyning anses likevel ikke en utleggsforretning som ender med «intet til utlegg». En slik sak avsluttes ved at namsmannen gir begge parter utskrift av namsboken som viser utfallet og hva som er foretatt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑25. Det er ikke særlige regler for klageadgang i «intet til utlegg»-saker i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7. Det fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 første ledd første punktum at namsmannens avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen kan påklages av enhver som rammes, for så vidt fullbyrdelsen ikke er avsluttet. Etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven vil det derfor ikke foreligge klageadgang når saken avsluttes med «intet til utlegg». Da det ikke foreligger en formell klageadgang etter tvangsfullbyrdelsesloven for skyldneren, er det vanskelig å hevde at skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd kommer til anvendelse i «intet til utlegg»-saker når bestemmelsen viser til «etter den forføyning som det klages over».

Ved lovendring av 22. juni 2018 ble det gjort endringer i bestemmelsen, ved at motregning ble angitt som en type «forføyning» som gir adgang til å prøve fastsetting etter skatteforvaltningsloven selv om seksmånedersfristen i skatteforvaltningsloven § 15‑4 første ledd og skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd er utløpt. Adgangen til å kreve prøving av fastsettingen i inntil tre måneder etter en gjennomført motregning gjelder uavhengig av om klagefristen på en måned etter § 13‑5 annet punktum er overholdt.

Særregelen i annet punktum gir altså skyldner en adgang til å få en prøving av det underliggende kravet også etter at seksmånedersfristen for søksmål etter første punktum er utløpt. Forutsetningen er at slik prøving kreves innen en frist på tre måneder. Dette gjøres ved å inngi klage over tvangsforretningen og påstå denne helt eller delvis opphevet med den begrunnelse at den eller de underliggende avgjørelsen(e) som forføyningen er foretatt for er uriktig(e). Den prøving av kravet som gjøres vil være en prejudisiell prøving, med mindre saken blir overført til behandling ved allmennprosess etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6.

Høyesteretts ankeutvalg har i en kjennelse, inntatt i Rt. 2009 s. 86, behandlet spørsmålet om det løper en ny frist ved hver tvangsforføyning til inndrivelse av et skattekrav, eller om tremånedersfristen begynner å løpe fra første tvangsforføyning. Høyesterett kom til at skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5 tredje punktum måtte forstås slik at det løper en ny frist ved hver tvangsforføyning. Ved flere tvangsforretninger om samme krav, vil dermed adgangen til prøving stå åpen i tre måneder fra siste tvangsforføyning.

I Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse referert i Rt. 2006 s. 549, presiseres det når tremånedersfristen begynner å løpe. Skattyter anførte at fristen måtte regnes fra tidspunktet hun fikk melding om utlegget. Kjæremålsutvalget ga imidlertid staten medhold i at fristen begynner å løpe fra den dagen forføyningen som er gjenstand for klagen, besluttes. Et tredje mulig starttidspunkt for fristløpet kunne ha vært tidspunktet for avsendelse av melding om tvangsforføyningen til skattyter. Kjæremålsutvalget nevner denne muligheten, men slår entydig fast at fristen begynner sitt løp fra tidspunktet beslutningen om forføyningen tas. Det vil si fra den dagen tvangsforretningen holdes. Kjæremålsutvalget understreker at skattyteren ikke hadde brakt inn nektelsen av å gi oppreisning for fristoversittelsen etter skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5 femte punktum. Etter Skattedirektoratets oppfatning antyder Høyesteretts kjæremålsutvalg at slik oppreisning for fristoversittelse etter omstendighetene vil kunne bli innvilget i saker av denne typen.

Høyesteretts ankeutvalg har i kjennelse, inntatt i Rt. 2012 s. 1188, tatt stilling til spørsmålet om fristen etter § 17‑1 femte ledd annet punktum løper fra avholdelse av utleggsforretningen eller fra den etterfølgende fremsettelse av begjæring om tvangssalg. Ankeutvalget kom til at fristen løper fra avholdelse av utleggsforretningen. Det ble i begrunnelsen vist til skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd annet punktum hadde tilnærmet identisk ordlyd som den gamle skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5 tredje punktum. Videre viste ankeutvalget til avgjørelsen i Rt. 1984 s. 184 (som er omtalt overfor), og at det av forarbeidene til § 17‑1 femte ledd annet punktum fremgikk at eldre rett skulle videreføres.

Skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd fjerde punktum har en tilsvarende bestemmelse om «oppfriskning for fristoversittelse» som gammel lov. Den samme betegnelsen brukes også i ny tvistelov. Se nærmere om dette nedenfor.

Retten til å få prøvet gyldigheten av skattefastsettingen innen tre måneder etter en påklaget forføyning gjelder bare som ledd i forsvaret mot innkreving av skattekravet. Dersom tvangsforføyningen frafalles, kan ikke skattyteren kreve å få forføyningen og grunnlaget for den prøvet av tingretten. Dette gjelder også i tilfeller der skattyter, før tvangsforføyningen frafalles, har begjært saken overført til søksmåls former og nedlagt påstand om opphevelse av fastsettingen, se Rt. 2000 s. 436.

I Rt. 1998 s. 1481 refereres en sak hvor kemneren hadde tatt utleggspant i to bankkonti for restskatt for tre inntektsår meget langt tilbake i tid. Klage på utlegget med påstand om at ligningen skulle underkjennes ble fremsatt innen tremånedersfristen i skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5, men etter at kontiene det var tatt utlegg i var anvist til innkreving og pengene var blitt utbetalt til kemneren. Staten hevdet under henvisning til skattebetalingsloven av 1952 § 40a, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16, jf. § 7‑26, at adgangen til å få prøvet ligningsavgjørelsen var falt bort siden fullbyrdelsen var avsluttet. Dette selv om tremånedersfristen i § 48 nr. 5 ikke var utløpt. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant imidlertid at § 48 nr. 5 måtte gis forrang. Det ble lagt avgjørende vekt på at ordlyden i skattebetalingsloven ikke var klar, og at en lovbestemmelse som fastsetter frist for å angripe en ligningsavgjørelse må være klar og entydig. Dette skyldes at adgangen til å få prøvet ligningsavgjørelsen rettslig ikke bør kunne anses bortfalt ut fra reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Kjæremålsutvalget tiltrådte lagmannsrettens klare formulering om at skylders rett etter skattebetalingsloven § 48 nr. 5 «gjelder således uavhengig av de rent innfordringsmessige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven utover vilkåret om at det må være gjennomført en tvangsforføyning og at det klages til namsretten innen 3 måneder med krav om prøving av ligningen». Skattedirektoratet finner det klart at tremånedersfristen i skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd annet punktum må gis samme gjennomslagskraft som tidligere skattebetalingslov § 48 nr. 5. Retten til å få prøvet gyldigheten av fastsettingen gjelder derfor uavhengig av om fullbyrdelsen antas å være avsluttet etter tvangsfullbyrdelseslovens regler.

Høyesteretts ankeutvalg kom i kjennelse, inntatt i Rt. 2013 s. 1341, til at skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd har forrang foran tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑2 tredje ledd, og at den dermed begrenser debitors rettigheter som følger av bestemmelsen. Tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑2 tredje ledd angir at det mot et særlig tvangsgrunnlag eller et krav som er fastsatt i et særlig tvangsgrunnlag, kan fremsettes enhver innvending som kunne ha vært satt fram under et søksmål. En annen tolkning ville bety at fristregelen i § 17‑1 femte ledd ville miste mye av sin betydning. Dersom skattyter ønsker prøving av realiteten i en fastsetting av skatt etter skatteforvaltningsloven, må han derfor reise sak innen seks måneder etter at fastsettingen eller endringsvedtaket er sendt ham, eller reise innsigelsene i klage over utleggsforretningen innen tre måneder etter at denne er avholdt. Dette innebærer at skattyter ikke kan få prøvd sine materielle innsigelser til vedtaket om skattefastsetting når fristen i § 17‑1 femte ledd er utløpt.

I Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse gjengitt i Rt. 1994 s. 530, var spørsmålet om skattyter hadde rettslig interesse etter daværende tvistemålslov § 54 til å få prøvet gyldigheten av ligningen. Det er en forutsetning for å få dom eller kjennelse overfor motparten, og en betingelse for å få prøvet et aktuelt rettsspørsmål for domstolen, at saksøker/klager har det som i sivilprosessen betegnes som «rettslig interesse». I saken hadde det blitt utferdiget et trekkpålegg, men arbeidsforholdet var senere opphørt. Skattyter påklaget utleggstrekket og anførte at ligningen for de aktuelle inntektsår var ugyldig. Staten vant i namsrett og lagmannsrett fram med sin påstand om at skattyter ikke hadde rettslig interesse i å få prøvd ligningsspørsmålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet namsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Kjæremålsutvalget slo fast at trekkpålegget faktisk hadde medført lønnstrekk mens arbeidsforholdet varte. Oppheving eller endret ligning vil dermed kunne medføre et tilbakebetalingskrav. Dette ble ansett tilstrekkelig til å begrunne en rettslig interesse i å prøve trekkpålegget.

Spørsmålet om rettslig interesse var også berørt i Høyesteretts kjennelse gjengitt i Rt. 2012 s. 159. Der fremgår det forutsetningsvis at et rettssubjekt som er ilagt et betalingsansvar, i et søksmål mot staten etter skattebetalingsloven § 17‑2, vil ha rettslig interesse etter tvisteloven § 1‑3 i å få prøvet gyldigheten av ansvarskravet. I et slikt søksmål vil ansvarssubjektet prejudisielt få prøvet det underliggende vedtaket, for eksempel vedtaket om skattefastsetting. Tilsvarende må etter direktoratets oppfatning også gjelde dersom ansvarssubjektet først reiser innvendingen mot ansvarskravet ved å imøtegå tvangsinnfordringen i medhold av skattebetalingsloven § 17‑1.

Dersom fristen oversittes kan søksmål bare fremmes om det gis oppfriskning for fristoversittelsen etter reglene i tvisteloven §§ 16‑12 til 16-14. Oppfriskning medfører tillatelse til å foreta en prosesshandling til tross for at fristen er oversittet. Fristen for å begjære oppfriskning er én måned, jf. tvisteloven § 16‑13. Innvilgelse av oppfriskning innebærer at fristoversittelsens virkning settes til side og at saken i prinsippet settes tilbake i samme stilling som før forsømmelsen. Den forsømte prosesshandling, i vårt tilfelle klagen, skal i utgangspunktet foretas samtidig med fremsettelsen av begjæringen om oppfriskning, jf. tvisteloven § 16‑14 første ledd.

Normalt er det bare adgang til oppfriskning for prosessuelle frister underveis i en sak. For at det skal gis adgang til oppfriskning overfor søksmålsfrister og prosessuelle foreldelsesfrister, må det foreligge særlig lovhjemmel. Slike særlige hjemler finnes i skatteforvaltningsloven § 15‑4 første ledd annet punktum og skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd fjerde punktum.

For andre skatte- og avgiftskrav, f.eks. artistskatt og arveavgift, reguleres fristene for å angripe kravets gyldighet av tvangsfullbyrdelsesloven. Skattebetalingsloven inneholder ingen spesielle frister for å få prøvet gyldigheten av disse kravene. Klage over motregningserklæring må imidlertid være avgitt innen én måned etter at den ble mottatt, jf. skattebetalingsloven § 13‑5 annet punktum.